The ICE CREAM VAN carries texts and projects by

2009-08-27T07:08:00.001-07:00

My new home page...
will soon be up and running, replacing the Icecreamvan blog/portfolio. Please visit www.jnw.nu!

2009-08-14T14:06:00.000-07:00

"Transatlantic Journeys": wider distribution
My short story can now be purchased here:

OSLO
Tronsmo
Torpedo
Henie Onstad Art Centre, the book shop

STOCKHOLM
Konst-ig

2009-07-08T12:48:00.001-07:00

"Transatlantic Journeys" on Swedish national radio
June 16: I was invited to Sveriges Radio to discuss my MA project

You can hear me being interviewed on channel P1´s program OBS, a daily broadcast on contemporary culture and ideas. The talk was part of their series about fiction and criticism.

Transatlantic Journeys. Photo: Randi Grov Berger.

2009-06-15T13:43:00.000-07:00

There´s Nothing Left But Crying
Group exhibition opening in Sthlm

Maki Okamoto
Beatrice Brovia
Ivana Kralikova

Vernissage: June 17th 2009 at 17.17
Opening hours: 12-16 Tuesday-Sunday

ShowKonstfack, Regeringsgatan 17, Sthlm

Curated by Johanne Nordby Wernø
after the artists´s original exhibition theme
Poster by Christian Brandt

**

June 18th: Thanks to all our guests for a wonderful opening yesterday!

Beatrice, Maki. Please note the tiny people with
wheels (!) in the upper right corner.

2009-06-14T13:45:00.000-07:00

There´s Nothing Left But... Posting Even More Pics From The Opening

Trolley wants to join in

André, Rui & Christian

To be or not to be

That´s right, Carl. Get that last drop.

2009-06-09T00:28:00.000-07:00

Dress you up (in my love)
Katalogessay til avgangsutstilling MA Kunstfag, Kunsthögskolen i Oslo 2009

«Bilder uten tekst til er flaut, som nakne mennesker på et offentlig sted», harselerer kunstteoretikeren Boris Groys (1): i dag sees det som selvinnlysende at det må skrives et akkompagnerende stykke tekst når kunst skal vises fram. Teksten om utstillingen er hermetisk, ugjennomtrengelig og tung av fagterminologi og åpner gjerne med et smart sitat av en aktuell kunstteoretiker – tatt fra en like smart ny tittel, forteller fotnoten.

Teksten skrives for all del ikke for at noen skal lese den, fortsetter Groys, det ville vært naivt å prøve på noe sånt. «Heldigvis er det også få i kunstverdenen som har kommet på slike tanker». De kontekstualiserende ordene skal bare være der for å kle opp kunsten. Essayet i utstillingskatalogen er altså på samme tid uunnværlig og totalt overflødig. (Leser du ennå?)

Etter denne selvutslettende opptakt – fra dette nullpunkt – skal disse linjene nå trosse sin skjebne og prøve å si noe fornuftig om masterklassen av kunstnere og kunsthåndverkere som viser arbeider på Kunstfags avgangsutstilling denne våren. Ambisjonen må bli ydmyk. En forsiktig start. Kanskje noe om at Groys har rett. At de introduserende essayene er det bare å hoppe over, alltid, for i stedet å gå rett på sidene med studentenes presentasjoner, siden avgangskatalogen er for avgangsstudentenes verker og bare det, da ingen tekst i verden kan akkompagnere deg og det endelige prosjektet ditt godt nok den dagen du omsider uteksamineres etter det femårige non-stop-skippertaket som kalles mastergraden, fem år eldre og fem år mer kompetent til å møte det komplekse samtidige kunst- og kunsthåndverkfeltet. Kanskje noe sånt som at det ikke trenger å sies mer enn gratulerer og lykke til og her har du cavaen.

Dessuten møter alltid skribenten et dilemma i og med formatet «avgangsutstilling». Sånne er jo ikke satt sammen omkring noe gitt felles tema som hun bekvemt kan sette seg til å dosere over, men er derimot alltid en miks av like mange individuelle fordypningsfelter som det finnes studenter i klassen. Det finnes en risiko for at det blir påklistret, for ikke å si rent ut feil, om man setter seg fore å skulle analysere fellestrekk og tendenser i det man ser. Men så er det hjernen, da, som ved å prøve å skjelne mønstre i det mylderet den møter, alltid vil sikte seg inn på å avdekke en eller annen underliggende betydning i det, og sorteringen blir uunngåelig.

Ergo: blant Kunstfag-masterne 2009 finnes det en tendens til å ville behandle sin egen eller sin families historie, enten ved å bruke personlige erfaringer direkte eller ved å la fortellingen komme til syne i materialer og objekter. I andre prosjekter er ambisjonen heller politisk eller samfunnsbevisst: det handler om media, forbrukerrollen, statlig utøvd vold, likestilling, kollektiv apati, det offentlige rommet eller konsekvensene av globalisering, og stemmen bak den kunstneriske gestaltningen av temaet er noen ganger ettertenksom, andre ganger direkte forarget.

En tydelig tredje åre som binder flere av utstillerne sammen er interessen for å være med i den pågående diskusjonen om konseptuelt kunsthåndverk. Diskursen omkring det nye kunsthåndverket vi ser i dag – som ikke tilsvarer verken billedkunst, design eller søttitallets brukskunst, men er et eget, avgrenset felt med profilerte fanebærere som etter hvert evner å virkelig formidle aktualiteten i det de holder på med – er høyaktuell for alle som ser spørsmål om materialitet, bruksverdi, håndverk eller hverdagsobjektet som utslagsgivende for praksisen sin. Et fjerde trekk ved mange av arbeidene kunne vært det strippede formspråket. Geometriske figurer, det monokrome, rene, glatte og nakne.

Sånn. Det sier ikke noe av betydning om alle, og det sier ikke alt av betydning om noen. For disse kunstnerne og kunsthåndverkerne har ikke så mye mer til felles enn at de alle skal ut i det samme arbeidsmarkedet samtidig, et som i deres profesjoner mer enn før er de spisse albuers marked. Kravet om å måtte vinkle «produktet» sitt og selge seg som varemerke for å skille seg ut i den stadig esende mengden av kreative utøvere kan gi avsmak; påkjenningen ved å sogne til en underbetalt og utsatt yrkesgruppe er betydelig. Levekårsundersøkelsen fra 2008 sa sitt. Dette blir knallhardt. Og det blir jævlig gøy. Her har du cavaen, og velkommen ut.

(1) Boris Groys: «Art Power» (MIT Press 2008)

2009-05-26T12:29:00.000-07:00

Plywood up, plywood down
My graduate show, Konstfack´s Spring Exhibition 2009, is over.

The Critical Writing and Curatorial MA´s space. WIRE="write, interpret, research, exhibit".

Me & my book in my corner

Christian, who together with Clara designed my book and made us a great exhibition design of silk screened posters. Photos by Randi Grov Berger

The Spring Exhibition is over - already! Yesterday I passed my oral exam: I gave a lecture about my project before being questioned. My committee - Mara Lee, Kim West and Rolf Hughes - have all been fantastic. Thank you!

Never before have this may people visited Konstfack´s grad show (thanks to Anna). Read the major papers´ reviews here (in Swedish):
Dagens Nyheter
Svenska Dagbladet

2009-05-05T10:16:00.000-07:00

Welcome to our MA graduation show!
Hammer and nails in hand, we are getting ready in Höglagret in Telefonplan. May 12th is the date.

Check out all the art and design degree projects on www.konstfack2009.se and mine specifically here.

2009-02-21T10:41:00.000-08:00

May is coming!

In Berlin and Stockholm, I am currently working on the short stories that are to be a substantial part of my MA thesis project when graduating from Konstfack´s critical writing & curatorial practice program this May.

They´ll be presented to the visitors of our Graduate Show, Vårutställningen, in the form of a book I´m developing in collaboration with fellow Konstfackers Clara Terne and Christian Brandt (Graphic Design/Illustration MA) - an extremely gifted duo who join me out of pure enthousiasm and in spite of already busy schedules. Thanks, guys, looking forward to these months!

The Vårutställningen, opening on May 12th, might expect an even higher number of visitors than usual this year, due to the two media upheavals about Konstfack students who, independent of one another, have been reported to the police for faking a suicide attempt in public and publishing a manic graffiti spree, respectively:

http://www.dn.se/kultur-noje/konst-form/vi-stottar-var-konststudent-1.794412 (in Swedish)

http://chronicle.com/news/article/5990/notes-from-underground-subway-vandalism-as-art-draws-mixed-reviews-in-sweden

All pr is good pr, as the number of new applicants to Konstfack will probaby show before long.

2008-12-12T09:19:00.000-08:00

Kjønn kunst
(D2, 28/8/08)

Moderna Museet i Stockholm vil bruke 50 millioner på å utjevne kjønnsbalansen i sine samlinger. Nasjonalmuseets tidligere sjef Allis Helleland synes at det høres gammeldags ut.

– Jeg hadde en liten Warhol, en med blomster på. Vad sjutton, tenkte jeg, den er det jo ingen som ser her den henger, forteller kunstsamler Anna-Stina Malmborg. Her på sommerhytten i Dala-Floda omgir hun seg bare med folkekunst. Det er hjemme i stockholmsleiligheten hun deler med ektemannen – også han en pensjonert lege – samt i leiligheten deres i Cannes, at den tungt forsikrede kunsten av forrige århundres mest berømte kunstnere henger.
Etter at det lille blomsterbildet gikk på auksjon var ikke den tidligere lederen i Moderna Museets Venner i tvil om hvor de 5,2 millionene skulle: rett i potten til «Det Andra Önskemuseet», Moderna Museet i Stockholms prosjekt for å utjevne kjønnsbalansen i de eldre delene av sine berømte samlinger.

Nittves ønskeliste. Fungerende museumssjef Ann-Sofi Noring går effektivt gjennom en rad solfylte, hvite saler med samtidskunst.
– Det er ikke her vi har problemer, sier hun.
– Vi skal bakover i tid.
Ideen til «Det Andra Önskemuseet» oppsto under Moderna Museets midlertidige eksil i 2003, da man var nødt til å drive museet fra andre lokaler på grunn av skader på bygget på Skeppsholmen i Stockholm. Flyttingen gjorde ledelsen og kuratorene akutt klar over den 90 prosent tunge overvekten av mannlige kunstnere i samlingene, og museumssjef Lars Nittve og staben forfattet en radikal «ønskeliste» med navn på kjente og mindre kjente kvinnelige kunstnere fra tidlig 1900-tall, epoken der ubalansen viser seg aller tydeligst.

I 2006 publiserte Nittve et åpent brev i avisen Dagens Nyheter der han ba regjeringen om 50 millioner svenske kroner til innkjøp av historiske, kvinnelige kunstnere, prosjektet fikk navnet «Det Andra Önskemuseet». Håpet om en generøs femtiårsgave i tide til jubileet i år resulterte i kun fem statlige millioner. Men etter at private givere som Malmborg har meldt seg, er totalen i dag oppe i 30 millioner.

I rommet for russisk avantgardekunst har et lite maleri av den hittil ukjente maleren Anna-Chaja Abelevna Kagan kommet opp – side om side med forlengst kanoniserte menn fra samme epoke.
– Pengegavene er absolutt ekstraordinære i størrelse, sier Noring.
– I tillegg har vi fått flere verker i gave.
Det lille, gule skiltet med påskriften «Det Andra Önskemuseet» under Kagans bilde vitner om at noen av kronene allerede har rullet ut igjen.
– Vilken pangmålning! Vi sikret vi oss det for ikke store summen, sier Noring stolt.

Pontus’ menn. I 1963 satt museumslegenden Pontus Hultén i Moderna Museets sjefsstol. Etter utstillingen «Önskemuseet» kjøpte han ved hjelp av en statlig gave på fem millioner kroner inn tilsammen 36 malerier og skulpturer av blant andre Pablo Picasso, Salvador Dalí og Rene Magritte til museumssamlingene. Disse nøkkelverkene utgjør nå fundamentet i en samling som besøkes av drøyt 300.000 årlig.

Hulténs innkjøp danner den historiske bakgrunnen for «Det Andra Önskemuseet». Fem millioner svenske kroner i 1963 tilsvarer omtrent 50 millioner i dag. Femårsjubileum da, femtiårsjubileum nå. 100 prosent menn innkjøpt da, 100 prosent kvinner nå.
Ifjor arrangerte museet Önskemuseet-seminar med deltagere i verdensklasse, som den amerikanske kunstneren Mary Kelly, en av vår tids viktigste konseptkunstnere. Et verk av henne ble nettopp kjøpt inn av under «Det Andra Önskemuseet»-flagg.
«Prosjektet står uten sidestykke,» sier Kelly i en e-post til D2 fra University of California.
«Jeg kan bare ønske at flere museer følger på.»
– Bevisstheten rundt kjønnsbalanse, og følelsen av at man ikke har sitt helt på det rene, er vidt spredt blant museer i Europa og USA akkurat nå, sier Noring.

Kvinnesaksmenn. Lars Nittve er ikke den eneste mannen i maktposisjon som har skreket opp om marginalisering av kvinnelige kunstnere. Svenske Bo Nilsson, erfaren kurator og leder for Kunsthal Charlottenborg i København, forteller at han planlegger «kvinneår» ved kunsthallen i 2010.
– Det er slett ikke ment som en provokasjon. Det er snakk om nødvendig balansering. Normalt er dette selektivt i menns favør. Nå kvoterer vi i år for å løfte frem problemstillingen. For oss er ikke dette så merkelig, sier han.
Amerikanske Jerry Saltz, kunstkritiker i New York Magazine, har også tatt stilling. Hans artikkel «Where are all the women?» fra ifjor, konkluderte med at skyteskiven Museum of Modern Art i New York «trenger å dra på shopping».
Hans opptelling gir en kvinneandel på mellom 3,5 og 8 prosent i de faste samlingene modernistisk kunst.

Oslo. Her i Norge finnes det ingen oversikt over balansen i de modernistiske samlingene til Nasjonalmuseet. Ifølge ferske tall museet legger frem for D2, ble det i 2007 kjøpt inn rundt regnet like mange kvinnelige som mannlige kunstnere, men to tredjedeler av de cirka ni millionene ble brukt på verk av menn. Tallene dekker imidlertid både eldre verker og samtidskunst.

For to år siden skrev bladet Billedkunst at så få som 15 prosent av verkene museet hadde kjøpt de tre foregående årene var av kvinnelige kunstnere. Daværende museumssjef Sune Nordgren svarte at han tok Lars Nittves strategi som en utfordring. Allis Helleland, nylig avgått direktør for Nasjonalmuseet, derimot, synes at «Det Andra Önskemuseet» høres «litt gammeldags» ut.
– Dette kan gjøres på andre måter. Jeg synes det er litt «smart», litt for friskt, sier hun.

Stockholm. I Moderna Museets luftige, kritthvite museumsbutikk ligger en bunke notatblokker med Andy Warhol-sitater på forsiden: «They always say time changes things, but you actually have to change them yourself».
Ann-Sofi Noring mener det ikke er noen ambisjon å bare fylle i historien når museet gjør nyinnkjøp.
– Vi må spørre hva som sier noe i vår tid, sier hun.
– Skal ikke samlingen gjenspeile epoken slik den faktisk var?
– Men vi ser ikke en korrekt speiling av epoken i samlingen. Visst var det flest mannlige kunstnere, men det var også kvinner som gjorde fantastiske ting og som påvirket sin tid. Det er livsviktig for oss å ha strategier for kjønnsbalanse. Vi er dumme om vi neglisjerer hvilken tid vi lever i. Vi er i tett samspill med nålevende kunstnere som vet hva som er i emning – og dét er bevisstheten om kjønnsbalanse, globalisering og maktforholdene i verden. Også publikum krever mer av oss. De kommer ikke hit bare for å bli underholdt eller få visse oppfatninger bekreftet.
– Noen vil si man skal kjøpe etter kvalitet, ikke kjønn?
– Velger man kvalitet, får man en bedre balanse, sier museumssjefen.

Historiske hull. Nasjonalmuseet i Oslo har satt i gang arbeidet med å finne ut hvor de har huller i samlingen, og «innen rimelig tid» skal det komme en ny innkjøpsstrategi.
– Men det er faktisk ikke så mange å kjøpe. Det vil alltid være en skjevhet. Det var menn som dominerte, og vi kan ikke finne opp kvinnelige kunstnere hvis kvaliteten ikke er høy nok, sier tidligere direktør Allis Helleland.

En røff opptelling på Nasjonalmuseets nettside viser at 21 mannlige og ni kvinnelige kunstnere har hatt separatutstillinger ved museet siden 2003. Samtidig viser en hovedoppgave av Lin Marte Heggem ved Universitetet i Oslo at landets største kunstskole, Statens Kunstakademi i Oslo, utdannet nøyaktig like mange kvinner som menn mellom 1970 og 2000.
Bør statlige museer gjenspeile befolkningen, så alle skal kunne finne noe å identifisere seg med i utvalget?
– Jo, men det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere. Det vet vi ikke, sier Allis Helleland.
– Det kan være mange grunner til det. Du har de naturlige, at kvinner skal bruke en stor del av sitt voksne liv på å få barn og oppfostre dem. Men jeg tror skjevhetene vi snakker om blir mindre i fremtiden, i andre fag enn kunst også. De skyldes tradisjoner, og noen veldig sterke naturlige anlegg i kvinner.
– Noen av de gode kvinnene overskrider jo mennene. Men kvoter er ingen god idé. Vi kjøper ikke inn kunst etter andre kriterier enn kvalitet, sier Helleland.
Før hun kom til Oslo, ledet Helleland Statens Museum for Kunst i København, hvor det nå foreligger planer om kvinneår.
– I prosjektrommet ved Statens Museum i København hadde vi faktisk flere kvinner enn menn. Det var ikke noe vi tenkte på, det var bare så mange gode kvinner. Så det kommer. Jeg tror det kommer automatisk fordi det er så mange dyktige kvinner.

– Jo, men det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere. Det vet vi ikke, sier Allis Helleland.

Ullstrømper. – Om man behøver en strategi for likestilling, kommer an på hva man vil med kunstmuseet sitt, sier etnologen Simon Ekström.
Han var konsulent da Etnografiska Museet i Stockholm ifjor bestilte en granskning av egne samlinger med kjønnsfortegn.
– Vil man bare gjenfortelle en kanon som vi vet mye om, og si at «vi har bra verker av disse kjente kunstnerne», da kan man jo bare fortsette å tasse varsomt rundt i ullsokkene. Men har man en videre ambisjon, blir det relevant å begynne å stille spørsmål ved fenomenet kunstnerskap: Hvem kunne egentlig bli kunstner?

Etnolog Ekström hevder at man da fort vil støte på kvinnelige kunstnere som mer eller mindre er gått i glemmeboken, men som kunstvitere opplever som sterke kunstnerskap.
– Jeg sier ikke at de er kjempemange, eller at de er så greie å finne, men de finnes åpenbart. Og det er vel en forskergjerning god som noen å prøve å finne dem. Det interessante er å diskutere selve kvalitetsbegrepet: Hvorfor har det en tendens til å produsere mannlige kunstnerskap?

Fifty-fifty. I Dalarna serverer Anna-Stina Malmborg kaffe og polarbrød og forteller om det første stevnemøtet med mannen hun i dag er gift med. Året var 1956 og turen gikk til Moderna Museet for se Picassos «Guernica».
Siden reiste paret ofte til utlandet og besøkte gallerier og atelierer.
– Kunst er jo blitt så fantastisk dyrt. Cy Twombly-bildet jeg ga Moderna i femtiårspresang ville de aldri hatt råd til. Men jeg har en klokkerkjærlighet til dem, sier hun.
– Bildet kjøpte jeg direkte av kunstneren i Roma i 1970, han var ikke så dyr på den tiden.
Paret har ingen barn, og gleder seg over å få donere bilder og penger til museet, helst mens de ennå lever. Gjennom å selge kunsten sin har de startet en stiftelse for innkjøp til museet. Kvotering er hun skeptisk til.
– Risken med fifty-fifty er at man ikke får like bra kvalitet på kvinnesiden, sier hun.
– Hva tror du Warhol ville sagt om hvordan du brukte de 5,2 milionene du fikk for bildet?
– Nei, jeg vet ikke ... vi var jo forresten der, i The Factory, på åttitallet. Han ville male et portrett av meg, men jeg syntes det var for dyrt. I dag angrer jeg litt på det.

Moderna Museet

Ligger på Skeppsholmen i Stockholm.
Åpnet i 1958, feirer i år 50-årsjubileum.
«Det Andra Önskemuseet» er et opprop med ønske om 50 millioner svenske kroner fra regjeringen til innkjøp av verker av kvinnelige kunstnere fra tidlig 1900-tall.
Til nå er 30 millioner kommet inn: Fem fra regjeringen, resten fra private velgjørere.

Moderna Museets «Ønskeliste», et utvalg

Hilma av Klint (1862-1944)
Georgia O’Keeffe (1887-1986)
Lubov Popova (1889-1924)
Hannah Höch (1889-1978)
Frida Kahlo (1907-1954)
Dora Maar (1907-1997)
Lee Krasner (1908-1984)
Dorothea Tanning (1910-)
Louise Bourgeois (1911-)
Agnes Martin (1912-2004)
Yayoi Kusama (1929-)
Eva Hesse (1936-1970)
Cindy Sherman (1954-)
Anna Kagan (1902-74)
Tora Vega Holmström (1880-1967)
Barbara Hepworth (1903-75)
Susan Hiller (1940-)
Lee Lozano (1930-99)
Mary Kelly (1941-)
Judy Chicago (1939-)

Listen er fleksibel og foranderlig

Blogg-replikk! Akkurat som sist jeg intervjuet Allis Helleland, falt det opptil flere reaksjonære replikker under dette intervjuet, som ble gjort mens hun fremdeles satt som sjef for Nasjonalmuseet (uheldigvis for artikkelens slagkraft og heldigvis for øvrig gikk hun av bare et par dager før den kom på trykk):

"...det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere ...kvinner skal bruke en stor del av sitt voksne liv på å få barn og oppfostre dem"

En klar appell går herved ut til Audun Eckhoff: se til Nittve, Larsson og Saltz, ikke til Helleland!

2008-10-18T09:43:00.000-07:00

Fire uker på Oslo-besøk
(Ok, Bærum, da.) Høvikodden sojourn.

Som en del av masterprosjektet mitt har jeg installert meg på Henie Onstad Kunstsenter for et én måneds praksisopphold som assistent for kurator Tone Hansen. Prosjektet mitt skal være ferdig i mai ´09 (pust med magen, nå) og blir en drøfting av alternative former for kunstkritikk.

As part of my MA thesis at Konstfack´s WIRE (Critical Writing and Curatorial Practice programme), I have arranged for a one month internship at Henie Onstad Art Centre in Oslo.

Bærum sun on my office window

2008-09-22T04:16:00.000-07:00

It looks like the summer is over*

Back to work, this year on the MA thesis only. I visited London and Brighton last week, mostly to catch a talk at London´s Institute of Contemporary Art by Maria Fusco, editor of the journal The Happy Hypocrite:

The first issue: Linguistic Hardcore

The journal caught my attention since publications on my MA thesis topic, the fiction text as critical art writing, or experimental art writing in general, don´t grow on trees. Read more about it at Book Works, the publisher´s, or on ICAs webpage! See also Art Review´s thoughts on the birth of the journal - sign in on artreviewdigital.com and choose the September issue.

Cosey Fanni Tutti, artist, musician, co-founder of the legendary
band Throbbing Gristle and ex-sex worker, is interviewed

* it is.

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2008-04-30T11:31:00.000-07:00

3 days in Berlin
...gives you almost enough time to cover the whole of the 5th Berlin Biennial for Contemporary Art
I visited Berlin this weekend and caught not only a glimpse of summer, but also three out of four biennial venues.

In KunstWerke (KW) in central Berlin: Norwegian grand old man Pushwagner showed his graphic novel about an overcontrolled , bourgeois and violent society where everyone wears the same costume and takes the same sedative at night.

The novel, "Soft City", was created in the late sixties in collaboration with the late author Axel Jensen - truly one of the greatest writers I read during my formative years. His universes are not unlike those of another favorite of mine, Kurt Vonnegut. But where was I?

Pushwagner and author Axel Jensen about 25 years ago

Beautifully installed, the lines of the vitrines repeat the artist´s.

Funny how the characters always say "chau!" (sic) when they leave.

Another KW room that made an impact was Tris Vonna-Michell´s entire room of projections. Hard to reproduce in photographs, as the walk through the big, dark room, steadily changing from the new slides that came on and the many soundtracks sneaking up on you from still new speakers, constituted much of the experience.

Photo of Hariton Pushwagner and Axel Jensen: Dag W. Grundseth via Aftenposten.no. Other photos: JNW. Content courtesy of the artists!

2008-04-29T14:06:00.000-07:00

Tommy Olsson: «Knust»
(Anmeldt i D2, 18/4/08)

Tommy Olsson:
«Knust - kritiske fragment 2000-2006»
(Cappelen Damm)

«Knust» er en samling på rundt seksti av Tommy Olssons tekster. De fleste er kunstanmeldelser som tidligere har stått på trykk blant annet i Morgenbladet og på nettsiden Kunstkritikk.no. Andre er fra utstillingskataloger eller forskjellige tidsskrifter. De som ikke tar for seg billedkunst, handler gjerne om sex, vår apokalyptiske tidsalder, film eller alt i ett.

Som han selv kjekt fastslår i forordet, er Olsson blitt noe av et fenomen i nyere norsk kunstoffentlighet. Svensken, som nå er veletablert i Norge, er utdannet billedkunstner og har først og fremst markert seg med videokunst. Men etter 11. september 2001, da det mediet – ifølge ham – mistet all sin potens som kunstnerisk virkemiddel i det øyeblikket det foreviget to fly som skar seg inn i World Trade Center «som en kniv i romtemperert margarin», har han lagt kameraet på hyllen til fordel for tastaturet.

Kontroversiell kritiker. Tommy Olsson tilhører kategorien skribenter med mange ord. Hos ham blir kvantiteten i seg selv, etter hvert som man tar inn disse nesten 350 sidene, å forstå som et stiltrekk ved teksten. Den språklige maksimalismen går i ett med en generøsitet på innholdssiden: det er Olssons egen historie, også de private, de seksuelle og de traumatiske delene av den, som er det naturlige utgangspunktet for en hvilken som helst tekst. Det skaper en umiskjennelig stil, og det har skaffet opphavsmannen flere fans og enda flere kontroverser enn noen annen kritiker i landet.

«Man skal være forsiktig med hva man skriver», sier han et sted. Men bare ett. Langt oftere forekommer «jeg»/«meg», «knulle», «vet ikke... hva vet vel jeg?» og «Teddy uten filter». Men misforstå ikke: like tett er det mellom kunsttermene. Dette er en bok om samtidskunst mer enn om fylla.

Bush-kritikk. Som kunstkritiker er Olsson begeistret, nysgjerrig og ærlig selv der det svir. Den jomfruelig fordomsfrie undersøkelsen av Magne Furuholmens ellers litt uglesette malerier er fantastisk, og diskusjonen av malerisjangeren i «Hvem er redd for brunt, grått og... eh, brunt?» en moderne klassiker (jo, det er en drøfting av maleriet, tross digresjonene fra strippebaren i Moss). Sistnevnte er et eksempel på den bablende, ordrike stilen når den er på sitt beste.

Som Bush-kritiker blir Olsson derimot forutsigbar. Heller ikke i slakten av røykeloven, som han innrømmer å gjenta til det kjedsommelige («Gud, som jeg maser!»), er refleksjonsnivået høyt, men her synes jeg i det minste de dogmatiske utbruddene er morsomme: «Dagfinn Høybråten har gjort meg til nigger i et statlig apartheidprosjekt... fascister.»

Men det går en hårfin grense mellom smart og teit, og de stedene Olsson-maksimalismen fungerer mindre bra og blir rent babbel, skulle man som leser ønske seg en strammere redigering av tekstene. Da tenker jeg ikke på å skjære ned på kjønnsordene, men på bedre å bære frem det teksten skal si. Man ser for seg at han som en annen naturkraft er unntatt redaksjonell intervensjon. Noen ganger bør krattet beskjæres, og det kan ikke krattet gjøre helt på egen hånd. Noe svorsk kunne man forresten også rensket ut: «solen går opp», «leverere».

Tydelige meninger. Sier Tommy Olsson oss noe verdifullt om hva samtidskunsten er og er til for, om hva den gjør med mennesket som utsetter seg for den? Javisst. Videre er han en kritiker som gjennom praksisen sin demonstrerer at det står individer bak kunstkritikkens verdidommer, mennesker med et navn og en adresse, med en viss smak og med interesser. Dette ropes alltid ut til hans forsvar når noen har hisset seg opp etter å ha lest en hel kunstanmeldelse som ikke nevner de utstilte verkene med et ord, og det er da noe i det: Vil vi ikke nettopp ha kritikere som har tydelige meninger, men som på samme tid ikke påberoper seg noen objektiv myndighet?

Tommy Olsson utgjør en nødvendig, dog ikke tilstrekkelig betingelse for den norske kunstoffentligheten av i dag. Det behøves flere stemmer som skriver like selvstendig og særegent som ham, men da uten å ta etter stilen. Denne byen er ikke stor nok for flere enn én gonzo-maksimalist.

2008-04-26T03:27:00.000-07:00

Konstfack: No picnic
Except for on the first day of spring.

Louise and me

I took the afternoon off to walk to Aspudden, 15 minutes from school, to picnic by the water with fellow konstfackers.

Louise, Ivana, Daniel

Louise and Beatrice

Me and Beatrice

Daniel with girlfriend Elin

2008-03-23T07:38:00.000-07:00

Paragone Gone Gone.
A project about the relation between word and image

Louise reading my texts

The Konstfack elective course Word & Image is over, and my final project (a leaflet with a trilogy of short texts responding to three artworks, and a room with these artworks on display) has been presented and is now posted on the students´ course blog. Have a look!

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2008-03-16T12:21:00.001-07:00

Lecture: Work And Method – a curatorial agency

Work And Method is the name of a Parisian based agency run by the curators and critics François Piron and Guillaume Désanges. Last week, they held a talk at Index presenting their, well, work method(s). These range from the obvious production of gallery exhibitions to a very interesting spectre of less traditional work forms: touring lectures about the history of performance in collaboration with a professional actor, the establishment of a kind of mobile book store or the project (named "Société Anonyme" in a hommage to the 1920s Man Ray/Dreier/Duchamp racket) in the spirit of self organization where a number of alternative work structures from all over the world came together for a range of common activities – depending on what the situation demands, the curators will take on slightly different professional identities, hence their tongue in cheek "Barbapapa Model". WIRE later got together with Piron in a more casual setting at Moderna Museet to discuss the lecture and learn even more about their practice.

Do visit their space in Belleville, Paris, called Castillo Corrales!

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

Poster by Index

2008-03-05T14:54:00.000-08:00

Know-how 2.0

In April and May, I´ll be working for Stockholm´s MAP, Mobile Art Production, as a part time intern. An internship is not part of our Konstfack schedule this term, and I´ve probably put myself in a situation of all work, no play and a whole lot of microwave dinners, but I know it will be worth it. Have a look! www.mobileartproduction.se

2008-02-14T03:05:00.000-08:00

Our show "On Target" opened in Tensta Konsthall

Our opening in Tensta Konsthall on Saturday was a success. The show consists of works by five artists/designers and an educational installation, all curated by my Konstfack class, WIRE. Thanks to Marco Bruzzone whom I curated for the show and to Mari Hovden and Mako Ishizuka for helping out!

Designer Beatrice and curator Anna

Our professors Måns Wrange and Renée Padt; newlyweds Meric and [curator] Theo (congratulations!)

Guest Cameron from Konstfack with Marco Bruzzone

The Swedish national broadcaster SVT paid visit to our show and aired a report on their Kulturnyheterna ("Culture news") last night, February 13th. A nice surprise!

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2008-01-24T12:41:00.000-08:00

Opening Ceremony by Chloë Sevigny
(Anmeldt i D2, 28/12/07)

Hvem var overlegent først ute da Ray Bans Wayfarer-modell kom tilbake forrige sesong? Hvem hadde funnet frem igjen åttitallsrumpetasken i svart, pløsete skinn mens hopen fremdeles satt godt fastskrudd i den evinnelige trailercapsen? Og hvem lar småblomstrede bomullstights i skitne pastellfarger, lignende de fra 1991 som ble nuppete etter to vask, inngå i sin første egendesignede kolleksjon? Det gjør altmuligkvinnen Chloë Sevigny – skuespiller, modell og nå designer for amerikanske Opening Ceremony.

Hun er kjent for en modig personlig stil som motebloggerne sjelden enes om. Over den ganske web strides det: Er Sevigny (uttales sevin-y) et sjeldent motetalent eller fullstendig tapt bak en vogn? Når hun viser seg i klassisk Balenciaga og YSL på den røde løperen, råder et øyeblikks konsensus, men så stiller hun i nerdete mokasiner med hvite tennissokker i til intervju dagen etter, og så var vi like langt. Og er hun egentlig så vakker? De tunge øyenlokkene som var et av kjennemerkene da hun veslevoksen og gatesmart ble undergrunnens it-girl i New York tidlig på nittitallet, er mer nachspieldøsige enn Garbo-sensuelle; det blonde håret ordinært. Ofte skjuler ikke smilet kanintennene. Og hun viser seg gjerne offentlig i klær som hverken er typisk feminine og sexy eller (tilsynelatende) hippe.

Sevignys rollevalg gjenspeiler det skakke og snåle. Vi har ennå til gode å se henne gestalte den typiske Hollywood-heltinnen. Den aller første gangen vi så henne på film, spilte hun hivsmittet tenåring i New York i den notoriske fotografen og regissøren Larry Clarks «Kids» (1995). Etter en drøy sexscene med kompisen Vincent Gallo i kritikerslaktede «The Brown Bunny» (2003) vanket det mye pepper, men Sevigny tok til motmæle og forsvarte prosjektet. Andre store filmer på cv-en er oscarvinneren «Boys don’t cry», Lars von Triers eksperimentelle «Dogville», Woody Allen-komedien «Melinda & Melinda» og en av de bedre thrillerne av året, «Zodiac». For tiden spiller hun én av hovedpersonens tre koner i serien «Big Love» (alias et sjeldent innslag av kvalitet på TVNorges nye kanal Fem).

«Opening Ceremony by Chloë Sevigny» ble vist frem under New York Fashion Week i september og legges ut for salg på nyåret. Kolleksjonen, som består av et tredvetall deler og inkluderer både sko og solbriller, druknet litt i bruset fra de mange større designerne på moteuka. Sevigny har likevel nok av øyne på seg, særlig siden det bedyres at hun ikke er noen passiv frontfigur for linjen, men har skapt den selv (riktignok sammen med Opening Ceremonys team) – helt ned til den fargesterke logoen.
Fargene i selve kolleksjonen er derimot avmålte. Her og der kobler Sevigny seg på en trend: Penneskjørtet med høy midje har vi sett varianter av andre steder, og den voluminøse, grå jakka er deilig uformelig og bred over skuldrene som så mye annet i vinter. Men dette er unntakene.

De fleste av plaggene går på tvers av (eller forut for?) de fleste rådende tendenser. New York Magazine skriver at noen av dem «kanskje er en litt for stor utfordring for gjennomsnittsjenta». Det er en eufemisme; ingen av disse plaggene blir neste sommers stripete t-skjorte. Mange bloggsynsere avskriver dem som rent ut «stygge». Assosiasjonene går tildels til hverdags-rockabilly (men her er det få knallrøde lepper, tenk heller hjemmeværende, kjederøykende trebarnsmor i forstaden), tildels til slackeren anno 1990. Med andre ord finner vi både søte ermeløse bluser med svarte, skinnende skinnpumps til og grove boots over opprevne strømpebukser (grunge!). Stylingen er ujålete, nesten ikke tilstede; den duse grunntonen får skarpe innslag av punkelementer som kommer frem her og der. Designeren selv trekker frem tenåringskulturen hun var en del av på sent 80- og tidlig 90-tall som sin største innflytelse, da venninnene lagde fanziner og mixtapes og hørte på The Slits. Vennegjengtemaet gjentas når hun lar kretsen sin av i dag tjene som modeller for linjen – en gjeng i alle formater.

Sevigny har kort sagt skapt en merkverdig stilhybrid. Noe minner meg om det mest nerdete hos svenske designere som Carin Wester (som det da også viser seg at Opening Ceremony fører) og Dagmar. Forøvrig går den mest påtrengende assosiasjonen til noen av mine egne funn på det lokale skolekorpsets årlige loppemarkeder. Sevigny og teamet har sett til vintage, ikke til samtidige konkurrenter.

«OC by CS» byr på noe helt eget, i motsetning til de mange kjendiskolleksjonene H&M, Topshop, Mango og andre kjeder har latt det gå inflasjon i. Det er selvsagt i beskjeden grad at disse kolleksjonene er formgitt av de aktuelle modellene, skuespillerne og musikerne, selv om dette er reklamens påstand: Kate Moss, Madonna og Kylie Minogue har først og fremst solgt navnet sitt til et konsern. Klærne har ikke engang gjenspeilet musens stil. De har vært simple, utvannede, ordinære, feige og ofte vulgære. Ikke så med Chloë Sevignys første kolleksjon. Den tar sjanser; den er feil på riktig måte, underlig, skakk. Og for denne anmelder er det nettopp feilbarligheten som redder både Sevignys egen stil slik vi ser den på kjendissidene og som gjør kolleksjonen for Opening Ceremony til en suksess.

Konsensus er kjedelig. Når vi finner at noen av Sevignys antrekk er til fingerspissene vellykkede eksperimenter med upopulære former mens andre bikker over og bare blir snåle, indikerer det bare at en reell kreativ nerve er involvert. Sevigny våger å gå på tvers av det vante. Stereotypene preller av.

2008-01-23T16:11:00.001-08:00

Show opening feat. waterfalls,
Kungliga Konsthögskolan ("Mejan"), Royal Univ. College of Fine Arts, STHLM

Anngjerd Rustand, my friend and a student at Mejan, has made a new, little gallery space on the school premises. It was inaugurated with a vernissage last week. "Borderline" is a 1X15 metres, L-shaped (!) gallery situated behind and around the walls of the regular student show space.

A new vernissage followed soon after, when Anngjerd herself was the first to show in the space. On the wall in the end of the tunnel-like room, a projector showed a waterfall - upside-down.

Anngjerd´s work is on www.anngjerd.com

No balloons, no party

The proud gallerist with a Warhol almost-replica / empty wine carton

2008-01-21T17:48:00.000-08:00

Guruen bak knottene
(Morgenbladet, 29/11/04)

Produsentene stikker nesene fram etter år i kulissene.

Allerede som pur ung visste jeg godt at det var Quincy Jones som hadde produsert Michael Jacksons "Don´t Stop Til You Get Enough", som jeg hadde på tolvtommers vinyl og elsket til døde. Men jeg visste på ingen måte hva ”produsere” betydde, og jeg turte ikke spørre. Før nå.

"Darkchiiiild” Hva en produsent gjør, varierer fra band til band og fra produsent til produsent. I bunn og grunn er man en veileder for å få artisten til å skinne mest mulig”, forteller Kåre Chr. Vestrheim. Han jobber for tiden i studio som produsent på Jaga Jazzists kommende plate. ”Noen ganger må man få artistene til å bli mer avslappa, andre ganger mer gira. Og man gjør en mer eller mindre dyp inngripen i musikalske strukturer og uttrykk”, sier han.

Produsentrollen er sjangeravhengig. Den tradisjonelle rockeprodusenten holder seg i bakgrunnen. Rockementaliteten tilsier at det er artistens kunstneriske integritet som skal komme til uttrykk, uten inngripen som kunne komme til å polere uttrykket eller forstyrre det "ekte, autentiske" innholdet, sjela. Men produsentrollen er vitterlig langt mer profilert nå enn for bare få år siden, også innen rocken. For musikkinteresserte har det riktignok alltid vært viktig hvem som har produsentansvar på en utgivelse, men at en slik opplysning fungerer som journalistagn i brede medier, er ganske nytt.

I hip hop og moderne r´n´b, derimot, har produsentens rolle som mer profilert autoritet alltid vært selvsagt. Mye av forklaringen ligger i musikkformenes grunnleggende vesen - i hip hop brukes teknikken som "instrument", og produsent- og musikerrollen smelter sammen. I rocken, derimot, forbindes produsenten mer med formen det allerede gitte innholdet skal anta. Tradisjonen tilsier at musikeren kommer i studio med fiks ferdig instrumentbasert låt, og produsenten låner ut sine studiovante ører, gir innspillingen proff lyd og gjør i høyden noen arrangementsmessige endringer.

Avhengig av sjanger er det altså forskjell på hvor stor andel ”kunstner” en produsent kan ha i seg, og på artistens selvstendighet og særpreg oppi det hele. En Kelis-låt produsert av Neptunes låter likere en annen Neptunes-produsert låt enn en Kelis selv. Nevnte Neptunes står som selve symbolet på hip hop-produsentenes stjernestatus med sin dominans på hitlistene de siste årene, og det er ikke bare fordi de i tillegg gir ut plater som bandet N.E.R.D. Figurer som Timbaland, Darkchild og nå sist Lil' Jon er andre eksempler på produsenter hvis navn setter stjerner i øynene på artisten og kassaapparater i bevegelse.

Kanskje øker mytologiseringen som vokser rundt enkelte produsenter, altså på tvers av sjangerne, i og med at de ikke opptrer live og møter fansen til intervjuer, slik artistene gjør. De får forbli i bakgrunnen og bedrive sine genistreker i fred. Vi vet ikke helt hva de driver med, bare det er jævlig avansert. Og artistens respekt for dem understrekes i at de gjerne namedropper dem underveis i låta: Darkchiiild!

Autentisitetsjag. Er det mulig at egenskaper ved hip hop-produsenten - den tydelige profileringen av ham, hans økte grad av innflytelse på artistens uttrykk, stjernestatusen - er i ferd med å smitte over på rockeprodusenten?

”Sell out”-spøkelset som har hjemsøkt alle rockeband med uttalte ambisjoner om å, nettopp, selge plater, synes i alle fall å være på vikende front. Mange uttrykker at de ikke lenger frykter tap av sjel eller integritet når de tør å gi litt slipp og la fingre som kan assosieres med big business få prøve seg på låtmaterialet. Det økte fokuset på produsenten, nå også innen rock, kan godt tolkes som en del av utviklingen bort fra autentisitetsmaset. Et eksempel: Når Cadillac fra Trondheim, som tidligere har yndet å profilere seg som ”ekte”, skitne undergrunnsrockere, villig innrømmer at de har latt sin amerikanske (selvsagt) produsent kutte låtene deres fra sju til tre minutter, da lukter det andre boller lang vei.

En annen sannsynlig årsak til rockeprodusentens gryende genistatus ligger i medias behov for å skape og omtale nye stjerner. Ved artistlanseringer er det alltid et faktum at veldig, veldig mange artister vil opp og fram samtidig, og det er en utfordring for både musikkjournalister og lyttere å orientere seg. Hvem fortjener vår oppmerksomhet, og hvem må vi nedprioritere? Idealistene iblant oss tror fortsatt at en god nok artist vil nå ut til folket før eller siden, at det er en rettferdighet bakt inn i systemet. Det er det ikke. Journalisten, og i neste instans, lytteren, vil lete etter en knagg å henge artistene på. Noe som virker spennende og får dem til å stikke seg litt ekstra frem, noe som kan bli utslagsgivende når valgets kvaler melder seg bak lyttedisken.

Og dette noe kan være så mangt: En egen evne til å pøse ut minneverdige onelinere i intervjusituasjoner ( Bobby Conn: ”Jeg trodde en periode at jeg var Antikrist. Jeg hadde visst gjort litt dårlig research”). Tragisk-romantiske omstendigheter som brå død (Elliott Smith, tilgi kynismen). En ny og overraskende tilknytning (”supergrupper” som Black Diamond Brigade og The National Bank), eller, sist men ikke minst, kjente enkeltnavn som gjester på ett eller flere spor på den aktuelle plata (en hvilken som helst av de større hip hop-skivene).

Og stadig oftere er det altså ikke bare gjestemusikere og -låtskrivere artistene roser samarbeidet med i intervjuer, og dermed utveksler godt ry og mulig fanbase med: Det er også produsenter, gjerne med artist-aktige navn som Howie B eller Richard X og skryte-cv herfra til London. Her er det ikke bare snakk om store artister som er bevandret i elektroniske landskap, som Bertine Zetlitz. Også for et ukjent rockeband er det stor hjelp i å kunne legge til en linje i presseskrivet om at albumet er produsert av en etablert størrelse i sjangeren, noe vi ser stadig oftere, også som et resultat av at rockere gjerne prøver å etablere seg som produsenter når de begynner å dra på åra. For eksempel har britenes yndlingsrebeller The Libertines gjort et poeng ut av at Mick Jones (The Clash) har gjort produksjonen for dem, akkurat som Le Tigres siste er produsert av Ric Ocasek (The Cars) og Futureheads´ av Andy Gill fra Gang Of Four.

Se opp! Et kjent produsentnavn kan altså både selge en artist, og sørge for at produsenten selv blir selv gjenstand for dyrking - litt ironisk i og med at produktet fortsatt er knyttet til å hjelpe en antatt hovedperson, artisten, frem. Kåre Chr. Vestrheim forteller at han havnet i produsentrollen nærmest tilfeldig. Likefullt blir han omtalt som en ”stjerneprodusent” og ”for tiden Norges mest ettertraktede" produsent. ”Se opp for navnet hans!”, advarer Dagbladet, ”dette er mannen bak (min utheving) Gluecifers Basement Apes-album!” Den stillfarne hovedpersonen høres pinlig berørt ut. ”Det blir patetisk når journalister driver sånn og skal hype, skape en rolle. I utlandet har jo noen produsenter nesten blitt popstjerner, sånn som Neptunes, men grunnen til at jeg ble produsent var vel helt motsatt, jeg ville jobbe i bakgrunnen. Med musikken”.

2007-12-15T15:36:00.000-08:00

A sneak peek behind the scenes at Moderna

I forgot to post this! Before Christmas, the class paid visit to Moderna Museet´s backstage area courtesy of Tova Bjurstrøm, their excellent, welcoming technician and head of packaging department.

A Karin Mamma Andersson ready to be packed and shipped + WIRE Annika

Tova and her big letters. Thanks for accomodating us Tova!

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). Under the heading The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2007-12-15T12:18:00.000-08:00

Postkort fra hvor som helst

(Pressemelding til André Tehranis utstilling «Various Moments of Escape», Galleri 21:25, Oslo, 10.-18. desember 2007)

"High Above the Sea of cars (and Barking Dogs in Fenced-in Yards).
Panorama postcard from Jeff Tweedy" . Fargeblyant på papir.

Various Moments of Escape gir innblikk i et prosjekt som har strukket seg over nesten tre år. Utstillingen består av tre store digitale trykk og syv mindre tegninger utført med fargeblyant, og arbeidene utgjør to serier: en ”postkortserie” der alle bildene – trykk som tegninger – har ordet ”postkort” i tittelen, og en serie tegninger av korte tekstbrokker.
Metoden bak Andrés arbeider er alltid like nitid, innholdet som regel subtile refleksjoner over kulturelle standardstørrelser hentet fra film, musikk eller arkitektur. I disse bildene utviskes skillet mellom vesentlig og antatt uvesentlig informasjon i den mangfoldige strømmen av popkulturelle uttrykk vi konstant manøvrerer i. Various Moments visualiserer og reflekterer over den popkulturelle erfaringen.

Et hvilket som helst landskap: Postkortserien. For en musikkjunkie som har pop som et konstant bakteppe til det daglige atelierarbeidet, blir denne musikken et naturlig kildemateriale. Various Moments kan leses som en opphøyelse av popmusikk og annen popkultur, men mer presist er Andrés prosjekt et forsøk på å fange helheten i dag-til-dag-opplevelsen av denne kulturen uten å diskriminere mellom de relevante og de antatt overflødige bestanddelene – i tråd med tilnærmingen til kalifornieren Ed Ruscha, en sentral referanse.

Kunstskribenten Dave Hickey tror ikke på noe som ikke har en forankring i hans egen hverdag. Han kaller essayene sine om musikk, kunst og samtidskultur for ”forsøk på å formidle mine egne, idiosynkratiske dag-til-dag-opplevelser av kultur (...) og å redegjøre for dem” . Andrés postkortserie er slike redegjørelser. Ideen er enkel: serien gjengir de flyktige bildene som kan oppstå i bevisstheten når man hører en stedsbeskrivelse i en sangtekst (tekstlinje og opphavsmann er navngitt i henholdsvis tittel og undertittel). Stedene André har sett for seg er ordinære, golde, folketomme og definert av en bruksfunksjon (parkering, handel). Normalt ville ingen sendt noe postkort herfra.
Ruscha var blant de første som interesserte seg for slike steder. Men der han skildret sine boligkomplekser og bensinstasjoner i en tørr og dokumentarisk tone, er Andrés nesten sentimental. Også de utallige timene han har lagt ned i de samvittighetsfulle gjengivelsene vitner om en romantisk tilnærming.

Stivnet lyd: Teksttegningene. Også serien One hundred and something-something drawings for the lazy and hearing impaired kan sies å handle om hierarkiet mellom viktig og uviktig. Når serien en gang blir komplett, kommer teksten i bildene til å gjengi lyden av hele Steven Spielbergs Catch me if you can, en tilfeldig utvalgt og ganske gjennomsnittlig suksessfull film. (I jakten på gode musikk- og filmopplevelser må konsumenten gjennom mye middelmådig. André ser med forsonende øyne på dette faktum, og plate- og filmreferansene i bildene hans er derav alltid bare et slags tverrsnitt i massen, aldri en personlig kanon). Per i dag gjengir bildene filmens innledningssekvens.

Kjøpefilm på DVD har en meny for teksting der man blant andre alternativer kan velge ”Subtitles in English for the hearing impaired”, engelsk for hørselshemmede. Når denne funksjonen er aktivert, vil filmen spilles av med transkripsjoner ikke bare av dialogen, men av alle lydene i filmen. Denne tekstingen utelater ingenting – skritt, latter, musikk og dører som åpnes registreres på lik linje med nøkkelreplikker. Igjen utflates et hierarki, denne gang ved at betydningsforskjellen mellom dialogen og de andre lydene blir borte. De flyktige lydene man (over)hører i tv-stolen en vanlig tirsdag er blitt til noe synlig og varig der de henger i glass og ramme. Prosessen ligner på den som ligger bak når de forglemmelige stedene får blir noe å skrive hjem om i postkortserien.

Format 10 x 15
Slik det er brukt i Andrés prosjekt, fungerer postkortet emblematisk for det popkulturelle produktet, og da særlig popsangen: det er masseprodusert, rimelig og tilgjengelig. Det er konvoluttløst og dermed åpent og demokratisk. Det har et bestemt format (oftest 10x15cm), og teksten forfattes ofte på en klisjévennlig standardmal, slik popsangens vers-refreng-vers-progresjon ble opphøyd til lov av låtskriverne hos Tin Pan Alley, Brill Building og Motown, amerikanske pionerer innen masseprodusert pop. Som popsangen er det narrativt, det tilbyr en instant, liten fortelling; og det gir det samme løftet om eskapisme.

2007-12-12T12:22:00.000-08:00

En rasende Peter Pan
(Klassekampen, 9/6/07)

Tim Adams:
«Å være John McEnroe»
Oversatt av Monica Carlsen
Arneberg Forlag

God bok om voksesmerter, tennis og ensomhet.

Tennis kan jeg lite eller ingenting om. Faktisk er jeg temmelig blank på sport som sådan. Kall meg grunn, men sport interesserer meg utelukkende når den sklir helt ut og blir usportslig, når den siver inn i den øvrige kultursfæren og menger seg med filmen, med musikkindustrien eller med Hollywoods skandaler, eventuelt når den går opp i en høyere enhet med medrivende historiske, sosiale eller politiske kamper (som i tilfellet Muhammad Ali og borgerrettighetsbevegelsen i USA). I sentrum står da gjerne personligheter som har kommet i posisjon fordi de er eksepsjonelt begavede idrettsutøvere, men som når de skaper blest, gjør det vel så mye i kraft av dårlig impulskontroll, en glamorøs omgangskrets eller generell rappkjeft.
Til mitt forsvar: når en viss lidenskap først vekkes, som etter å ha lest Tim Adams´ biografi om den rastløse tennisstjernen John McEnroe, er det ikke bare skandalebiten, men også aspekter ved det rent sportslige det blir mulig å fatte interesse for. Dette er en god bok om tennis, hilsen tennisignoranten.

Forfatteren er til daglig journalist i engelske The Observer. I denne usedvanlig kortfattede biografien tegner han et konsist portrett av et – i fascinerende grad – plaget sinn, et menneske som lenge etter at glansdagene som ung sportsstjerne var over strevde med å finne seg til rette som voksen mann.
McEnroe var i sin storhetstid for rundt 25 år siden mest kjent for raseriutbruddene på banen. «Answer the fucking question!», smeller han på bokomslaget. Han giftet seg med den festglade skuespilleren Tatum O´Neal, også hun en for tidlig blomstrende figur med omstillingsproblemer (hva skal du finne på etter å ha vunnet Oscar som tiåring?). Stilen ga McEnroe tilnavnet «Superbrat», super-drittungen. Adams synes «en rasende Peter Pan» er mer treffende, og dennes forsøk på å utvikle en voksenpersonlighet er selve omdreiningspunktet i boken. Der andre unge stjernespillere gjerne tok på seg en (voksen) playboyrolle etter fylte 22, skriver Adams, forble McEnroe bare en unge. Og det er bare i eventyrene at dét er en særlig vellykket manøver.

Adams´ skildring er gjort med en generøsitet og en varme som ikke alle har greid å oppvise i tilfellet McEnroe. Medspillere, media og ekskone O´Neal fikk på sin side nok av mesterens barnlige, trassige innfall. Omstendighetene som gjør forfatteren mildere stemt er for det første at tennis i tv-overføringenes tid er en ensom sport (analysen av dette er glimrende) som har gjort «Mac» til en ensom mann, og da ikke bare på banen; han var av natur en lagspiller, men altså forbannet/velsignet med en stor begavelse i en individuell idrett. For det andre opplevde han å miste noe avgjørende da Björn Borg, den eneste av rivalene som kunne forsyne ham med en slags likevekt, tidlig i karrieren valgte å legge opp.

Bokens største styrke er at Adams ikke bare portretterer en tennisspiller, men også en tid og en kulturell utvikling som speiles i «Superbrat»s person: et Vesten, da med særlig vekt på tennislandet England, som rundt 1980 tok en vending vekk fra konservative verdier og i retning en opprørsk, selvopptatt kultur i det frie markedets ånd. Amerikaneren McEnroe var den første som via sponsoravtaler «solgte følelser», som lot konsumenten kjøpe en hel livsstil i en skoeske, noe Nike ga ham mange fete årslønner for.

Få klarer omstillingen til eks-tennisstjerne særlig godt. Adams hevder at McEnroe på sin side ble frigjort av å legge opp. Han er i dag tenniskommentator for de store tv-kanalene og spiller årlig i seniorturneringene. «Mac» har nå omsider unnsluppet sin skjebne og sitt image, påstår Adams. Mon om han er for optimistisk? Ifølge skribenten Julian Rubinsteins prisbelønte portrettintervju med den nå 48-årige McEnroe er newyorkeren fortsatt en skandale både på banen og privat, og to alternative karrierer (som henholdsvis rockemusiker og kunsthandler) er forkastet – han er fremdeles betydelig rastløs og plaget. Det er øyensynlig ikke alle sorger hans nye hobby, yoga, kan slukke.

2007-12-05T11:55:00.000-08:00

Secret Soirée

We invited the boys and girls from the Fine Art and Glass/Ceramics MAs for a SECRET SOIREE at our studio the other night. There was a live and direct Power Point show (multimedia!!) with stuff from study trips, and there was beer and giggles.

Afterwards, we danced, and Carl took us all the way up on the Konstfack rooftop and into this secret, pitch dark room where a life-size model of a killer shark hangs from the ceiling.

Kjersti, Therese, Annika, Johan, Carl and Anna. Folkert
de Jong´s dead soldier in the background.

Kjersti´shadow and some New York acrobats

Håkan, Christer, Carl and Johan from Glass & Ceramics

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2007-11-13T12:59:00.000-08:00

7 days in New York

Last week, no STHLM days. Now back in Sweden, I give you the kodakest moments from my week: (27/11: new kodak moments added!)

A Manhattan "molntuss" over, approximately, 10th Av., spotted on its way to the
Chelsea galleries.

On my "MA thesis research trip" these are the best shows I saw:

Folkert de Jong at James Cohan Gallery. I caught him at Peres Projects in Berlin last year but wasn´t that impressed then, for some reason, Now, however, his way with materials really got me. The colours in my photos aren´t truthful, in reality this is really bright stuff.

A video piece, no sound, only a shiny red printing
press at work

Wolfgang Tillmanns doing his thing at Andrea Rosen Gallery. Good installation view photos here, check it out. Cause his trademark way of installing is half the fun (from a curator student´s point of view, at least).

Do Ho Suh at Lehmann Maupin (the Chelsea space, not the new, Lower East Side one - that isn´t open quite yet, unfortunately)

Richard Prince at the Guggenheim

-and Thomas Demand at 303 Gallery. The show is called Yellowcake - the name of a sort of uranium used in the production of nuclear weapons. The story behind the series, startin with a break-in in the Nigerian Embassy in Rome, is fascinating. Read it here.

All photos by JNW, except Richard Prince photo from Gagosian Gallery, www.gagosian.com.

2007-11-13T11:35:00.000-08:00

"The Curators´ Studio"
A one week workshop turned into an investigation of our methods and backgrounds.

Guest tutor, curator Cecilia Andersson, and part of the final installation

All five of us contributed with visuals, inspired by keywords like research tools, inspirations and perspectives, which were displayed and interconnected by strings cutting through the space, visualising connections between ideas.

My "book section"

Me and fellom WIRE Theo Ringborg

Visitors Ulrika and Kjersti from the fine arts MA

An important lesson of Anna´s

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2007-10-12T17:00:00.001-07:00

Myten om Marianne
(Morgenbladet, 1/10/04)

Marianne Faithfull:
«Before The Poison»
(Naïve/Playground)

Få forvalter sine egne gamle røverhistorier så lurt som Marianne Faithfull.

Historie. To magre, smellvakre tenåringer tjente nylig som blikkfang på forsiden av det amerikanske livstilsmagasinet Nylon, med hvite lemmer drapert liksomskjødesløst rundt hverandres denimkledde kropper. Vel er både Theodora og Lizzy, som nevnt, riktig så tynne og pene modeller, men det er ikke det som gjorde dette til en velfungerende, lokkende magasinforside. Det er det nemlig de unge damenes fedre som gjorde.

Hvis noen var i tvil: Keith Richards og Mick Jagger er fortsatt kommersielt meget melkbare. For den eldre garde foregår melkingen i form av at Rolling Stones jo fortsatt produserer musikk og turneér som selger – men altså bare til publikummet som har fulgt dem siden glansdagene. For den yngre garde holder ikke denne 2004-inkarnasjonen av bandet vann. Til det er de for musikalsk og stilmessig sidrumpa – gæmlis. Men den popkulturelt mektige auraen av rock, svette, dop og seksualitet som henger ved bandene som var store på 60- og 70-tallet, har derimot ikke falmet det grann, og den lar seg lett løsrive og bruke i nye former, så som gjennom arvinger med mammas modellytre og pappas etternavn. Eller den kan utnyttes gjennom kløktig forvaltning av egne myter: Marianne Faithfull er ute med nytt album, Before The Poison.

Seiglivede myter. Hun er et ikon, leser jeg stadig. Noen ganger ment som en representant for, eller symbol på, en viss æra, en viss musikalsk scene, en viss livsstil og mentalitet (60-tallet, Swinging London, miljøet rundt Stones, ubekymret konsum av dop og sex). Andre ganger mer med religiøse konnotasjoner, som en som har lidd seg gjennom prøvelser over mange år for så å få helgenstatus. Det er vanskelig å finne stoff om Faithfull uten å bevege seg inn i en haglstorm av klisjeer - heroin, groupie, myte og doprazzia/skinnfell/Jagger med en Mars mellom tennene (ikke spør) – er ord som forekommer igjen og igjen. For eksempel starter Rockefeller sin korte presentasjon av henne på nettsidene sine, i anledning konserten 17. november, slik: ”Hun assosieres med sex, drugs og Rolling Stones.” Et slikt motstandsdyktig image kan fort bli en klamp om foten profesjonelt og en sorg privat, i og med at offentligheten nekter sitt offer den rettigheten det jo er å få lov til å vise at man er kommet videre, at man har vokst.

For få har nok vokst som Faithfull: Hun dedikerte så å si hele 70-tallet til å skyte heroin, på 80- og 90-tallet kom det sporadiske, ofte prøvende utgivelser, og det er først nå de siste årene at karrieren hennes har åpnet seg opp. Hun har begynt å framvise en musikalsk og markedsmessig teft og ydmykhet som skiller henne fra andre overlevende, som Stones, Paul McCartney og utallige andre gamle storheter, og som gjør at utgivelsene hennes appellerer til to generasjoner og ikke bare til en. Hun er blitt 58 år gammel.

Teften. Artisten Marianne Faithfull synes å ha et ambivalent forhold til sin egen myte. På den ene siden må det nødvendigvis tære på henne å fortsatt måtte kommentere hva som egentlig skjedde den gangen for mange år siden med Bob Dylan på Chelsea Hotell, etcetera. ”Jeg er definitivt ferdig med min egen legende. Alt det som fortsatt kunne trekkes ut av den, la jeg i 1999-albumet mitt, Vagabond Ways”, sa hun til franske L´Officiel forrige måned. ”Myten overlever, ja visst, men uten meg. Musikalsk sett har jeg brukt den opp. Til disse nye sangene har jeg måttet sanke av andre menneskers legender”, hevder hun. På den andre siden erkjenner hun nok (eller plateselskapet hennes gjør det) at de verdifulle positive assosiasjonene som myten kan knytte an til dagens plateaktuelle Faithfull - hvis den hintes til, kontekstualiseres subtilt - gjør henne attraktiv med 2004-øyne, slik Lizzy Jagger er attraktiv tildels grunnet etternavnet sitt.

Det er to faktorer som røper Faithfulls teft. Den ene er måten hun lager et nytt album på, den andre er hvordan hun profilerer seg (eller profileres) i offentligheten.

Ungdomsklubben. Solomon Burke, Nancy Sinatra, MC5, Marianne Faithfull. Alle er de eksempler på gamle storheter som i løpet av de siste par årene har tydd til omtrent det samme grepet. De har samlet rundt seg en gjeng av låtskrivere, produsenter og musikere (i noens tilfelle også fotografer, designere og så videre) og enten produsert album eller gjort konsertserier der de har lent seg tungt på disse kredible, dyktige og ofte, men ikke alltid langt yngre kreftene. Det er verdt å merke seg at resultatene er variable, og at Faithfull er blant dem som kommer aller best ut.

Som noen musikkbransjens ghost writers låner denne supergjengen ut sine evner, men også – og her ryker allerede litteraturmetaforen - sitt håndlag med samtiden og sitt gode navn. Det er selvsagt halve poenget å presentere de riktige gjestene. Det skal aldeles ikke skjules hvem de er, og det er naturligvis ikke gjort noe forsøk på å fremstille det som om Marianne Faithfull har skrevet låter som det egentlig var PJ Harvey som førte i pennen, men i og med at rammen nå engang er et Faithfull-album, kjøper vi uten videre det ferdige uttrykket som først og fremst hennes verk. Men hvor mye av det rent musikalske som strengt tatt virker å være fra hennes hånd, kan helt klart diskuteres - uten at man dermed rakker ned på henne: Ingen kritiserer Jeff Koons for ikke å male selv.

La Faithfull. Den andre faktoren som bidrar til å gjøre Faithfull appellerende for flere enn Stones-publikummet, er at hun altså forvalter sin egen myte såpass bra - bærer arven sin såpass stilig. Hun framstår så stilsikker, så vakker, så vis. Som om hun har vært gjennom alle tenkelige prøvelser, men er kommet ut på den andre siden og nå bare kan øse av erfaringene, historiene, bildene, stryke over arrene og smile mentorsmilet: jeg er fortsatt her, sterkere enn noen gang. Og hippere: Designere, modeller, andre musikere – det er helt riktig å omgås la Faithfull. Hun er en gudmor, men også fortsatt en muse. En unik blanding av sårbar og herdet, ydmyk og kongelig, og dronningen i britisk hipster-adelighet. Omslaget på Before The Poison sier sitt, her er perlekjeder, silkeputer og gullornamentering så det holder. Oppi det hele troner en vakker, svartkledd Faithfull med utslåtte, beskyttende armer og med et uskyldig, designerkledd barn hvilende på fanget. Midtoppslaget forestiller en monogramprydet sølvskje pent dandert på silkebunn!

Noe av arven har hun skjøvet til side, men akkurat nok til å forbinde henne med alt som var rock´n´roll på sekstitallet, reflekteres fortsatt, slik navnet hennes på omslaget diskret speiler seg i et speil som igjen speiler seg i et annet. Begynner man å kikke, er det mye i Faithfulls produksjon som peker bakover, både av opplagte referanser og av løsere konnotasjoner:

På det forrige albumet finner vi Song For Nico, en hyllest til den selvdestruktive sangeren og skuespilleren (u)kjent gjennom Velvet Underground og Andy Warhols Factory. Videre har det vært et tilbakevendende trekk at hun gjør et i denne sammenhengen megetsigende utvalg coverversjoner av andres sanger, enten det er gjerne seksti- og søttitallslåter av artister som Stones og Dylan eller ganske enkelt materiale skrevet for kunstnere med røykstemme og mye på samvittigheten, som for eksempel Kurt Weills The Seven Deadly Sins. Hun pleier, også offentlig, et nært vennskap med den britiske supermodellen og it-girl´en Kate Moss, som selv er en slags muse (for band som Primal Scream og White Stripes), slik Faithfull selv startet karrieren i 1964, og hun trekker stadig uoppfordret frem hva for en fantastisk person Keith Richards fortsatt er.

På Broken English fra 1979, albumet som markerer starten på oppturen etter et tiår med nesa i asfalten, er portrettet hennes badet i blått lys likt det man finner på offentlige toaletter, der det skal hindre sprøytenarkomane i å finne blodårene. På Before The Poison-sporet Desperanto gjentar hun ”everybody / loves my baby” slik Jim Morrison gjorde det i Break On Through i 1967. Og sist, men ikke minst, har hun skapt klisjeen om at den grove stemmen er som den er som et resultat av den harde livsstilen. Det er i forvaltningen av disse tingene at mye av kapitalen hennes ligger.

Before The Poison. På det forrige albumet, "Kissing Time" fra 2002, var det Beck som framsto som den viktigste blant de unge bidragsyterne. Denne gangen er det PJ Harvey som gjør seg mest bemerket. Harvey er en av de sterkeste personlighetene i rocken anno 2004. Den magre svarthårede formelig renner over av integritet enten hun skriver, synger, spiller, arrangerer eller produserer - alt med stålkontroll. Til tross for at Nick Cave, Damon Albarn og Jon Brions bidrag slett ikke er svake, er det Polly Jean og Marianne selv som er hovedpersoner på dette sterke, mørke albumet. Det er sobert, solid og vakkert. Aller best er No Child Of Mine, som også er inkludert på Harveys eget siste album, og åpningssporet Mystery Of Love. De to stemmene klinger så godt sammen over de 24 årene som skiller dem. De høres ut som sjelefrender, bestevenninner.

Eller de høres ut som hverandre. Låtene er så umiskjennelig Harvey. Det er som om de er hennes egne fra 24 år frem i tid, med Faithfull som en eldre Harvey. Lyttere som kjenner sistnevnte, vil nikke gjenkjennende til de harde, kantete rytmeseksjonen, de uforfinede riffene og den monotone, oppstykkede melodilinjen i rockelåtene, og til den karakteristiske tristessen i låtene der hun sparer mer på kruttet.

De tre låtene signert Nick Cave er akkurat like caveske som de fem Harvey-låtene er harveyske. Selv fraseringene har Faithfull beholdt slik mørkemannen selv ville gjort dem. Vi som synes Caves siste plater har vært vel selvhøytidelige, holder vel en knapp på Harvey-låtene, og på Last Song, Damon Albarns enslige bidrag, som er en liten perle helt på høyde med de beste enkeltlåtene han skrev for Blur (noen som husker dem?) i sin tid.

En rockens konseptkunstner. Som en maler eller kunstfotograf med 40 assistenter står altså Faithfull selv for en relativt liten del av den musikalske produksjonen. ”Co-written” har i alle år vært et stikkord for henne, og også på denne utgivelsen er hun delkreditert på flere tekster, mens hun på fire låter står oppført som eneste tekstforfatter. Ikke på en eneste av dem er hun kreditert for det musikalske, hverken som instrumentalist eller komponist, unntatt selvfølgelig for vokalen. Men det er ingen grunn til å bli moralistisk av den grunn, for selve utføringen av håndverket er langtfra alt som skal til for å skape et levedyktig stykke kunst. Faithfull legger ned et viktig stykke entreprenørskap når hun samler sin utvalgte gruppe. Det er hun som er kunstneren fordi det er hun som lar nettopp disse spesifikke komme sammen og gjøre det de er gode på innenfor en felles ramme, en ramme som i stor grad er definert av hennes mytiske person slik jeg har beskrevet den her.

Hennes musikalske bidrag er selvsagt ikke likt null, heller. Tekstene hun skriver framstår ikke som så karakteristiske, så vi sitter fort igjen med den fortsatt sterke, særegne stemmen som rød tråd. Den er allerede, gunstig nok for Faithfull, forlengst grundig mytologisert. Jeg siterer fra skribenten Will Selfs tekst i omslagsheftet: ”...it has the front to sell you insurance at the very door to your own burning heart. Get out the back, while you still can...”.

2007-10-12T15:42:00.000-07:00

Myke menn
(Morgenbladet 17/9/04)

De nekter for å ha noe som helst med sommerens mye omdiskuterte mykrock å gjøre. Men det skal ikke mer enn en Otis Redding-låt til for å få dem til å gråte. Morgenbladet møtte Phoenix i Paris.

Sjenerer det Dem om vi røyker? Det er 25 grader og lummert i Paris. Byen har ikke fått med seg at høsten er her, og på kafeen i Montmartre går det i iskald drikke. Vel er det et rockeband som sitter foran meg, men det er ikke bare den stramme produksjonen på den siste, kritikerroste plata Alphabetical som med all tydelighet signaliserer at her er guttene sine som har vokst fra skitten denim og aske i miksebordet: De fire pariserne er pene i tøyet – garderobene spenner fra Lacoste/tøysko/Run DMC-caps til svart skjorte/svarte smale bukser/spisse skinnsko, bare én av dem insisterer på å ha på seg svarte solbriller inne, og til tross for radbrukken engelskuttale (som skjules overraskende godt på plate) er de velartikulerte og høflige.
-Vi er glade og travle. Vi har hatt en uke fri, og nå blir vi travle igjen. Bra, for det er september, og det er jo liksom da skolen skal starte. Jeg vil jobbe igjen, forteller Thomas Mars, vokalisten i bandet.
-Det gjør ikke oss noe at det er indian summer, for vi følger ikke solen uansett, vi jobber om natten, i studioet i kjelleren vår, legger gitarist Christian Mazzalai til.
Tjuefjerde september spiller Phoenix for et utsolgt Rockefeller i Oslo, og det bør ikke bli glissent i Stavanger, Trondheim, Bø og Bergen dagene i forveien, heller. Det er ikke første gangen de er her i år. Det er ikke andre, heller.
-Norge er det eneste landet der vi har solgt til gullplate, forteller Mars, vi vet ikke hva det kommer av.

"Alphabetical", andrealbumet, kom i mars. De fleste av omtalene har vektlagt bandets spesielle evne til uanstrengt å hente inspirasjon hos nokså ulike musikalske kilder, fra glatt åttitallsrock til r’n’b, og smelte det hele sammen til et elegant og særpreget uttrykk:
-Vi har alltid hatt dette i oss, denne blend thing. At vi blir tiltrukket av mange stiler. Men et andrealbum er jo alltid en reaksjon på det første, og fordi dét ("United" fra 2000) gikk i alle retninger, ville vi at Alphabetical skulle være mer fokusert og rett-fram. Det skulle være mer en selvrefleksjon enn bare å leke med alt vi liker. Alt rundt oss; bøker; film; alt inspirerer deg. It creates your brain, you know? Så drar du til steder du ikke hadde ventet. Men det er ikke en bevisst, åpenbar ting, vi kan ikke si at denne sangen ble inspirert av akkurat den boka eller den filmen, sier Mars.

Avisen The Guardian fikk tidligere i sommer en utlegning om hvordan den hellige Augustins (354-430 e Kr.) tanker om kunnskap, ånd og nåde kunne overføres til musikk. Men gitarist (og Mazzalais storebror) Laurent ”Branco” Brancowitz er ferdig med den boka nå. Han har begynt på Bibelen. Så da venter vi spent på tredjeskiva.

Children of Stooges. Mazzalai kan visst ikke få sagt det tydelig nok:
-Jeg håper virkelig ikke det er på grunn av denne softrockgreia at vi er populære i Norge, for vi er så definitivt ikke inspirert av softrockband. Morgenbladet har informert om at enkelte debattanter i Norge har tatt bandet hans til inntekt for sommerens kanskje største, om enn litt agurkduftende musikkdebatt; den om softrocken. For de uinnvidde: Striden sto om legitimiteten til en ny bølge som har begynt å gjøre seg gjeldende innen rocken, og som fremholder amerikansk vestkystrock anno 70-tall som et ideal. Her er, i korthet, sounden polert, musikerne flinkis og både aktører og studioutgifter høye - førstnevnte fortrinnsvis på kokain. Når hovedstadens nyerklærte Eagles-dyrkere nå ikke bare bekjenner seg til stilen, men hevder at dette er noe de har digga hele tiden, sier det seg selv at det smeller. Studiomusikere som ble tråkket på gjennom hele 80-tallet for de samme preferansene, kryper ut av hiet (Smuget i Oslo) med hagla klar, og anklager alle som ikke led samme vanskjebne for å være populistiske ”trendnisser” som smykker seg med en interesse for vestkystrock bare fordi det er det som er kult denne uka.

Etterhvert som diskusjonen fremskred, ble det imidlertid klart at softrockbegrepet er sprikende og kan inneholde ganske ulike elementer og representanter avhengig av hvor den aktuelle debattanten står, men sikkert er det i alle fall at våre menn i Paris – side om side med hjemlige representanter som Euroboys og tildels Jim Stärk - har blitt nevnt som representanter for sjangerens oppblomstring.
-Er vi en del av den?! Er vi en del av softrock? Det er en stor feil å inkludere oss i softrockrevival, for vi har aldri vært soft, sier Mars, i noe vi gjør. Vi er mer… ekstreme.
-Er det det motsatte av soft?
-Ja, jeg synes det. Harde.

Ekstrem: Thomas Mars.

Heller Jay-Z. Pressedekningen som har blitt bandet til del, har vært mye større rundt denne albumutgivelsen enn rundt deres første.
-Leser dere ofte omtaler av dere selv som dere ikke kjenner dere igjen i? Sånn typisk musikkjournalistsyntaks som ”Hall & Oates møter Justin Timberlake i hagen til Toto i Los Angeles i 1978, med joggeskoene til Pharrell Williams og dama til Jackson Browne, bla bla bla”? -Ja. De fleste av bandene som journalister nevner som referanser, kjenner vi ikke. Det gjør sikkert ikke flesteparten av journalistene heller. Og vi vet godt hvordan det funker: Late journalister plukket ut ett sitat fra et - i utgangspunktet digert - The Face-intervju der det sto at vi likte Elton John og Steely Dan, og dermed var vi merket for alltid. Vi er ikke enige i det hele tatt. Hele problematikken er ikke så viktig for oss, men sanneten er nå at vi føler mer slektskap med hip hop enn med alt dette… altså, mer med Jay-Z enn med, øh, Prefab Sprout. Vi forklarer jo aldri musikken vår, for vi vil at den skal go everywhere. Vi vil at hver lytter skal finne det han vil finne i musikken. Men i virkeligheten blir det annerledes, i virkeligheten sitter det en fyr og sier ”Phoenix høres ut som de og de mikset med de og de”, og så får det innvirkning på alle. Så vi føler oss litt sveket, for vi er barn av Stooges, av band som… du vet, vi er ikke barn av soft rock. I det hele tatt. Langt derifra. Vi jobber hardt for å gjøre noe nytt, noe som er clever og subtilt. Mange anmeldere er late, de gjør det så simpelt. Vi har lest enkelte anmeldelser som gledet oss, der anmelderen har skjønt hvor vi vil. Men alltid når du prøver å forlare hvorfor du liker et band… mange musikkjournalister har så mye å gjøre at de bare rekker å si hvem bandet er, og ikke hvorfor de liker det. Og ved å nøye seg med å gi de dårlige hintene, går du deg bort i referanser, og der stopper det. Du lytter ikke til musikken i det hele tatt.

Gråt ved midnatt. Journalisten har vært for lenge på venstre bredd og havnet i det filosofiske hjørnet.
-Kan musikk si noe om noe annet enn seg selv? Kan det være et språk?
Guttene blir usikre på hvor jeg vil, muligens med god grunn. Mars prøver seg:
- Altså, for meg gjør den alltid det. Unntatt "Ebony and Ivory" (Paul McCartney og Stevie Wonder-svisken, jour komm), som handler om et piano. Det har jeg aldri likt, når musikk snakker om musikk.
–Som i "While My Guitar Gently Weeps", ler Mazzalai, George Harrison skrev sånne. Og den franske musikeren Michel Berger – han har talent, men han snakker altfor mye om musikk! Alle tekstene hans er sånn, (Mars synger:) ”I play zis soooong / standing on my pianooo…”
Mazzalai vil videre:
-Det er alltid en misforståelsesbit involvert når en sang er suksessfull. "Sexy Boy", den kjente Air-låta, handler for meg om barndom og tegnefilmer. Den har en skikkelig tegnefilm-vibb. Men for Nicolas (Nicolas Godin er halvparten av Air, som er venner av Phoenix) handler den om pur galskap, den er det mest insane han kunne skrevet. Og det samme gjelder for oss: Vi hører og skriver på en måte som ingen helt kommer til å skjønne. Det er bare sånn det er. Det er et faktum. Du kontrollerer ikke alt. Alle tar sangen for det de selv vil. Mars:
-Men det er enkelte ting som bare taler til deg… jeg leste akkurat en artikkel om en Otis-sang, "Cigarettes and Coffea". Det sto at hvis du ikke begynner å gråte når du setter på denne sangen etter klokka ti om kvelden, når du er alene, da er det noe galt med deg. Så jeg gjorde det, jeg tok testen og satte på plata ved midnatt, og… jeg skjønte hva han mente.

Siste tango. Vi skifter tema. Er det riktig at populærkultur-Paris er som en fossil å regne? Drar man til Berlin eller New York med en interesse for ny musikk og kunst, er det stor sannsynlighet for at man kjenner til en rekke steder å oppsøke. Paris, derimot, fremstår som en konservativ, fredet høyborg, uvillig til både å starte nye og adoptere allerede eksisterende strømninger i popkultur. Mars sukker oppgitt.
-Ja. Paris er mer som Roma enn som New York. Det er mer et turiststed, et sted der alt er lett. Du kan ha et godt liv her, for alt som omgir deg er så vakker og alt sånt. Men det er sant at det ikke er noen scene som ønsker deg velkommen. Deck d’Arcy kaster seg for første gang inn i diskusjonen:
-For tre år siden prøvde de seg på et slags prosjekt i Palais de Tokyo, forteller bassisten fra under trailercapsen, for å prøve å gjøre denne siden av byen mer levende. Palais er et stort utstillingssted, der de altså prøvde å gjøre ulike avantgardeprosjekter, men det gikk ikke. Det ble faktisk en katastrofe, en fiasko, og dét illustrerer påstanden din godt. Den er dessverre helt riktig!
-Politikerne har alltid prøvd å hjelpe kulturen, gi penger til musikere og slikt, men det er en dårlig kombo hver gang. Det har aldri funket. Her i Paris er de nok mer fokusert på store arkitekturprosjekter og sånt, ikke avantgardegreier. Men for cirka fem år siden var det en veldig stor elektronikascene i Paris, med mye som skjedde, mange ting å gjøre på kveldene. Nå er det dødt igjen, og før det var det ingenting.
–Og den scenen (anført av Air og Daft Punk), har dessuten det til felles med Phoenix at de maktet å eksportere musikken sin ut, og nå flere enn bare Frankrike? –Ja, det er på grunn av språket, mener Mars. Det var lett for folkene i ’98 å eksportere, for enten laget de instrumentalmusikk, eller de samplet engelskspråklige vokalpartier. Vi har mye å takke dem for, for det er sånn det funker: Hvis "United" hadde blitt sluppet nå og ikke da, ville den aldri kommet ut av Frankrike. Men den gangen hadde vi åpne dører. Og vi håper folk vil kunne takke oss sånn som vi takker dem, for vi holder dørene åpne.
Mazzalai gjentar sin klagesang:
-Før den elektronikascenen var det ingenting. Frankrike snakket bare til Frankrike, på fransk. Før du eksporteres må du først ha blitt stor hjemme - vanligvis. Så man kan si til de andre landene at ”vi har dette her, vi kan dele med dere”. Og når du ikke synger på fransk her, er det et mareritt.
-Og hadde dere suksess her før dere ble populære ute? -Nei. Nei.

My future’s so bright... Ferien er, som allerede nevnt, over, og det er tilbake på jobb også for rockestjerner. Phoenix skal ut på en to måneders europaturne, og i januar står USA for tur. Men et band har da vel flere strenger å spille på enn turnering, og i disse guttenes tilfelle, mange å leke med: Sofia Coppola brukte deres ”Too Young” på lydsporet til sin kritikerroste film ”Lost In Translation” i fjor. De gjorde en låt til Dior Hommes fashionshow, og brukte sistnevntes motehus’ kjente designer Hedi Slimane som fotograf på "Alphabetical"-utgivelsen. De har samarbeidet med Air og med Daft Punk.
-Vi har alltid likt å jobbe med venner. Det er lettere. For det er mer spontant, mer ekte. Og mye bedre enn at plateselskapet bestemmer at ”nå synes vi det er lurt at dere jobber med de og de”.
–Det går rykter om at dere har planer om å jobbe med Coppola igjen?
-Ikke ennå. Kanskje, vi får se.
Phoenix smiler lurt.
-Men nå må vi nesten på øving.

Blog-sladder, 2007: Vokalist Mars og Coppola er i dag kjærester og har barn.

Foto: Pascal Teixeira / www.wearephoenix.com

2007-10-01T13:25:00.000-07:00

What? Why?

Details from old Indian movie posters.
Detaljer fra gamle indiske filmplakater.

Important questions asked at the Museum of Far Eastern Antiquities´ show on Bollywood, which opened on September 30th.

Betimelige spørsmål på Östasiatiska Museets Bollywood-utstilling, som åpnet 30. september.

2007-09-28T06:29:00.000-07:00

Allis' assorterte
(Dagbladet, Ideer-sidene, 13/7/07)

Nasjonalmuseets nye direktør plukker fem favoritter fra
samlingen for Dagbladet.

Man trenger ikke engang å putte på noen femmer før Allis Helleland er i gang. Vår nybakte, danskimporterte direktør holder tale om Nasjonalmuseets samlinger («Norges skattkammer») lenge før noe spørsmål er stilt. Visst kolliderte hennes «taxa» med en buss på veien hit og forårsaket en drøy forsinkelse, men etter oss venter et nytt møte, så her har vi ingen tid å miste, skjelvne direktørhender eller ei. Vi befinner oss i museets administrasjon ved Slottsparken i Oslo. Etter sak på sak om personkonflikter og organisatorisk gruff ved institusjonen har vi bedt om å få sjefen i tale om noe ganske annet: kunstfavoritter.

Fra samlingene til Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet og Riksutstillinger har vi bedt henne velge seg fem viktige verker å snakke om. Men intet tiltredelsesintervju uten noen obligatoriske spørsmål.
-Allis Helleland, hva blir dine viktigste oppgaver framover?
-Å bevare samlingene - under forsvarlige forhold. Det er samlingene som står i sentrum for alt vi foretar oss. Digitalisering blir ett av nøkkelordene; man skal kunne sitte i Argentina og bla seg fram til hva vi har i samlingen, på nettsidene våre. Det nye bygget vi skal få på Tullinløkka er også svært viktig.

- Museet har fått kritikk for å behandle samtidskunsten stemoderlig. Kommentar?
- Uten samtidskunsten, intet Nasjonalmuseum. Jeg jobbet for den i alle år ved Statens Museum i København. Vi var blant de første til å vise videokunst. Også samtidskunsten skal det forskes på. Det vanskeligste ved den er imidlertid at noen kanon ikke er etablert ennå, og det føles alltid usikkert når man kjøper. De store mesterne er ikke skilt ut, kanskje finnes de ikke, kanskje vil det vise seg at det ikke holder. Men vi skal ha eksperter ute i miljøet. Jeg ser gjerne at Tullinløkka blir et samlingspunkt for debatt omkring samtidskunsten.

1. Baldisholteppet. Fra 1000-tallet, befinner seg på Kunstindustrimuseet.
-I museet vårt forteller vi over tusen års historie. Vi kan begynne med Baldisholteppet, siden det er et av de eldste norske verkene vi har i samlingen. Den norske vevetradisjonen er ganske enestående. Dette teppet er så friskt, det ser ut som det ble vevd i går! Fargene er intense, det er fascinerende hvordan det har holdt seg. Det forteller mye om norsk kultur, om kulturen i vikingtiden. Opprinnelig var det en del av et større, narrativt vevearbeid. Vår tekstilekspert Anne Kjellberg kunne snakket om det i timevis.

Teppet sier mye også om utfordringene vi står overfor med henhold til bevaring: det skal ikke berøres av menneskehånd, og tåler ikke lys særlig godt. Men samtidig ønsker vi jo å vise det fram så det skal få fortalt sin historie. Det er en utfordring å sikre det mot brann, gi det optimale klimatiske forhold og så videre. Vi burde nesten puttet det i en bankboks med det samme!

2. Eremitagepokalen. Fra 1700-tallet, Kunstindustrimuseet.
-Denne er laget ved det norske Nøstetangen glassverk, som var operativt bare en kort periode, og der det arbeidet tyske glassmestere som kunne blåse og slipe med helt fantastiske resultater. De prydet glassene med små glasslipninger og ornamenter. Vi tror liksom ikke det finnes noe som våre forfedre gjorde bedre enn oss, men man kunne aldri laget noe som dette i dag. Dette var i dansketida, og Nøstetangenglass ble gjerne bestilt av velstående dansker. Eremitagepokalen ble bestilt av kong Frederik V for så å foræres en adelsmann. Bildet på den forestiller kongens sommerslott (eremitage).

3. Kittelsen. Theodor Kittelsen: «Soria Moria Slott». Serie fra 1900. Nasjonalgalleriet.
-Vi kunne selvsagt valgt et Munch-bilde fra malerisamlingen. Men jeg har valgt Kittelsen, for ham kjenner alle nordmenn på grunn av illustrasjonene hans til Asbjørnsen og Moes eventyr, der det som ikke står i teksten, står i illustrasjonene. Jeg har i alle år dratt på hytta i Norge med mann og barn, der vi har lest disse eventyrene.

Men Kittelsen var mye mer enn en illustratør, som maler i den nordiske symbolismetradisjonen er han underkjent. På sitt vis er han på høyde med Munch. Bildene hans er fulle av naturstemninger, av levendegjøringen av den norske naturen. Han viser fram alt det som er der, men som vi ikke ser i virkeligheten, som nøkken og Soria Moria slott. Når du går i den norske skogen og månen skinner gjennom grenene, da er han der. Vi skal for øvrig ha en liten Kittelsen-utstilling ved museet senere i år.

4. Mauds kjole. Dronning Mauds kroningskjole i gullamé. Båret ved kroningen i Nidarosdomen, 1906. Kunstindustrimuseet.
-Nå har vi nevnt vev, glass, maleri... det neste på listen må bli innen design. Jeg synes det er spennende at vi har mote i samlingene våre. Vi har blant annet hele den store samlingen kongelige drakter, som har mye å fortelle oss om Norge i krigs- og etterkrigstid. Disse draktene er forbundet med stolthet og verdier, akkurat som Kittelsen er det. Drakt er i det hele tatt fascinerende. Det er underlig hvordan motene kommer tilbake etter mange år, det ser jeg jo hos mine egne barn. Moten kan dessuten fortelle om et samfunns økonomiske historie. Kjolelengdene varierer i takt med konjunkturene!

5. Elmgreen & Dragset. Michael Elmgreen og Ingar Dragset: «Ongoing» fra 2002.
-Jeg har valgt et kunstnerpar som også er kjent i Danmark, og som interessen er veldig stor for internasjonalt: dansk-norske Elmgreen & Dragset. Vi er stolte av dem både i Danmark og her i Norge. Dette verket, et avlangt kjøkkenbord som er bendt til en sirkel med åpning i midten, er ganske nyinnkjøpt. Kunstnerne er kjente nettopp for å ta hverdagslige objekter og gjøre ørsmå endringer på dem. Norske kunstnere bor i dag i Berlin, New York, Beijing... vi må spørre oss hva «norsk kunst» er da, hva begrepet innebærer. Denne duoen er symbol på den nye generasjonen kunstnere som opererer internasjonalt. Vi kan ikke kreve at norsk kunst lages i Norge. Nøstetangenglass er jo norsk selv om det ble skapt av tyskere? Og J.C. Dahl malte i Dresden. Norsk kunst er det som er kommet i norsk regi. Vi skal samle det som har et
forhold til Norge.

«Var det fem? Men nå fikk jeg ikke med noe arkitektur!» Helleland fortviler.
-Sverre Fehns nye paviljong til Arkitekturmuseet blir jo en perle, og Snøhettas bygg i Alexandria gjorde meg stolt da jeg så det.

Vår knapt tilmålte tid er ute, og en ny avtale venter i en blank, svart Mercedes utenfor. Direktøren hilser henne:
-Velkommen til mitt museum! Helleland har en knapp uke bak seg
i direktørgjerningen. Godt at hun allerede føler seg hjemme.

Fakta Allis Helleland (54)

Fra 1. august ny direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Kom fra stillingen som omstridt direktør for Statens Museum for Kunst i København
Utdannet kunsthistoriker med avhandling om den danske nyklassisisten C. W. Eckersberg
Vokst opp i indremisjonsmiljø på Jylland, bor nå i Oslo med mannen, overlege Håkon Einar Helleland

To nye arenaer
(Sidesak til foregående)

Nybygget på Tullinløkka åpner dørene innen 2012, Arkitekturmuseet på Bankplassen i 2008.

- Jeg holder meg til min minister. Vi må stole på ham. Slik svarer Allis Helleland på spørsmålet om når det nye museumsbygget på Tullinløkka vil stå klart. Trond Giske har nemlig lovet at bygget vil være reist og vel så det til jubileumsfeiringen i 2014. Direktøren sa i forrige uke til NRK Østlandssendingen at praktbygget dermed trolig vil stå klart i 2011 eller 2012. Det er fremdeles ikke avgjort når en arkitektkonkurranse vil utlyses.

-Enestående!
Forvandlingen vil bli total i forhold til Tullinløkka slik vi kjenner plassen i dag. Riktignok utgjør Kunsthallen – tegnet av arkitekt Magne Magler Wiggen, oppført i 2005 og underlagt Nasjonalgalleriet - et positivt innslag, men ellers dominerer asfalten.
- Folk skal komme fra hele verden for å se museumsbygget. Det skal bli et markant, enestående, nytenkende bygg for vår tid, lover Helleland.

Mestermøte
Men om Tullinløkka er det største byggeprosjektet Nasjonalmuseet jobber med for tida, er det ikke det eneste. Arkitekturmuseet i det C.H. Grosch-tegnede bygget på
Bankplassen 3 fornyes og får et tilbygg.
- Sverre Fehn har hatt det morsomt med å utfolde seg overfor Grosch, forteller Allis Helleland. Fehn har ikke bare stått for det nye tilbygget, paviljongen, han har også omarbeidet det gamle Norges Bank-bygget fra 1830. Sammen blir de museets nye arena for arkitektur.

Blogg-replikk! Det forbauset meg litt at ingen tok tak i følgende sitat fra den nye direktøren:

"Også samtidskunsten skal det forskes på. Det vanskeligste ved den er imidlertid at noen kanon ikke er etablert ennå, og det føles alltid usikkert når man kjøper. De store mesterne er ikke skilt ut, kanskje finnes de ikke, kanskje vil det vise seg at det ikke holder." Også hennes omtale av Elmgreen/Dragset-verket vitner i mine øyne om en mangelfull forståelse for samtidskunst. JNW

2007-09-28T05:40:00.000-07:00

Magnums norske juniormester
(Dagbladet, Ideer-sidene, 17/8/07)

Fotograf Jonas Bendiksen (29) og kameraet hans reiste langs Russlands sørlige grenser i sju år. Nå vender den prisbelønte historiefortelleren tilbake til Norge.

Selv kaller Jonas Bendiksen seg en historieforteller som bruker bilder. Fagfolk omtaler ham som Norges beste fotojournalist, helt i en klasse for seg. I 2004 ble han tatt opp i prestisjebyrået Magnum. Tønsbergenseren har portrettert innbyggerne i Nairobis slumområder og fulgt nepalske maoister, og er nå aktuell med utstilling om livet i ekssovjetiske satellittstater. Hva hans neste prosjekt vil dreie seg om, nøler han med å fortelle. Men det er en kvalifisert gjetning at det er Norge som skal til pers.

- Jeg pleier å la ting siles i hjernen en stund før jeg snakker høyt om dem. Men jeg kan si at det er en unik sjanse for en fotograf å komme hjem etter elleve år og få se hjemstedet med helt nye øyne. Han smiler lurt.

Hemmelighetsfull, altså. For øvrig er den bereiste Magnum-fotograf Jonas Bendiksen en raus og vennlig mann som iler til med Farris når journalisten nå har klart å bli kritisk bilsyk på den vesle drosjeturen fra Akersgata og hit til villaområdet på Oslo vest. Det tilbys rekreasjon på terrassen tilhørende den romslige leievillaen han deler med sønnen og kona. Her sitter Bendiksen i sola (jo!) og ser ut som en sunn og sterk bønnestengel. Den snakker norsk ispedd rare anglisismer; familien bodde i New York i en årrekke før de flyttet «hjem» i forrige uke.

Villaen er Bendiksens hjemmebase når han i 2008 åpner utstillingen «Stedene der vi bor», et prosjekt om livet i storbyslummen. Nobels Fredssenter i Oslo, der mange i fjor fikk med seg Magnum-kollega Abbas utstilling, er vertskap. Men allerede søndag debuterer Bendiksen som utstiller på norsk jord. Da viser Preus Museum et utvalg bilder fra boka hans, «Satellites - photographs from the fringes of the former Soviet Union» fra 2006, i anledning Fotografiets Dag. Bildene er tatt over syv år i seks ulike områder sør i det gamle Sovjetunionen.

-Historiene jeg vil fortelle handler ofte om enklaver, samfunn som er avstengt fra omgivelsene. Det gjelder både «Satellites» og «Stedene der vi bor». Jeg spekulerer på om denne interessen har å gjøre med bakgrunnen min, med en spredt familie og røtter rundt omkring. Bendiksen har norsk far og en amerikansk mor hvis foreldre emigrerte til USA fra Russland og Ukraina. Kona er amerikansk.

-Etter det gamle Sovjet fikk vi femten nye land. Men i sprekkene mellom disse oppsto det også en rekke uoffisielle stater - områder som var blitt kalt «satellitter» helt fra tida da Moskva var himmellegemet de hadde felles, kulturelt og geografisk spredt som de var. Flere av dem er fortsatt russiskstøttede. De kan ha både gjerder, grensepoliti, egen valuta og president - men de finnes ikke på kartet, og de anerkjennes ikke som uavhengige stater av andre land. Da Sovjet falt, omtrent da jeg begynte å se verden med voksne øyne, oppdaget familien min at vi hadde slekt i Leningrad. Vi begynte å korrespondere og besøke dem. Dette var en stor begivenhet i familien og vekket mange tanker i meg. Det var som om min egen familie sto i sentrum for store verdenshendelser. Jeg måtte bare dra østover så fort jeg hadde friheten til det. Til statene som ikke finnes.
-Der du har slektninger?
-Nei, jeg dro til Øst-Sibir. Slektningene hadde flyttet til New Jersey!

Etter et år på fotoskole i England («ikke noe å skrive hjem om») og et år som lærling hos Magnum i London, dro altså den ambisiøse tjueåringen til Vladivostok og Birobidzjan og siden videre til steder som Abkhazia og Transdniester - stedsnavn de fleste av oss forbinder med nittitallets mest kjente tyggegummireklame, om noe overhodet. En av de tidlige reisene gikk til et område i Kasakhstan der befolkningen har et aparte problem: deler fra russiske romskip, badet i giftig drivstoff, slippes regelmessig fra verdensrommet over hjemstedet deres og lander der de lander. Bendiksen demonstrerer med den tomme farrisflaska i rollen som rakett hvordan det bare er en liten del av romskipet (korken) som er ment å gå i bane. Resten (hele flaska) dumpes fra luften etter avgang.

-Jeg leide en gammel Lada og kjørte alene ut på leting etter skraphandlerne, lokale folk jeg hadde hørt at tjener til livets opphold ved å demontere og selge rakettdelene. Men så stoppet bilen midt ute i ørkenen. Det var dumt, men det var heldig også, for dem som til slutt kom og reddet meg, var skraphandlerne!

I boka forteller han om andre opplevelser med tilsvarende dramatisk tilsnitt, som da Transdniesters biske autoriteter anklaget ham for å være sentral i et internasjonalt
spionnettverk og kastet ham ut av landet.
-Har du ofte vært på tynn is?
-Nei. Jeg er ingen dumrian. Og så er jeg pappa. Mange tar mye større risikoer enn meg. Jeg har vært i krigssoner, men ikke de verste.

Som mange andre fotojournalister tar Bendiksen som regel selv initiativ til et prosjekt, for så å få det finansiert gjennom magasiner. Årets sommerferie ble amputert av en reise til Island på National Geographics regning. Også The Independent, Vanity Fair, Newsweek og tyske Geo har trykket hans fotoessays. Om bildene er kunst i tillegg til fotojournalistikk er noe andre snakker om, sier fotografen, men som han selv er lite opptatt av:
-Arbeidet defineres ikke av om det er et galleri man viser det i.

Nylig publiserte han et langt og grundig innlegg om flytrafikk, livsstil og CO2 på Magnums blogg. Et liknende engasjement for alt annet enn prestisjepriser og estetisk tiltalende arbeid dukker ikke opp hver dag. Bendiksen karakteriserer seg selv som rastløs og nysgjerrig og blir forlegen når spørsmålet om han er idealist kommer opp.
-Det er lett å forelske seg i selve den sensuelle prosessen å skape vakre bilder. Men det er viktig for meg å ikke stoppe der.
-Hvordan reagerer menneskene du fotograferer?
-Generelt opplever jeg at folk vil ha historiene sine fortalt, også de som lever under ekstreme forhold. I det siste prosjektet («Stedene..») møtte jeg noen av de mest sårbare folkene i verden. De satte pris på prosjektet, nesten enstemmig.

I «Stedene vi bor» undersøkes levekårene til folk i slumområdene i fire ulike verdensbyer. Utgangspunktet er at 2008 blir året da statistikken når et historisk punkt der det blir et faktum at storparten av verdens befolkning bor i urbane og ikke rurale områder. Omtrent samtidig når antallet mennesker som bor i slummen én milliard. Slummen er i ferd med å bli verdens vanligste form for boligområde, alt ifølge Bendiksen.

Vi avbrytes når Dagbladets fotograf ankommer terrassen, blek av ærefrykt for kollegaen han skal portrettere. Han får Farris. En måke tar til med freidig akrobatikk over hagemøblementet før den nonchalant slipper sin ladning på intervjueren. Igjen iler verten til, denne gang med
servietter. Han er jo ingen diva, heller, bare en historieforteller.

Se Jonas Bendiksens arbeid på www.jonasbendiksen.com

2007-09-07T16:58:00.000-07:00

C30, C60, C90, Go!
(Bokmagasinet, Klassekampen, 31/3/07)

Rob Sheffield:
«Love is a Mix Tape»
Crown Publishing

Pop-nerd slukker sorgen med humor og nittitallsnostalgi.

Rob Sheffield er musikkjournalist med femten års erfaring fra lokalradio, fanziner og etter hvert tv og ledende magasiner som Rolling Stone. Han er også en altfor ung enkemann. I «Love is a Mix Tape» forteller han historien om et første møte, en forelskelse, et ekteskap og en fatal blodpropp. Han holder lite tilbake, han rear ut sin själ, som Bob Hund uttrykte det; han synger fortellingen på melodier av Pavement, Missy Elliott, Dinosaur Jr. og Prince, nynner den til Siouxie and the Banshees, sipper den til Nirvana.

Historien er strukturert rundt fenomenet mixtapes. I praksis betyr det at hvert kapittel innledes med en spilleliste på formatet side A/side B, en liste som – skal vi tro hovedtesen i boka – fungerer som en presis beskrivelse av hovedpersonens liv omkring den tida teipen ble skapt.

For de uinnvidde: I popterminologien var en mixtape en helt vanlig opptakskassett som man selv fylte med et utvalg nøye utvalgte sanger, tatt opp enten rett fra radioen eller fra andre plater. Hadde man ingen opptakskassett, kunne man bruke vanlige kjøpekassetter med Esso-sponsede radiohitsamlinger, og ganske enkelt dekke de to hullene på kassettens underside med teip – da lurte man kassettspilleren, og det ble mulig å ta opp nye sanger over det opprinnelige innholdet. De fleste av oss som nå er noen-og-tyve, lærte dette trikset rundt Ace of Bases storhetstid, det vil si tidlig på nittitallet, jf. preteritumsformen. Det er den samme epoken romanen konsentrerer seg om.

Før eller siden måtte selvsagt nittitallet – i likhet med de forutgående tiårene – gjøres til gjenstand for tung nostalgi og idyllisering. Rob Sheffield har tatt på seg oppgaven. På nittitallet fikk den såkalte alternativrocken et kommersielt gjennombrudd. Noen sørget da det smale ble mainstream; Sheffield var ikke blant dem. Indie-gjennombruddet fulgte i kjølvannet av Nirvanas suksess og ble ikke det minste dempet av Kurt Cobains dramatiske og høyst salgbare død i 1994. Tvert imot ble grungen allemannseie gjennom filmer som «Singles». Popmusikken var et felt som lot kvinner husere i offentligheten på en helt annen måte enn i dag, og generelt var USA «et sted der fred, frihet og velstand virket som noe som kunne vare».

Om det siste argumentet ikke holder stikk i enhver kontekst, er det sant i Sheffields personlige og lokale sådanne. Hans nittitalls-USA var et der han omsider fant en kvinne å elske. Kjærlighetshistorien fortelles nært, ømt og kjærlig av en både myk og ydmyk mann, og etterlater ingen tvil om at dette var the real thing. Det var den altoppslukende musikkinteressen og ikke så mye mer han og hans Renée hadde felles, men dét var mer enn nok: Hun var hans store helt.

Likevel næret han ambivalens for den mer og mer anakronistiske institusjonen ekteskap, en forvirring jeg kjenner igjen. Vi er begge av typen som synes det er mer skremmende å være en levende ektefelle enn en død junkie, som hovedpersonen uttrykker det i et avsnitt om Kurt Cobain – også han ung og gift og en betydningsfull figur for den nygifte og vettskremte protagonisten. Delene om Cobain anskueliggjør bokas hovedpoeng, nemlig at popmusikk slett ikke er bare lydsporet bak noe annet og viktigere, men stramt sammenflettet med dette andre. Tekstene på Nirvana-platene setter i gang store erkjennelser omkring død, ekteskap og kjærlighet, og er med på å endre hovedpersonen som menneske.

Sheffield er musikkjournalist i ett og alt. Han skriver poptekstene inn i fortellingen og sin egen fortelling inn i poptekstene; han integrerer musikken i språket slik han har integrert den i livet. Tenk deg en Nick Hornby-figur, bare med bedre utbygd personlighet – kanskje fordi dette ikke er fiksjon, men memoarer. «Hail Biggie, full of grace,» lyder hyllesten til den avdøde rapperen Notorious B.I.G. Andre steder flettes ordrette sitater fra sanger sømløst inn i fortellende setninger: «I'm a complicated man and no one understands me but my woman [sitat fra Isaac Hayes' «Theme From Shaft»], except she's dead and she doesn't understand it any better than I do.» Den svarte humoren er med all tydelighet på plass.

For dette er ingen mørk bok. Selv om sorgen tar mye plass, er «Love is a Mix Tape» først og fremst en medrivende fortelling om det å komme seg videre etter katastrofen – om at rekken av søvnløse netter og dager med endeløs, besatt stirring på fotografier av Jackie O., alle amerikaneres erke-enke, mirakuløst nok tar slutt en gang. Kanskje grenser språkføringen iblant mot magasinsjargong, kanskje kunne boka som roman betraktet vært strammere komponert, kanskje vil noe av stoffet virke fremmed på lesere som aldri har vært opptatt av popmusikk og fankultur. Selv fant jeg samme glede i den som i en over gjennomsnittlig god romantisk komedie, med det viktige forbehold at Sheffields vitser er smartere: «Går kjæresten din med briller? Nei, han går med walkman.»

2007-09-07T12:42:00.000-07:00

Istanbul, 8. Sept 2007

WIRE: Anna Kharkina, Annika Enqvist, Elisabet Eurén, (Christian & Elisabeth of CuratorLab), Jacquelyn Davis and me. Missing: Theo Ringborg.

What a race. Today we saw the exhibition in Atatürk Culture Center, one of the three main biennale venues, then went to Platform Garantie Gallery for a presentation of the next Manifesta. Then followed the introduction to a symposium at Istanbul Modern museum featuring all of the curators of the previous nine biennales - and then an introduction of the work of our professor Marysia Lewandowska and curator Manray Hsu back in our HQ, before we saw the exhibition in (second biennale venue) IMC; then we were off for a thing Iaspis held at a café celebrating a new Gunilla Klingberg piece, and now we´re off for the Opening Party - as tomorrow is the official opening day.

Annika, Elisabet, Elisabeth and half of Anna.

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2007-09-04T08:32:00.000-07:00

Fett og fyndig med Barney og Beuys
(Kunstkritikk.no 23/12/06)

«All in the present must be transformed: Matthew Barney and Joseph Beuys»

Deutsche Guggenheim, Berlin. 28. oktober 2006 – 12. januar 2007.

Nye aspekter ved to kunstnerskap vi tror vi kjenner kommer til syne når Barney og Beuys utstilles side om side.

Fett nok. Vi møtes av vitriner. Vi har sett dem før. Både Matthew Barney og Joseph Beuys har gjort bruken av de nesten komisk saklig, fremvisende, glassboksene til varemerke (som i utgangspunktet heller sender tankene til samlinger av førmoderne kunst eller naturhistoriske museer, enn til samtidskunstmuseet).

Deutsche Guggenheim og kurator Nancy Spector har med All in the present… ønsket å vise frem ulikheter og fellestrekk mellom en av verdens fremste nålevende og en av forrige århundres mest omdiskuterte og betydningsfulle kunstnere. Her sidestilles postmodernisme og modernisme; dagens virile USA og etterkrigstidens traumatiserte Tyskland; en skaper av popkulturelle gesamtkunstverk og en filleeminense i khaki med tilbøyeligheter til sjamanisme og politikk. Ulikhetene er ikke til å komme unna. Men Spector har gjort en grundig jobb med å trekke frem likheter (som ikke skal tillegges tilfeldighetene, da Barney faktisk selv trekker frem Beuys som et sentralt forbilde). Den mest åpenbare forbindelsen er det felles valget av fett, eller fettlignende substanser, som protagonist blant materialene, og egenskapene dette materialet tillegges: hos Beuys har fettet rollen som energileder og eksponent for isolasjon, mens hos Barney er vaselinet (eller ”petroleum jelly” som det heter på originalspråket) symbol for foranderlighet og transformasjon.

(...)

Les hele anmeldelsen på Kunstkritikk.no

Foto:
Joseph Beuys´ Untitled, 1983. Copyright Artists Rights Society (ARS) New York / VG Bild-Kunst, Bonn.
Matthew Barneys Cremaster 2, 2006. Copyright Matthew Barney.
Begge foto fra www.deutsche-guggenheim-berlin.de

2007-09-04T08:26:00.000-07:00

Tegn, saks, papir
(Kunstkritikk.no 31/1/07)

Vibeke Tandberg:
«The Waste Land»
Galleri c/o – Atle Gerhardsen, Berlin.
12 januar – 17 februar 2007.

Vibeke Tandbergs nyeste utstilling, The Waste Land, åpnet nylig i Berlin. Her har T.S. Eliots kanoniske dikt ved samme navn fått en uslepen omarbeidelse: de som så Tandbergs nest nyeste, vil vite at fotografen ikke lenger er fotograf, men har tatt saksen fatt.

Vibeke Tandbergs kunstnerskap har tatt en interessant, ny retning de siste par årene. Fra å jobbe med subtil fotomanipulering med seg selv som modell, har hun nå lagt ned kameraet og begynt å dissekere bøker og aviser, for så å vise frem resultatet i form av collager. Sist var det et eksemplar av avisen The International Herald Tribune som ble klippet i biter. Mange fikk sikkert med seg utstillingen Monday, January 2, 2006 på Galleri MGM i Oslo i fjor. Også i Reading the newspaper without hands på galleriet Klosterfelde her i Berlin året før var det IHT som var materiale.

(...)

Legoslott/ ikeaseng. Tandberg tar makten fra ordene og reduserer dem til visuelle byggeklosser, figurer. Som legoslottet når vi åpner esken for første gang: det er ennå ikke noe slott, bare gjennomsiktige plastposer med biter. Røde her, blå der. Små i én pose, store i den neste. Ikeasengen ditto: den er på ingen måte en seng, bare deler sortert etter type og størrelse. Og akkurat som i tilfellet Ikeasengen, er ikke Tandbergsystemet perfekt: ordet «drop» i rammen med ord som forekommer én gang er merket med en asteriks, og i den korresponderende noten nederst på arket står det skrevet: «Glued on here by mistake, occur (sic) five times in the poem.»

(...)

Les hele anmeldelsen på Kunstkritikk.no

2007-09-04T08:11:00.000-07:00

Persona-angrep. Kunstformidling er en kunst
(Kunstkritikk.no 8/4/07)

Munan Øvrelid:
«Background pictures for a new world»
TAFKAG, Oslo, 30. mars – 15. april, 2007.

Gruppeutstilling:
«Blackout», kuratert av Kristian Skylstad
Galleri Fimbul, Oslo, 22. mars – 15. april, 2007.

Arbeidet til kunstnerne og kuratorene rundt TAFKAG, tidligere Galleri Galuzin, er det suverent trassigste anti-konsensus-prosjektet på osloscenen for tiden. Galleriet fungerer unektelig som en viktig møteplass, men svekkes av å la det sosiale ryet og det nypompøse formidlingsspråket komme i veien for det som skal formidles.

TAFKAG har vært et av Oslos mest profilerte unge visningsrom siden det offisielt åpnet som Galuzin i januar i fjor. (Det nye navnet er lånt fra Prince, og forkortelsen står for The Artspace Formerly Known As Galuzin.) Ivan Galuzin, Kristian Skylstad og de andre kunstnerne som står bak har lagt ned en formidabel arbeidsinnsats, åpningene har trukket horder, og ryktet som nachspielsentrum har ikke dempet populariteten. TAFKAG har samtidig beholdt en kunstnerisk kredibilitet, fundert i båndene til Kunstakademiet i Oslo, en rekke positive anmeldelser fra kritikere som selv sogner til beslektede mørke menigheter og en Muhammad Ali-style selvtillit fra galleristenes eget hold.

Populariteten består på tross av at flere fremtredende trekk ved prosjektet synes å gå ravende på tvers av mye av det som ellers forventes av et progressivt, ambisiøst visningsrom. Mest påfallende er hvordan de feiler i å kommunisere prosjektene sine utad, og at det språklige refleksjonsnivået i formidlingen er mildest talt uprofft. Dessuten overskygger galleriets egne gonzoutspill ofte kunstnerne de viser, og de romantiske vyene deres gir liten mening i dagens kunstoffentlighet. De to seneste utstillingene som eksponerer miljøet gjør lite for å forandre dette bildet.

(...)

Les hele anmeldelsen og de 67 kommentarene på www.kunstkritikk.no

2007-09-04T05:11:00.001-07:00

Istanbul, 4 Sept 2007

The whole group (all six!) is in Turkey for the biennale. We´ve met up with the four from Konstfack´s [nomadic postgraduate one-year thing] CuratorLab and are participating in the so called Big Family Business Programme directed by two of them, Esther Lu and Adnan Yildiz. So far, we´ve beed discussing among many other things the different ways to use your blog as a platform for curatorial/critical practice and a channel of communication different from the conventional, formal ways that only rarely give any insight into the actual working process.

The group sessions take place in the shades outside the BFB office situated in one of the biennial´s official venues, a local style shopping mall for textiles and fashion with tea house gardens in the middles and on the floortops, with frequent servings of strong tea in traditional, tiny glasses. Bliss! Next on our extensive program put together by Esther and Adnan is the Curatorial Summit with among others Vasif Kortun, one of the two who curated the last biennial in town. Better go get a tea refill.

WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.

2007-09-04T05:11:00.000-07:00

Ellef Prestsæter og Karin Nygård (red.):
«Rett Kopi dokumenterer fremtiden»
(Anmeldt i Dagbladet, 29/7/07)

Rikholdig og leservennlig om lite omtalt kunstnerisk praksis.

Tidsskrift: Floraen av tidsskrifter med rot i Universitetet i Oslo er stor og variert, med Bøygen blant de mer kjente titlene. Få av dem klarer å gjøre seg bemerket utenfor Blindern. Rett Kopi, løselig tilknyttet litteraturvitenskap- og estetikkstudiene, bør bli et av årets unntak. Bladet var tidligere et filosofitidsskrift, men har skiftet redaksjon og ham og tar nå for seg kunst, litteratur og estetikk. De to som står bak er masterstudenter, men bladet er intet elevarbeid. Redaktørene legger for dagen resultatet av et omfattende og
samvittighetsfullt forskningsarbeid over sitt tema: manifestet. Sjangeren defineres gjerne som en bevegelses programerklæring eller annonsering av sin visjon.

Variert. Hoveddelen av bladet er en samling slike manifester, flere av dem i norsk oversettelse for første gang, som F.T. Marinettis futuristiske manifest (1909). Manifestet kan være politisk,
men også kan det utgjøre en kunstnerisk praksis, som i denne samlingen.
Rett Kopi er forbilledlig innbydende disponert: først får vi manifestene. Så følger en samling sluttnoter, hver og én knyttet opp til et visst manifest, av et svært kompetent knippe fagfolk: kunstkritiker Ina Blom har skrevet om Tristan Tzaras dadamanifest, salige Gertrude Steins «Marry Nettie» handler selvsagt om Marinetti - og det unge, norske designkollektivet Yokolands visuelle «note» er inspirert av futuristen Boccioni.

Vakker form. I en mindre del har man samlet syv tyngre, teoretiserende artikler av litteraturprofessor Marjorie Perloff, filosof Sven-Olov Wallenstein og andre. Disse er nyskrevne på oppdrag for utgivelsen. Bak i heftet blir det lettlest igjen, med enquête om hvorvidt framtida kan dokumenteres (kurator Hans Ulrich Obrist og filosof Éric Alliez er blant de utenlandske størrelsene som svarer) og en uformell «ordliste». Designer Kristin Bø skal ha ros for sin demonstrasjon av hvor mye formgivningen betyr for opplevelsen av et skriftlig
materiale. For det er mer ved jobben til en tidsskriftdesigner enn å skape et dekorativt ytre: Bøs ryddige, rene stil guider øyet og gjør det til tider krevende materialet håndterlig.

Besøk Rett Kopi.

2007-08-29T00:58:00.001-07:00

Cerebral chic
(Spalten Stilstudie, Rocky nr. 5/07)

Meryl Streep & Woody Allen

Gershwins jazz akkompagnerer åpningsbildene av et New York i svart/hvitt. En kjent stemme leser som fra et manus: «Kapittel én. Han var like tøff og romantisk som byen han elsket. Bak de svarte brilleinnfatningene skjulte det seg en seksuell energi som hos en vill panter.» Clark Kent? Erlend Øye? Nei, Woody Allens rollefigur Isaac Davis som omtaler seg selv i kongelig tredjeperson.

Skjorte 690 kr, A.P.C. Allens karakterer er alltid frankofile og lengter kronisk til Pæris eller «the south of Frænce». Franske A.P.Cs amerikanske flaggskipbutikk ligger i New Yorks SoHo, åsted for handlingen i flere av 70-tallsfilmene hans.

Det er omkring femten år siden jeg så «Manhattan» (1979) for første gang og ble kjent med Allens vante rollefigur, den middelaldrende hypokonderen med Buddy Holly-brillene, den puslete fremtoningen og nevrosene. Men viktigere var det å møte kvinnene hans. Mye viktigere, min heterofili til tross.

Blazer 5300 kr, 3.1 Philip Lim hos net-a-porter.com. Blazeren er et nøkkelplagg innenfor brainy chic, det androgyne byplagget nummer én. Woody Allens første kone var filosof og jazzpianist og hadde sikkert skapet fullt.

Allens «psychoanalyst» ville sikkert forklart fascinasjonen med at disse filmenes typiske kvinnefigurer, slike som den urbane kvinnelige akademikeren i New York anno 1979, sent i tyveårene, plaget av lette sinnslidelser og med et øye for fashion, fint kan forstås som en sammensmelting av meg selv eller den underbevisstheten min skulle ønske vi var og, du gjettet det: min mor og hennes venninner på den tiden da jeg og mine ble født, det vil si da de var på vår alder. (Det blir seks hundre og femti, takk. Samme tid neste uke?). Og den fremste blant disse filmmødrene var Meryl Streep som Isaac Davis´ lesbiske eks-kone Jill i nettopp «Manhattan». Hun har forlatt ham og oppdrar nå deres felles sønn sammen med sin kvinnelige utkårede. («Han har vel ikke begynt å gå i kjole?») Som om ikke det var nok, er hun i ferd med å gi ut en selvbiografi der hun utleverer vår mann som det narsissistiske vraket han er. Det er duket for konflikt. Det er faktisk duket for å forsøke å kjøre ned begge de selvgode lesbene med bilen.

Bukser 1600 kr, Tube Cold fra Acne. Nei, bukser opp til solar plexus er ingen ny oppfinnelse. Oppi disse olabuksene stappes skjorta eller den myke silkeblusen, og så er du klar for lesesalen på Columbia. Ikke glem notatene fra Dostojevski-forelesningen.

I regissør Allens hender har den frigjorte Jill fått halvåpne bluser i tung, tynn silke og med løst opprullede ermer. Hans egen karakter er et par hoder lavere enn henne og går i tweedblazere med skinnlapper på albuene, slike guttene på bachelor i litteraturvitenskap på Blindern har. Man fatter ikke hva hun noen sinne så i ham.

Vintage squashracket 150 kr, McGeoSquash.com. Når Isaac (Woody Allen) trenger en heart-to-heart med en kompis, skjer det gjerne i squashhallen. Det måtte trolig opptil flere turer til på Allen selv da hans Mia Farrow i 1992 fant nakenbilder av hennes 22-årige adoptivdatter i hans eie og forlot ham. Allen og Soon-Yi er i dag gift og har to egne adoptivbarn.

Men om Jay-Z ikke ordlegger seg helt Upper East Side i «I got 99 problems but a bitch ain´t one», er meldingen adekvat – verken på lerretet eller i virkeligheten har den ellers så miserable Allen noen gang slitt med dametekket. De slanke, androgyne lærerinnekarakterene i beige buksedrakter og høye hæler; de supercerebrale, men sexy Tolstoj-oversetterne i tett kneppet herreskjorte og uten bh; high school-studinene i preppy cardigans og nerde mokkasiner (i «Manhattan» spilt av Mariel Hemingway, Ernests sekstenårige barnebarn): alle lever de for hans tørre humor og «stunning sexual technique» og bare det. Privat har Allen innledet forhold til nær sagt alle sine faste kvinnelige hovedrolleinnehavere. Meryl Streep kom han dog aldri i Halston-slacksene på; «Manhattan» var da også den eneste filmen de gjorde sammen.

Buddy Holly-briller. Oo-ee-oo, I look just like Buddy Holly, synger Weezer. Siden Allen var ungfole har både damene og de gode kritikkene kommet og gått og kommet igjen, men den nerde brillemodellen har bestandig vært den samme. Brillene er symptomatiske for hans spott/elsk-forhold til pretensiøs akademikerlivsstil.

Vi kunne snakket om en annen Meryl-rolle også, nemlig Joanna i «Kramer vs Kramer» (1979), eller om Cybill Shepherd i «Taxi Driver» (1976), begge smellvakre New York-kvinner med lesebriller. Om Angelica Huston og Faye Dunaway før åttitallets jappegriller virkelig satte inn og skulderputene og hårmankene ble for store. Men det er Woody Allens Jill som aller best manifesterer cerebral chic anno 1979, utviklet av en cordfløyelsnisse på 1,65 til glede og inspirasjon for plagede piker «on the brainy side».

Bluse 7000 kr, Derek Lam hos net-a-porter.com. Jill (Meryl Streep) og kjæresten Connie drikker te i Manhattan-leiligheten sin i overdimensjonerte hvite t-skjorter med digre v-halser og uten bh. Når Jill skal ut og krangle med Isaac (Woody Allen), må det 70-talls-feministisk power dressing til.

Foto: www.net-a-porter.com, www.apc.fr/www.azaleaonline.com, www.mcgeosquash.com, www.shop.acnejeans.com, www.imdb.com.

BLOG BONUS!

Sko, Acne/Tretorn

Bluse, Topshop

Bluse, Stella McCartney

Øredobber, HM

2007-08-12T14:50:00.000-07:00

Det nye initiativet
(Morgenbladet, 24/12/04)

2005 kan bli året da King Midas får gullstøv på fingrene. – Det er kniven på strupen nå, sier bandets frontmann Ando Woltmann.

Desemberavisene levner ingen tvil: dette er måneden for oppsummeringer og atter oppsummeringer av året som er gått. Denne siden er et fremadskuende unntak. Vi har møtt Ando Woltmann, vokalisten i et av bandene undertegnede har størst forventninger til i 2005: King Midas. Bandet har tatt det berømte steget fra lite, uavhengig plateselskap til mastodont. Fjerdealbumet, som de jobber med nå og som er ventet utgitt i mars, blir deres første på Universal. Det er på alle måter tydelig at det er nå det gjelder.
– Denne plata er alt vi eier og har her i livet. Hele vår verden dreier seg om den. Jeg tror det vil merkes når folk hører den at det er lagt ekstremt mye sjel og arbeid ned i den. Tårer og svette, varsler en ellers lavmælt og nøktern Woltmann.

Bylyder. Lesere som kjenner bandet, vet at alt det dreier seg om, er togstasjoner etter mørkets frembrudd, tysk bykulde, betongklossenes lange skygger over små, små mennesker som trasker forstedene i italienske sko og de håpefulle, men håpløse relasjonene mellom disse individene – alltid akkompagnert av en rytmeseksjon som gjør det hele til meget dansbar rock. Det pågående samarbeidet med produsenten Fred Ball, som er kjent både fra sitt eget prosjekt Pleasure og som produsent på Bertine Zetlitz' siste plate, kan bli en fruktbar affære.

– Vi har vært i London og spilt inn en singel allerede, den kommer i januar. "City Sounds" er en storbylåt, om å komme inn fra bygdene og forelske seg i byen, å merke bruset. En kjærlighetserklæring til byen, som er fantastisk vakker selv om den er ekstremt skitten og du bare får tyn, forteller Woltmann om sangen han selv har ført i pennen.

– Har du selv opplevd å flytte fra bygda til byen?

– Jeg har flyttet fra Oslo til Berlin! Fremmedfølelsen, ensomheten du føler selv om du er sammen med millioner av andre, er enda drøyere der, selvsagt også mye på grunn av arkitekturen, de fysiske omgivelsene. De får mennesket til å føle seg mye mindre enn det kanskje er, sier han.

Woltmann mener å se at flere og flere rundt ham "sliter jævlig i hverdagen" ettersom han blir eldre, og antyder en sammenheng med de flyktige mellommenneskelige forholdene byen oppfordrer til, ulikt på bygda, der han mener folk i større grad gifter seg med ungdomskjæresten og opplever stabilitet, til dels fordi man møter så mange flere mennesker og får et større nettverk når man lever i by. Dessuten:
– Etter mye turnering rundt i Norge og mye naturopplevelser, blir man litt lei. På tide å lage storbysymfoni.

Leirbåltesten. Woltmann sier at de har lagt mest vekt på å komponere fine melodier, låter som skal kunne spilles på kassegitar rundt leirbålet.
– Selv om jeg sitter fint lite rundt leirbål, og de gangene jeg gjør det, sitter jeg og er litt flau og skraper med sandalene i sanden... Nei, men vi gjør det litt enklere, kanskje, har ikke vært så redde for å gjøre litt mer åpenbare ting, lage fine refrenger. Det kan skape helt nye følelser som man ikke hadde klart å få frem hvis det hadde vært mer vanskelige låter.
Leirbåltesten (å lage låter som er så grunnleggende sterke at de skal tåle å strippes ned til kun nevnte camping-setting uten å tape seg, altså låter som ikke lener seg på avansert arrangement eller produksjon) innrømmes dog visse svakheter:

– Mange av mine favorittlåter hadde jo ikke vært noen ting uten produksjonen. Men i bunn og grunn er det jo låtene vi har laget som må funke, det er ikke sounden som skaper følelsen. Folk flest tenker jo ikke hele arrangementer når de hører en låt, eller driver og plukker fra hverandre låter inni hodet, det er det bare psychoer som driver med musikk, som meg selv, som gjør. Det folk husker er det de kan plystre. Plystretesten er ålreit, konkluderer Woltmann.

Andos inferno. Ikke alle kan få gehør hos multinasjonale plateselskaper for å ha med seg urokkelige preferanser med henhold til plate- og videoprodusent, coverdesigner, studio, tidsrammer og så videre, inn i kontrakten. King Midas har fartstid til å få det.
– Jeg vet nok ikke om jeg har bare godt å si om å være på et uavhengig selskap. Plata så flashy ut, men det er bare ikke alle som har peiling på business. Det var litt bittert, for vi tror den kunne solgt mer hvis apparatet var mer oppegående. Det var mye sosing, og alt gikk tregt.
Woltmann snakker om bandets forrige utgivelse, soulrockalbumet Romeo Turn, som til tross for til dels jublende anmeldelser, ikke ga bandet det gjennombruddet mange hadde spådd. Det ble gitt ut på lille Éllet, et selskap i nettverket til den integritetstunge og uten tvil begavede, men akk så økonomisk kriserammede bergenseren Mikal Telle. Nå, derimot, er de skinnkledde fem og deres nye busse Fred Ball på tryggere grunn.

– Uansett om vi hadde gitt ut denne plata på lite selskap: selger vi færre av denne enn av forrige, er det nesten ikke poeng i å være et band mer, sånn for vår egen del. Vi er klare for å ta et steg videre. Det er ingen vits i å gi ut en plate til på samme ambisjonsnivå som den forrige. Det er kniven på strupen nå, om vi skal orke å holde på med dette her mer. Kommer vel til å fortsette å lage musikk, men... å dedikere så mye er vanskelig hvis det liksom ikke funker, sier Woltmann.

Undertegnede håper ikke han må gjøre alvor av trusselen. King Midas er kanskje landets mest elegante band, det hvis låtmateriale oser mest av levd liv og stort utland, de som har de beste dansetrinnene på scenen og de stiligste skinnhanskene på, og som har en sjelden entertainer i front. Jeg ville blitt med hjem til hans Munich apartment på en hvilken som helst ukedag. For å høre på Roxy Music-skiver, altså.

Foto: Kristine Jakobsen, http://www.kingmidas.no/ (2007)

2007-08-12T10:17:00.000-07:00

Elsket, hatet, elsket
(Morgenbladet 13/4/07)

Ava Stander (red.), Courtney Love:
«Dirty Blonde. The diaries of Courtney Love»
Picador

Dirty Blonde er en litt annerledes kaffebordsbok fra grungeprinsesse, hatobjekt og feministheltinne Courtney Love.

Når det går rykter om Courtney Love, er det i stort format: "Visste du at hun alltid bærer den døde ektemannen Kurt Cobains aske med seg rundt, sydd inn i en teddybjørn?!" De sanne ryktene er merkverdige nok. Hun flyttet faktisk til Alaska og ble stripper da familiefondet hun levde på som tenåring gikk tomt, og hun fikk LSD av faren da hun var fire. Livsløpet som utgjør materialet for Dirty Blonde. The diaries of Courtney Love – et lappeteppe av en selvbiografi – har vært spektakulært, og det virker som om absolutt alt har skjedd i full offentlighet.
Tross en viss kronologi fortelles ikke historien om Courtney Love lineært og forklarende; side om side står dagboksnotater, utkast til sangtekster og tegninger, flygeblader for tidlige konserter og mengder av fotografier avløser hverandre. Boka er en tålmodighetskrevende studie i selvopptatthet, for det er Loves private notater skrevet i kråketær som utgjør det aller meste av tekstmaterialet, som ber om å utforskes på kryss og tvers. Hver enkelt fan vil kunne lese den på sin måte; vektlegge ett sitat, overse et annet.

Grungefeminist. Love ble kjent som feministisk ikon rundt 1990, først og fremst som låtskriver og vokalist i bandet Hole. De var sentrale på den amerikanske punk- og senere grungescenen som også telte band som Mudhoney, tidlig Faith No More, The Breeders, Dinosaur Jr., Sonic Youth, Lemonheads og selvsagt Nirvana, i tillegg til andre sinte feminister som Babes in Toyland og L7.
Både Hole og søsterbandet Babes in Toyland pleide å ha barnebilder av seg selv på plateomslagene, og Courtney så ut som noe noen hadde slengt fra seg i veikanten: i feilknappet tømmerhuggerskjorte, barbent og med floker i håret smiler hun fårete, men åpent, mot oss.
Hun ble født inn i en allerede oppløst familie i 1964. Før hun fylte atten hadde hun hatt en håndfull ulike etternavn etter stefedrene som kom og gikk. Snart reiste hun mellom kostskoler og på egen hånd til Japan, Irland og England og levde på familiefondet. Dirty Blonde inneholder flere brev og attester fra ulike skoler som beskriver vesle Courtney som svært intelligent – og helt umulig å ha med å gjøre.

En forhatt enke. Selvsagt elsket vi henne, vi som var fjortenårige jenter og allerede hadde vært Hole-fans en god stund da Kurt tok livet sitt i 1994, bare uker før utgivelsen av Live Through This, Holes store suksessalbum. Hun spilte selv, istedenfor bare å være groupie for de mannlige musikerne ("for et sløseri med kvinnelig energi", kommenterte den alltid like freidige Love da hun ble intervjuet av rockens mest berømte groupie Pamela des Barres), og hun hadde hjemmebleket blondt hår, rød leppestift og babydollkjoler med revner i som vi kjapt kopierte. Og selvsagt tok vi det personlig da guttene i klassen lettsindig hevdet at Kurt ble drept og det var kona som hadde regien (nok et rykte i voldsomt format).
Kanskje er det som hatobjekt Love er aller mest interessant. Selv uten å være noen uforbeholden Love-fan må jeg spørre meg: Hva ligger bak alt dette hatet? All antifeminismen, alle Yoko Ono-referansene som kommer på bordet når hun nevnes? Hun er i alle fall en altfor grenseløs og selvhevdende kvinne. Hvem er det som finner på å offentliggjøre dagbøkene fra sitt trettende leveår? Ikke den blygeste jenta i klassen. Og ikke den som kommer til å slippe billig fra det.

Elsk meg! Mest av alt handler Courtney Loves selvbiografi om et selvbilde så dobbelt at det gjør vondt. "I have mojo but I don't have confidence," skriver hun et sted. Det handler om en mennesketype som kompromissløst stiller krav om å få dyrke sitt ego, ta opp en masse plass og være skandaløs, men også er desperat etter positiv tilbakemelding fra andre.
Love ville kastet opp for så å holde spyet frem og spørre hva du synes. Iblant blir det banalt. Er det heroin-narsissisme vi er vitne til i de sekvensene det lyser igjennom at hovedpersonen ikke har overskudd til slikt som selvironi?

I dag er hun gått fra å være et rasende stykke undergrunn til å figurere i kjendisbladene (nå finner til og med norske Se og Hør henne relevant) med hoven nese etter plastiske operasjoner eller på stranden med Bruce Willis.
"Jeg var i påskeselskap hos Liz [Taylor] i går ...", begynner gjerne de senere dagboknotatene. "My heart is a tabloid", heter det i en av sangtekstene. Også bokas takkeliste røper at den lille jenta som skrev "jeg tror jeg skal bli rockestjerne, vinne Oscar, og bli bestevenn med Elton John" var en målrettet sjel.

Fakta Courtney Love

Amerikansk musiker og skuespiller, født 1964

Hadde større filmroller i Larry Flynt: Skandalens mann (Milos Forman, 1996) og Man on the Moon (Milos Forman, 1999)

Enke etter Nirvanas Kurt Cobain, mor til Frances Bean Cobain (14)

Kjent for diverse skandaler

Aktuell med sitt andre soloalbum, How Dirty Girls Get Clean, denne våren

Foto av Courtney Love og venn, 1981: ´

Jon Sievert/www.humblepress.com

2007-08-12T08:35:00.000-07:00

Prosjekt Dialoger

var et studentinitiert samarbeid mellom Estetiske Studier ved Universitetet i Oslo og Kunstakademiet i Oslo i regi av Lina Tosterud, Marie Buskov og meg selv.

Mari Hovden og Jorunn Aarseth var prosjektets formgivere.

Deltager Gerd Elise Mørland og initiativtager Marie Buskov

Les omtale i Billedkunst no. 3, 9/5/06 og i Universitas 4/4/06

Hvert samarbeidspar - en student fra Estetikk, én fra Akademiet - satt etter endt workshop med et felles arbeid som ble presentert i Galleri 21:24/21:25 i Oslo og i utstillingskatalog (finnes hos UKS og Torpedo).

Begge foto av designer Mari Hovden, www.beginbeganbegun.com

Alle tre organisatorene var også selv deltakere i prosjektet. Teksten som utgjorde bidraget mitt (under) hører sammen med min samarbeidspartner Hilde Honeruds fotografier og videoarbeid. Den ble trykket opp i små hefter og distribuert i galleriet.

--

I all sin nesten-tomhet dytter det hvite, flimrende videobildet ansvaret fra seg og over på betrakteren. Det er i deg som ser på, at det tomme må fylles

Videoen påstår, ganske berettiget, å inneholde fint lite. Ingenting annet enn kalde og grunne optiske lesninger av selve skannerprosessen; presentert serielt, men så hurtig at de oppleves som levende bilder. Tom teknikk, heldigital stillhet. Men like fullt ser jeg spøkelser i det hvite rektangelet: det menneskelige øyet vil så gjerne skjelne figurer inni den hvite pulsen. Hver gang det mekaniske hjertet slår, i de knappe brøkdelene av et sekund da bildet trekker seg sammen, blir mørkere og mer kontrastert, prøver øyet mitt å skjelne noe - noen. Det spør seg om det ikke så omrisset av et menneske der,

nå! nå! nei nå!

innenfor den brunlige randen som kan ligne kanten på et gulnet familiefoto. Bare ved å kalle den mekaniske bevegelsen ”puls”, stiller jeg meg ukritisk bak antropomorfismen

--

Se en bølgende, hvit, grunn flate, idiotisk stirrende tilbake på deg. Det tomme og enkle har evnen til å bevilge oss time-out fra forventningene til at ethvert verk skal ha intern utvikling og transcendente betydningsnivåer, det lar oss forholde oss til verket som likefremme objekter vi deler rom med. Se Andy Warhols film Empire, en åtte timers begivenhetsløs gjengivelse av Empire State Building. I Empire er tiden som går mens du beglor den – i tilnærmet sanntid –den eneste tiden du trenger å forholde deg til, og bygget som står der og står der, er det hele

Empire er film som vil være foto. Fotografiene I og II er foto som vil være film, i den forstand at de søker å inkorporere bevegelse og temporalitet - så fåfengt det enn synes. De leker trassig med mediets egenskaper. Disse er alle stillferdige. Men like gjerne kan dette likefremme, paradoksalt nok, i stedet være noe voldsomt larmende:

-Vi ønsker at vi kunne være ukunstlede igjen. Vi ønsker å snu den økende strømmen av erfaring, av verdslighet med dens ansvar,

sier Murray Jay Siskind i Don deLillos Hvit Støy om den ukompliserte, elementære gleden – uskylden - ved å se store kjøretøyer kollidere og eksplodere i flammehav i påkostede, amerikanske actionfilmer.

--

-[Kollisjonene] uttrykker teknologiens selvmordstrang,

fortsetter Murray. Også kunsten har en trang til selvmord. Vi har sett den gjenta seg i ulike manifestasjoner. Med Duchamp forsvant kravet om opphøyd skjønnhet og originalitet, med modernismen tømtes maleriet for fortellinger, med minimalistene forsvant det transcendentale meningsinnholdet også, og konseptualistene kastet like gjerne ut selve kunstobjektet. Språket og ideen ble deres materialer. På trass har kunstnerne hensatt sine betraktere til spørsmål

men hvor er verket? Er dette alt? Dette hvite arket? Dette støvet? Dette enstavelsesordet?

kranglet med dem og motarbeidet den lettkjøpte opplevelsen i galleriet. Forpurret søndagsutflukten betraktelig

_

selvmyrde
stryke ut
slette ut
sulte ut
svinne

strippe
sladde
støye
skjule
sveipe

__

Tegningene av rammer i fotografiene I og II er ikke risset opp eller malt av noen omhyggelig menneskehånd; de er skapt ”av seg selv”, nærmere bestemt er de avtrykk av tid, av lys og av støvpartikler. Kanskje av litt naturlig fett
Dermed står mediums- og innholdssiden i disse bildene for den samme tilblivelsesprosessen. For som medium er fotoet et avtrykk, og (til forskjell fra maleriet) ikke direkte resultat av en menneskelig gest. Det er et fotokjemisk produsert spor laget av nøyaktig beregnede mengder lys og tid og av mekaniske lukkere oa, og dermed av natur et indeksikalsk tegn – et som virker ved å være et fysisk merke etter noe annet som en gang var. Fotavtrykk på bakken, leppestift på glasset og ripemønster i vindusflatene på t-banen er for semiotikeren i samme familie.

-At one point, as it began to rain, I lay down until the pavement became wet, then got up, leaving a shadow – my presence.*

Var det et innrammet foto som pleide å henge på den hvite veggen, og som fungerte som sjablong for avtrykket vi ser, tredobles representasjonen av ”det fotografiske”

* Andy Goldsworthy
--

Melkeflekker på den hvite t-skjorta, hvitblyant på arket, størknet jif på benken. Å hviske selv om man er alene, å be en døv hund om unnskyldning, ”neon” skrevet med sløyfer av hvitt neonlys på en hvit vegg

--

Jeg fant Lawrence Weiners tekstverk

things made to be seen / forcefully obscured

hengende øverst i trappen på Kunstnernes Hus nylig, og jeg plukket det med meg for å bruke det i en annen sammenheng der det gir mer mening for meg; denne. Jeg fant i det et bilde på kunstnerne som trasser og beveger seg ut i margen av virket sitt. De som insisterer på fortsatt kunstnerstatus (hvilket har som sin kjerne produksjonen av ting som skal betraktes), men lar alt de viser frem, være så redusert - obscured. Som en rulletrapp som har stoppet er kunstneren tilstede, men gjør ikke det han skal

Susan Sontag skriver om hvordan kunstnere har nærmet seg stillheten, det tomme, det ufortolkbare. Men, påpeker hun, utvekslingen mellom verk og betrakter kan aldri opphøre fullstendig, et visst minimum vil stå igjen. Ingen god askese unnlater å produsere en vinning (og ikke et tap), et utbytte, helt uavhengig av om dette er i tråd med kunstnerens intensjon. Man kan alltids begynne å gå selv i trappa som står

--

Lest:
Susan Sontag: The Aesthetics of Silence i Styles of Radical Will, 1966
Don deLillo: Hvit Støy

Hilde Honerud (bilde) - Johanne Nordby Wernø (tekst)

Galleri 21:24 / 21:25
2006

2007-08-12T06:38:00.000-07:00

Et hundelife
(Morgenbladet, 22/7/05)

Mette Hellenes
«Kebbelife – ett år med tjukken»
No Comprendo Press

Kebbe (verb), dumme seg ut og vite at det ikke blir siste gang - f. eks. ved å bæsje på seg på Kunstnernes Hus, jeg k-t igjen, Vanessa. Faen og.

Mette og Vanessa. Dette er bare et forslag. “Kebbe” kan, for alt jeg vet, like gjerne være et substantiv (kebbe (s), en framfusende kvinne med tynnslitt moral) eller et adjektiv (kebbe (adj), reserve-, noe man tar til takke med i mangel av noe bedre), som et verb. Sikkert er det at Kebbevennene til Mette Hellenes nå kan treffes i en ny tegneseriebok, den fjerde om de to kunstnervenninnene Mette og Vanessa.

Tjukken. Mannspersonen som nevnes i tittelen og hvis hårete anus får pryde omslaget, opptrer sjeldent i historiene. Det er ikke opplagt hvordan tittelen rettferdiggjøres, da hovedkebber Mette helt klart opererer alene i livet. Mer enn hun lever med tjukken, som ikke engang er viktig nok til å få stor forbokstav i kallenavnet sitt, lever hun med seg selv og Vanessa, og forsøksvis med andre bipersoner, i sin fastsementerte fløy av Oslos kunstmiljø. En og annen skogtur med tjukken gjør ikke at han oppleves som sentral. Kanskje er ”ett år med tjukken” et ironisk poeng, et som påpeker hvordan Mette nettopp slett ikke lever med en mann slik folk flest lever i forhold. Kanskje tror hun selv hun nå jammen har hatt et fint år med tjukken, mens leseren fort ser at det i realiteten er helt andre ting (nemlig kebbing) som har fått dominere.

Skamløst. Kunstmiljøet skildres intimt – for ikke å si klamt - og kanskje for internt, med de mange selvfølgelige henvisningene til Carnegie-prisen, Detox, stipender og flere navngitte faktiske kunstnere. Dette blir smalt. Hvis Bokklubbene har solgt mye av de to Kebbe-utgivelsene de tilbyr, står i sannhet klisjeen om standardmedlemmets tannløse mainstreamsmak for fall: “Jeg har ligget en gang med en som ikke hadde noe ordentlig kjønnsorgan”, kan Mette meddele Vanessa, og dét uten at et øyenbryn løftes, for i disse kretser er ingenting for lavmåls. Her er mørke og skamløshet, egne og andres fitter, bæsj, blomstrende herpes og fossende urinlekkasjer. Ingenting av det forannevnte er noe særlig for den blant tantene mine jeg alltid ser for meg som selve prototypen på en bokklubbkjerring, men det er vel nye tider. De rundt 160 sidene formørkes også av såre temaer som uønskede unger, mor-datter-trøbbel og julefyll, som valses over med et skjevt glis. ”Å, den der? Den er min. (...) Det er en jeg skammer meg over, datteren min som ble forsøkt fjernet”.

Følelser. Bipersonen Monica står for en omgangsform som ofte forbindes med kvinner og som Kebbevennene ynder å håne, og fortellingene om henne er blant albumets mest vellykkede. Monica trenger seg på i Mettes liv med en evig strøm av bitre spørsmål om hvorfor Mette ikke har svart på sms eller kommet på grillfest. Hun vil ”ta tak i det vonde” og hjelpe venninnene å snakke om det. Det vil ikke Kebbevennene. De vil bli dritings.

Rotete. ”Ett år med tjukken” er en springende utgivelse. Den kan ikke leses som et sammenhengende narrativ: Brått er Mette gravid, men så hører vi aldri noe mer om det. På én side kebbes det i Miami, på den neste har Mette tatt på seg et herrekostyme og en diger fjærprydet hatt og er på vei til Amsterdam, uten noen spesiell grunn (annet enn for de få innvidde, kanskje?). Det er jo intet ankepunkt at man velger å presentere enkeltstående striper, men bekjentskapet med Mette forblir litt vel flyktig når det hun utsetter seg selv for, så sjeldent følges opp. Når også det formale synes så tilfeldig, får hele utgivelsen et sammenrasket preg. Kebbepuppene – to vrengte bukselommer på høyde med navlen – er selvsagt alltid med, men utførelsen varierer fra side til side. At streken er uvøren, er imidlertid konsekvent. Noen steder er blekket flytt ut, eller tusjen tegner tykke og tynne konturlinjer om hverandre og synger tydeligvis på siste verset. Andre striper ser ut til å være rablet ned i full fart.

Faktiske outsidere. Å gjøre sammenligninger mellom Kebbelife og andre kjente norske tegneserier blir nesten søkt, for formålene er så ulike: hos kunstneren Hellenes mangler som regel sluttpoenget de fleste andre vektlegger, og det er lagt lite vekt på å tegne ”fint”. Men jeg kan ikke dy meg for å gjøre én: ser jeg bort fra de overtydelige poengene i enkelte striper og den vaklende koherensen, er dette virvaret av grenseoverskridelser og absurd avvikerfjas så absolutt å foretrekke fremfor noe som altfor ofte feilaktig passerer som outsidervirksomhet, nemlig Nemi (av Lise Myhre) og hennes alltid like politisk korrekte forutsigbarheter.

Se www.kebbelife.com.

2007-08-08T03:25:00.001-07:00

Vennligst forstyrr
(Katalogessay til Tempo Skien, august 2007)

”How the work alters the site is the issue...” –Richard Serra

DEL 1. SKIEN AGORA
Personlige fortellinger som deles, kan bli til bilder og former i andres hender. Noe verbalt og mentalt fortolkes og gjenoppstår som et håndfast, visuelt argument. Ord om et sted og menneskene som lever der blir appropriert og manifesterer seg i massiv stein, i fargerik hardplast, i papir og i metall; beretninger viderebringes som elektronikk fastmontert i parken eller overdimensjonerte bokstavkjeks i mur balanserende på bryggekanten. Følelsesladde utdrag fra en liten bys livshistorie settes i glass og ramme eller kastes brutalt på sjøen (men forblir synlig i det grunne vannet ved brygga for alle som tar seg tid til å se etter).

Les hele essayet på http://temposkien.org/projects/please-disturb--vennligst-forstyrr/

2007-08-07T06:18:00.000-07:00

Skjenket
(Kulturkommentaren, Dagbladet, 2/8/07)

Helt gratis kan Oslo få en ny kunstattraksjon på størrelse med Slottsparken. Den skal ligge på Ekeberg, tilfeldigvis det området der jeg først erfarte at gaver forplikter.

Ekebergskogene var kulisse for mine pubertale utprøvinger. Med bunnslantene fra barskapet hjemme blandet på gamle brusflasker, møttes vi på Hundesletta (også kalt Svenskesletta) eller i skogholtene rundt Ekeberghallen. Unntaksvis dro vi til Cafe Utsikten, på dagtid et åpent vaffelmekka hvis innehaverne fant det for godt, men med utsikten som største attraksjon her på platået i skrenten over konteinerlandsbyen Nedre Bekkelaget. I disse skogene var bydel Ekeberg-Bekkelagets blottere i sitt ess, erfarte vi, og her bodde det rødspritnisser i bløte pappesker misfarget av regnet. Under Norway Cup møtte vi på gjenger av kjekke brasilianere på jakt etter en nordisk flørt i skogene, og sammen gikk vi på oppdagelsesferd i et visst funkis-spøkelseshus. Ekebergrestauranten ble siden kjøpt og renovert av investor Christian Ringnes, som nå vil gjøre skulpturpark «til kvinnens ære» av skogen som omkranser den.

På disse kanter var det vi lærte at når noen skjenker deg Peach Canei helt gratis, kan det hende det forventes noe igjen. Ikke ta imot hvis du vil unngå å sette deg i en lei gjeld til en viril femtenåring fra Rio. Uten sammenlikning for øvrig - selv om han friskt kaller kvinnekroppen «den flotteste gjenstanden vi har» - skjenker Ringnes byen ett hundre skulpturer. Medregnet driftskostnader er gaven verdt 250 millioner kroner. Politikerne strides, kunstvitere betakker seg.

Gaver forplikter. Takknemlighetsgjeld kan føre til at Oslo på felles grunn bygger en park etter én manns idiosynkratiske smak. Ringnes vil nemlig selv sitte i kunstfagkomiteen, og kvinnetemaet er et absolutt krav. Takk mesenen, men unngå rolleblanding. Kunstneriske valg må tas av kunstneriske fagfolk.

2007-08-02T11:07:00.000-07:00

Tusenkunstnerne
(Morgenbladet, 24/11/06)

Pr-agent, diplomat, teoretiker og støttespiller i ett. Nå har de også fått sin egen utdannelse i Norge. Hva har skjedd med kuratorrollen?

Mandag: Agniezska Kurant, en av åtte deltagere på gruppeutstillingen Apparatus i Berlin, mailer og sier hun ikke aner når hun får kommet seg til byen. Det er tre måneder siden det nystartede galleriet Program begynte å arbeide med utstillingen, nå er det fem dager til åpningen. To av åtte arbeider er hengt opp, Kurants er ikke blant dem. Kurator Adina Popescu går til bakeriet over gaten etter mer kaffe. Mye mer.

Sirkulerer. Globalisering er ofte stikkord når "den nye kuratoren" beskrives. Tidligere var kuratoren (av det latinske curare, "ta vare på") fast ansatt ved en institusjon og ansvarlig for samlingen. Nå jobber hun eller han gjerne frilans og reiser rundt fra ett prosjekt til det neste.
– Selv institusjonene vil ofte ikke ansette folk på fast basis nå. Folk sirkulerer fra jobb til jobb, sier Carson Chan. Han er født i Hong Kong, oppvokst i Toronto, utdannet i arkitekturteori ved Harvard og i dag en av de ansvarlige for det ferske visningsrommet Program i den galleritunge bydelen Mitte i Berlin.
Sammen med Adina Popescu står Chan ansvarlig for galleriets første utstilling, han som vertskap og hun som gjestekurator. Popescu går ved den svenske kunstskolen Konstfacks prestisjetunge residency-program CuratorLab, og jobber samtidig frilans. Hennes innfallsvinkel er symptomatisk for de nye kuratorambisjonene.
– Jeg samarbeider nært med kunstnerne, som jeg gjerne har fulgt over flere år, sier Popescu.
– Jeg gjør studiobesøk, vi samtaler, og sammen videreutvikler vi den felles ideen til utstilling, fortsetter frilanseren, som understreker at kuratering bare er én del av praksisen hennes. I tillegg er hun kunstskribent, skriver fiksjon, holder foredrag og forsker.
– Siden denne livsstilen ligner kunstnerens, har enkelte feilaktig begynt å se kuratoren som en konkurrent til kunstneren. Men det er fortsatt kunstneren som tjener penger, og kritikeren og kuratoren som ikke gjør det.

Tirsdag: Adina og kunstner Warren Neidich diskuterer så det gjaller ute i gallerirommet. Warren vil plutselig endre verket sitt og montere nye elementer i den store veggskulpturen han har snekret opp. Adina er uenig og vet å motsi en bredskuldret mann med hammer når situasjonen krever det. Hennes jobb er å dele rommet mellom de åtte kunstnerne så alle interesser blir ivaretatt, og Warrens nye trebokser ofres.

Nye stjerner. Svenske Daniel Birnbaum er en av kuratorene som de siste årene har tatt steget opp i verdensklasse og blitt kjendiser. "Den diskursive, nomadiske kuratoren tok over kritikerens innflytelsesrike rolle da kunstverdenen mistet sine faste geografiske sentra," uttaler Birnbaum i siste nummer av ArtReview – hvor han også blir utropt til en av kunstverdenens 100 mektigste.
Blant de andre kuratorene som får den æren (21 av de 100 på ArtReviews liste er kuratorer), finner man Hans Ulrich Obrist, som nå jobber ved Serpentine Gallery i London, amerikaneren Robert Storr, sjef for neste års Venezia-biennale, og Christine Macel ved Centre Pompidou i Paris.

Det er et eller annet sted her, i dyrkingen av kuratorstjernene, innvendingen mot rollen melder seg: Er kuratoren en maktperson som tvinger sine egne visjoner på kunsten og kunstnerne?
– Du har jo en viss autoritet i og med at du er utstillingens author. Men hvis du ikke skal bli innskrenket, bør du lytte til kunstneren, sier Adina Popescu.
– At det har dukket opp flere kuratorer, betyr ikke nødvendigvis at de har mer makt, supplerer den norske frilanskuratoren Hanne Mugaas.
– Jeg vil heller si det fører til at det nå finnes kuratorer på flere nivåer, ikke bare øverst i systemet. Det skaper igjen flere muligheter for kunstnere.

Onsdag: En rund, gul lysskulpturball henger fortsatt ganske alene ute i galleriet. Jeppe Hein, det mest kjente navnet på plakaten, er i Hawaii, men assistentene hans har for lengst hengt opp No Presence (yellow). For å få vise storfisken Hein, har galleriet først måttet innhente tillatelse fra kunstneren selv, berlingalleristen hans og eieren av det allerede solgte verket.

Gammelt nytt. Siden Alfred H. Barr, som i 1929 ble den første direktøren ved Museum of Modern Art i New York, har kunstverdenen hatt store kuratorer. Men i dag, sier galleriansvarlig Carson Chan, er de synligere, de har en egen stemme.
– Dagens kuratorer må ha blikk for det estetiske, være organisator, teoretiker og diplomat, sier Chan.
– Kunstnere, samlere og gallerister ... du tar på deg ulike hatter overfor de ulike aktørene. Samlere må forsikres om at du ikke vil utnytte dem. Overfor kunstneren må du være mer bestemt. Til pressen må du selge showet, få folk til å komme og fremstille deg selv og utstillingen som noe interessant og nytt.
Leif Magne Tangen er kunstkritiker og kurator. For ham dreier kuratering seg om å være en samtalepartner for kunstneren, en som muliggjør nye prosjekter for kunstnere han har tro på.
– Hva kjennetegner en godt kuratert utstilling?
– Kuratoren er den som kontekstualiserer verkene, så det hviler på om kuratoren har greid å skape en god kontekst. Men det er vanskelig å definere hva som er gode og dårlige sammenhenger. Det spørs i hvilken grad kuratoren lar verkene vokse innenfor rammen.

Verdenstap. Men hva skjer med kunsten når kuratoren bestemmer sammenhengen den skal stå i? Kunsthistoriker Tommy Sørbø er opptatt av det han kaller "verdenstapet", knyttet til "en ny, ekstrem subjektivisme" i kunstverdenen.
– Med verdenstap mener jeg det som går tapt når kunstgjenstanden bare skal få eksistere der og da – i forhold til kuratorens overordnede konsept, forklarer Sørbø.
– Jeg mener det finnes en rest i kunstverket som vil noe uavhengig av hva vi ønsker av det. En kjerne som motsetter seg konteksten vi plasserer det i.
– Hvorfor er det så viktig?
– Fordi jeg får en ensomhetsfølelse ved tanken på at vi mennesker skal måtte skape verden på nytt og på nytt.

Torsdag: Adina og og Warren diskuterer igjen. Den lille filmen som skal avspilles inni veggskulpturen endres, under tvil, til Belle du Jour med Catherine Deneuve.

Plattform. De siste årene har spesialiserte kuratorutdannelser dukket opp over hele verden – nå også i Norge (se undersak). Men blir man nødvendigvis en god kurator av å gå på kuratorskole?
– Mange av de beste kuratorene i dag har aldri gått gjennom noe sånt program. Den beste måten å lære yrket på, er bare å gjøre det, mener Carson Chan, som selv ikke har noen formell kuratorutdanning. Han frykter at studieprogrammene vil gi en ensretting av kuratorrollen. Når kuratorer kommer fra ulike bakgrunner, blir utstillingene mer forskjellige – og dermed mer overraskende.
– Jeg tror ikke man kan lære kuratering gjennom et studieprogram. Det er bedre bare å gå inn i yrket med en solid faglig bakgrunn fra for eksempel filosofi eller kunstfag, sier Adina Popescu – selv utdannet filosof.
Hanne Mugaas, som har gått kuratorutdanningen både ved Goldsmiths i London og CuratorLab i Stockholm, parerer:
– Man blir ikke automatisk en god kurator av å ta kuratorutdannelse, på samme måte som man ikke blir en stor kunstner av å studere kunst. Likevel fungerer utdanningen som en god plattform. Det viktigste er uansett ikke undervisningen, men at man får utveksle erfaringer med medstudentene – og selv setter i gang prosjekter.

Lørdag: Kl. 13.00. Agniezska Kurant ankommer omsider Berlin og galleriet, bare for å oppdage at vindusmålene hun har fått per telefon, er feil. Foliene hun skal montere i vinduene, kuttes i siste liten med fem centimeter.
Kl. 16.00. Kunstneren Pash Buzari henger opp arbeidene sine. Omslaget til vinylutgaven av Pink Floyds The Dark Side of the Moon festes sirlig til veggen med knappenåler, så det blir stående i en krapp vinkel ut fra veggen. Carson innrømmer at han skjønner lite av prosjektet: "Det er Adina som er kuratoren." Kl. 18.00. Åpning! Blomster og champagne åpenbarer seg, gjestene super flaskeøl og skummer verklisten på A4-ark som fortsatt er varme fra kopimaskinen. Ingen ser de sirlige pyramidene av sagmugg det aldri ble tid til å feie opp da det siste verket kom opp på veggen.

Foto av Carson Chan og Adina Popescu: JNW/Berlin

Se pdf på Programs hjemmesider!

2007-08-02T10:33:00.000-07:00

Alternativ adel
(Morgenbladet 5/8/05)

Alternativrockens ledestjerner Sonic Youth er like mye et kunstnerkollektiv som et band. Derfor snakker gitarist Thurston Moore like varmt om gallerivirksomhet, kunstfilm og konkret poesi som om musikk.

For oss som på tross av voksenstatusen ennå ikke vet helt hvilken lidenskap vi skal forfølge, hva vi skal bli, er det alltid frigjørende å se folk som helt har unnlatt å velge, folk som fryktløst og suksessfullt realiserer prosjekter innenfor mange ulike kunstneriske disipliner. Folk som Sonic Youth.

Bandet startet opp i 1981 og regnes nå blant alternativrockens pilarer. De er, ikke ulikt The Velvet Underground, en sentral inspirasjonskilde for tusenvis av kontemporære punk- og støyband, og beviste med det sterke 2004-albumet Sonic Nurse at de ingenlunde hviler på sine laurbær, tross fartstiden.

Moderskip. Men det stopper ikke der: I tillegg til arbeidet med bandet stiller medlemmene ut maleri og installasjoner, kuraterer utstillinger, eller jobber med performance og videokunst, sammen eller hver for seg. Et aktuelt eksempel er bassist Kim Gordons nyeste film, laget i samarbeid med blant andre kunstneren Tony Oursler, som presenteres med en performance på Barbicansenteret i London i oktober.

Dessuten har newyorkerne gående diverse musikalske prosjekter i landskapet mellom smal rock, rå støy og eksperimentell jazz, ved siden av den Øya-aktuelle moderskipkonstellasjonen kjent som Sonic Youth. Av disse kan både gitarist Lee Ranaldos soloprosjekt og trioen Diskaholics Anonymous (Sonic Youths Jim O'Rourke og Thurston Moore med saksonist Mats Gustafsson) oppleves i Oslo den kommende festivalhelgen.
– Jeg skal faktisk spille konsert med noen lokale musikervenner her i kveld, forteller Thurston Moore på telefon fra Massachusetts. Han og Kim Gordon, som er gift, har valgt å flytte fra New York for å oppdra sin felles datter i mer landlige omgivelser.
– Bandet heter College Girls Gone Wild. Vi er impromusikkens Mötley Crüe.

Ginsberg-scenen. Mötley Crüe...? Forklaring følger. Men først: Hva skal man svare dem som insisterer på at man må velge seg ett satsningsområde, Thurston?
– Da jeg flyttet til New York som 18-åring, var det faktisk først og fremst for litteraturen, for å skrive. Jeg var inspirert av alt som skjedde rundt St. Marks Poetry Center, med folk som Anne Waldman og Allen Ginsberg. Hele den musikalske scenen med Patti Smith, Richard Hell og Tom Verlaine sprang jo ut derfra.
Hvis namedroppingen gikk for fort: Smiths virke som musiker og poet burde være godt kjent. Verlaine og Hell markerte seg for sin del med bandet Television, og Hell gikk derfra videre til Heartbreakers og Richard Hell & the Voidoids. Alle var de sentrale på den newyorkske punkscenen på 1970-tallet, som også skulle fostre band som Ramones, Talking Heads og Blondie. Tilbake til Moore:
– Alt dette hadde stor innflytelse på meg som ung. Musikk og poesi eksisterte sammen og nærte seg av hverandre, det var kjærlighet til rock 'n' roll og kjærlighet til poesi sammenvevd. Det var sånt jeg ville drive med. Jeg så aldri noe motsetningsforhold mellom disiplinene.

Etter Warhol. Alternativrockens yngste 47-åring snakker seg varm.
– Interaksjon mellom kunst- og litteraturscenen var jo allerede etablert i New York på denne tiden, i og med Andy Warhols Factory og The Velvet Underground. Da jeg kom dit i 1976 eller -77, dreide alt seg om kunstscenen i Soho – omtrent det samme området som de viktige konsertstedene Max's Kansas City og CBGB lå i – og mesteparten av punkscenens publikum var i utgangspunktet fra kunstverdenen.
Moore beskriver hvordan det å være kunstner i datidens New York var ensbetydende med å bevege seg mellom disipliner: å male, lage film, skrive litteratur og spille musikk. Du var ikke en mediespesifikk kunstner, bare en "New York-kunstner".
– Det er den scenen vi sprang ut av, og det er sånn vi fortsatt ter oss. Så sånn svarer jeg: Selv tenker vi ikke på det vi gjør som å jobbe med så ulike ting. Alt vi gjør er deler av én enkel aktivitet.
– Opplever du avstanden mellom litteratur og kunst som større enn den mellom litteratur og musikk?
– Nei. Mange av de første kunstnerne jeg engasjerte meg i, var folk som kom fra litteraturkretser og som så tok det de hadde gjort innen litteraturen og flyttet det vekk fra de trykte sidene og over i kunstsfæren – folk som Vito Acconci og Dan Graham. Og så var det concrete poetry. Dette var viktige ting. Folk som Laurie Anderson hadde også et sånt utgangspunkt. Så, nei, jeg ser ikke noe motsetningsforhold der, heller.

På stort lerret. Manglende vilje til å bli ved sin lest til tross: som skuespillere har ingen av Sonic Youth-medlemmene pleid å opptre. Gus van Sant er kjent som regissøren av store hollywoodproduksjoner som Good Will Hunting, men han står også bak de heller smale, nyere filmene Elephant, Gerry og Last Days, en trilogi Moore kaller "dødsmeditasjoner". Fjorårets Last Days var den siste av de tre, og bygget på selvmordet til Nirvana-vokalisten Kurt Cobain. Moore og van Sant kjenner hverandre godt, og Cobain var en felles personlig bekjent av dem frem til han døde i 1994.
– I Last Days er Gus er mer en art director enn en regissør, sier Moore.
– Han kommer jo fra kunstskolebakgrunn – fra samme skole som Talking Heads gikk på – og tilhører egentlig en avantgardetradisjon. Han er en interessant regissør og den eneste jeg ville betrodd en slik oppgave – å lage en film bygget på Kurts død – for Gus kjente jo Kurt, og Kurt respekterte ham.

Det er altså i Last Days at Sonic Youth-bassist Kim Gordon debuterer som skuespiller. Hun har en mindre rolle som "plateselskapsrepresentant" – en karakter hun burde kjenne godt etter 24 år i bransjen. Moore jobbet også selv som konsulent på settet. Stillingsbeskrivelse: å tilbringe tid med hovedrolleinnehaver Michael Pitt, gi ham råd og ideer og diskutere karakteren med ham, og dessuten vurdere hvilket musikkutstyr som burde vises og hvilke band karakterene burde høre på.

Entusiasme. Thurston Moore & co. er – særlig sammenlignet med andre som snart runder 50, hei mamma! – brennende opptatt av og sjeldent oppdatert på hva som rører seg av interessante nykomlinger på undergrunnsscenen, det være seg innen musikk eller kunst. Første gang undertegnede hørte om den nå velkjente kunstneren Matthew Barney, var det i et Sonic Youth-intervju – lenge før mannen ble stjerne utenfor kunstverdenens indre sirkler.
Når jeg nå forteller Moore at jeg akkurat har lest en nyutkommet bok om det notoriske, nå nedlagte gjør-det-selv-galleriet Alleged i New York, som Sonic Youth var involvert i tidligere i karrieren, bekrefter han bare inntrykket av å være et relvant samlingspunkt for vitale undergrunnsmiljøer:
– Rart at du nevner det, for mannen bak Alleged, galleristen Aaron Rose, var akkurat på besøk her i huset vårt. Nå jobber han med en film der unge samtidskunstnere prater om hva kunst er, og om hvordan aktører fra ikke-akademiske kunstmiljøer – som for eksempel skatemiljøet, som Rose selv kommer fra – etter hvert får aksept i museene.

Psykedelisk. – Men oppstår fortsatt gallerier med Allegeds type energi? Du synes vel ikke kunstscenen er like vital i dag?
– Joda. Rose og andre unge folk som ham jobber fortsatt sånn. Det er absolutt en galleriscene i New York som har den energien. Mer enn i galleribydelen Chelsea finner du den nå på Lower East Side, i gallerier som Participant Inc. og Reena Spaulings. Og i Brooklyn har de jo sin egen vibe.
– Innen musikk, da?
– Undergrunnsscenen i New York er faktisk mer spennende nå enn noensinne. Psykedelisk avantgarde, folk, noise, rock … alle spiller sammen og forholder seg til hverandre. Lightning Bolt, Magik Markers, Double Leopards – det er hundrevis av band, flere enn noensinne. Alle har veldig spennende, nye musikalske tilnærminger.
– Det er godt å høre at noen er positive! Det er så mange som klager over at alt var bedre i gamle dager.
– Jeg er veldig nostalgisk selv, jeg. Elsker å se tilbake på bevegelser og sjangere og mimre. Men samtidig er jeg mer oppslukt av det som skjer nå enn av noen annen epoke.

Gøy på landet. Men det var disse collegejentene? College girls gone wild? Jeg hører et fårete smil ta form.
– Da vi først kom sammen, ble vi spurt om å spille på et college. Vi trodde det skulle bli en akademisk affære, men det viste seg at det bare var en gjeng collegeungdommer som drakk og got high og festet. De trodde det skulle bli rock, men vi skulle jo bare spille rar, improvisert musikk, så de ble sure og begynte å kaste ting på oss, mat og sånt. To fulle jenter kom opp på scenen og begynte å danse, og i stedet for å la dem gjøre narr av oss, gikk jeg bort og løftet opp den ene, men da mistet hun kjolen. Oi, tenkte jeg. Så kom alle vennene deres opp og begynte å bryte og ligge oppå hverandre i en haug og helle øl på hverandre, alt mens vi improviserte! Det var bacchanalian. Teknikeren kom opp og koblet fra mikrofonene våre, og vi kastet oss i van'en og kjørte inn i natten. Her i USA finnes det en type sexploitation-videoer med college-jenter som kler av seg, og de heter gjerne sånt som "college girls gone wild!". Neste konsert var ikke sånn. Den var helt rolig og vanlig. Men det var et fint navn.

Sonic Youth:

Indierockband med utspring i New York.
Består av Thurston Moore, Kim Gordon, Steve Shelley, Lee Ranaldo og Jim O"Rourke.
Dannet i 1981.
Har gitt ut et tjuetalls album og regnes som et av de mest innovative og innflytelsesrike bandene i dagens alternativrock.
Siste album: Sonic Nurse, 2004

Foto: Chris Habib, www.sonicyouth.com

2007-08-02T08:07:00.000-07:00

Avsides og poetisk
(Bladet Billedkunst, No.3, 8/5/07)

«Mute»
Bastard, Oslo

Hvis man en kveld etter klokken åtte denne våren syklet langs grøntområdet på Oslos forsofne Alexander Kiellands plass, kunne man se levende bilder avtegne seg innenfor en ramme av eksosgrå murvegg på den andre siden av bilveien. Helt alene og helt stumt danset filmen over den store, matte vindusflaten til Bastard i Uelandsgate. Videoutstillingen het «Mute», og den skal videre til Tromsø Kunstforening i høst og til Gøteborgs Galleri 54 i vinter.

Marianne Zamecznik og Lina Selander har sammen kuratert programmet på til sammen syv filmer. De syv har blitt vist suksessivt i en uke hver, ukonvensjonelt nok alltid fra og med dagen da det ellers er stille på gallerifronten – en mandag – og kun på nattestid, det vil si fra åtte til åtte. Ikke så mange ferdes i Uelandsgate; utstillingen kan trygt sies å være plassert «off-off» gallerigjengeres allfarvei. Visningstidspunktet øker bare følelsen av noe utilgjengelig eller hemmelighetsfullt. Heller ikke kommer man inn i lokalet, kan hilse på galleristen eller plukke opp noe presseskriv. Det er bare deg ute i trafikken og det levende bildet der på flaten mellom ute og inne, vinduet. Døren er låst. «Mute» fikk heller aldri noen vernissasje.

Filmen In Between av svenske Lena Bergendahl ble vist sent i februar, passende nok: verket minner tidvis mest om det du ser hvis du klarer å holde øynene åpne mens du banner deg gjennom snøføyka når det blåser og laver ned en skandinavisk vinterdag. Faktisk er det ikke snø, men vann som er motivet. Kameraet har fulgt en svømmende hest. «Snøen» som kommer mot oss, altså vannmengder med oksygenbobler i, virvles opp av kraftige bakben og setter en duvende hvit hestehale i bevegelse. Under vann får jo det synlige forrang framfor lydlige inntrykk, som reduseres til en dump, udifferensiert buldring. «Mute» handler også om bilde fremfor lyd, da alle filmene spilles av uten lydspor (selv om flere av dem ikke opprinnelig var stumme) og trafikken blir den eneste erstatningen. Elementene ild, luft/vind og vann går igjen i flere av verkene.

I Dive, som i In Between, står vannet sentralt. Vi ser en ung, solbrun og uvanlig idealvakker mann stupe om og om igjen i havet fra en brygge. Kunstneren, brasilianske Marcelo Krasilcic, har en utstrakt praksis også innenfor reklame og fashion. Kanskje er det en indikasjon på hvorfor vakre kropper og homoerotikk går igjen i arbeidene hans (gjerne sidestilt med hverdagslige stilleben og eksperimentering med fargefelter, ikke ulikt Wolfgang Tillmanns’ motivkrets). Kanadiske Eve K. Tremblay, som for øvrig nylig var aktuell med fotoarbeider på 0047 Oslos åpningsutstilling «Come Into The Open», viser filmen Max. Tremblay eksponerer ubehaget i den rastløse lille kroppen til en hyperaktiv guttunge, desperat etter oppmerksomhet.

Kuratorene ønsket at alle verkene skulle ha noe umiddelbart ved seg – ikke minst på grunn av den usedvanlige visningsformen, som jo ikke tilbyr noen hjelp til fortolkning. Løsningen ble å la menneskekroppen stå som felles tema for filmene. Alt i alt er «Mute» svært vellykket i all sin enkelhet. Den er avsides, litt hjemmelaget (pæra er synlig gjennom bildet, på tross av tre lag kefir på vindusflaten som erstatning for en kostbar projeksjonsduk) og poetisk inntagende. Filmene får leve sitt eget stillferdige liv. Det er som om bare de heldigste blant oss, vi som ved en tilfeldighet fant dem, får ta del i deres verden.

Foto: stillbilde fra Marcelo Krasilcics Dive

2007-07-31T07:26:00.000-07:00

Forvirring om KHiO
(Kulturkommentaren, Dagbladet, 21/7/07)

Debatten har gått i Klassekampen og Aftenposten etter at Peter Butenschøn (tilsynelatende) åpnet seg for sistnevnte avis 12. juli. Arkitekten er rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), men fikk aldri skapt fred etter omorganiseringene, og avløses 1. august av Cecilie Broch Knudsen. I intervjuet syntes Butenschøn å snu på en femøring og plutselig foreslå at den omstridte fløyen Kunstakademiet likevel burde få eksistere uavhengig av høyskolegiganten KHiO - totalt i uoverensstemmelse med den steile posisjonen som har gjort ham så upopulær blant studentene og mange av lærerne ved akademiet.

Tone Hansen, stipendiat ved KHiO og tidligere leder for Unge Kunstneres Samfunn, kalte utspillet utidig og avskrev det som et forsøk på å legge føringer for påtroppende rektor. Ingeborg Stana, den nye styrelederen i Norske Billedkunstnere, anklaget ham for bare å øke forvirringen omkring konflikten. Men nå var de tre i alle fall enige: Akademiet må få være selvstendig! Eller? 18. juli skrev Butenschøn til Aftenposten og forsøkte å slokke ildebrannen: Han hadde aldri ment det slik. Alt han hadde sagt var at hvis lærerne fortsetter å motsette seg samordningen, «kan det tenkes en annen løsning». Men fremdeles mener han bestemt at kunstakademiet bør innpasses i høyskolen. Rektor Butenschøn er sannferdig når han sier at synspunktene verken er dramatiske eller nye. Et portrettintervju i Dagens Næringsliv 30. juni viser at han «slapp bomba» allerede da. De samme poengene som i Aftenposten genererte etterspill, fikk her passere ubemerket. (Og vi som trodde lørdags-DN var den ene rosa avisen kunstnere leste?). Det var galt å tvinge hele kunstutdannelsen inn i et byråkratisk system, sa han. Og: Akademiet kan bli en autonom masterutdanning, utenfor KHiO og lagt under Kultur- og ikke Kunnskapsdepartementet.

Mest påfallende er høyttenkningen om et mulig estetisk storuniversitet, der enda flere læresteder innpasses. I et Aftenposten-innlegg stemmer dekan Ståle Stenslie i: hva med å få Arkitekthøyskolen og Norges musikkhøgskole med? Dette er unødvendige distraksjoner all den tid Broch Knudsen har mer enn nok å ta fatt i.

2007-07-31T06:07:00.000-07:00

Den nye dannelsesreisen
(Dagbladet, Ideer-sidene, 20/7/07)

The Grand Tour gjenoppstår som samtidskunstmaraton i kommersiell regi.

Han var en ung aristokrat fra Tyskland, Storbritannia eller Skandinavia, i ferd med å ta en klassisk utdannelse. Han forlot hjemlandet for å reise i Europa, særlig Italia, helst i flere måneder. Målet var å se kunst og arkitektur og utvikle en «dannet karakter». Han reiste gjerne med en lærer eller mentor, og han kjøpte med seg antikviteter og kunst hjem som suvenirer. Han var den typiske representanten for dannelsesreisen, en utbredt kulturell praksis fra seint femtenhundretall og i tre århundrer framover, også kalt The Grand Tour.

I år fikk den utdødde historiske tradisjonen aktualitet igjen, i det minste i navnet. Fire store europeiske kunstmønstringer skulle finne sted samme sommer, og arrangørene bestemte seg for å sette sammen en liten stab som skulle gjøre avviklingen og koordineringen av reisen enklere for besøkende som ønsket å få med seg alle fire. De døpte samarbeidet Grand Tour 2007. Arrangørene vil ha deg fra den tradisjonstunge Veneziabiennalen via den glamorøse salgsmessa Art Basel til analytiske Documenta i tyske Kassel og rutas baby, Skulpturprosjekt Münster.

Initiativets hjerte er et kontor på fire medarbeidere, én fra hver av institusjonene, som driver webportalen www.grandtour2007.com. Den er i praksis en oversikts- og bookingside med direkte linje til utvalgte transporttilbud og overnattingssteder i de aktuelle områdene.

- Navnet Grand Tour vekker assosiasjoner til mye som er riktig for oss: kunst, kultur, modernisme, nomadisme og turisme, samt eventyr og personlig erfaring, sier Kathrin Luz. Hun er innleid som frilans pressemedarbeider for Skulpturprosjekt Münster gjennom sitt eget PR-byrå, som utelukkende jobber opp mot kunstbransjen, og er Münsters representant i Grand Tour-initiativet.

Daniele Maruca er Veneziabiennalens representant.
- På den historiske dannelsesreisen ble kulturelle modeller og felles arv delt. Folk med ulik nasjonalitet fikk en felles diskusjonsplattform. Europa har i år disse fire kunstarrangementene og vil gjerne dele. Men vi henvender oss til publikum fra hele verden, ikke bare europeiske land.

Mens Art Basel avholdes årlig og Veneziabiennalen hvert annet år, arrangeres Documenta bare hvert femte år og Münster så sjeldent som hvert tiende. Rytmen bestemmer altså at det kun er én gang i tiåret at de sammenfaller.
- Man lærte av forrige gang, i 1997, at det var behov for å organisere dette, sier Maruca. Luz forteller at tilbudet kommer til å bli gjentatt i 2017.

På de prestisjefylte åpningsdagene alene kommer 36 000 inviterte bransjefolk sammen: kuratorer, kunstnere, samlere og presse.
- Mens bransjen drar uansett, er vi opptatt av å rekruttere til det øvrige publikummet, sier Maruca. For om det er de eksklusive åpningene det er mest blest om, er tre av fire utstillinger åpne for publikum til langt ut på høsten. Hver av institusjonene har sitt faste publikum, etablerte som de alle er med sine over tretti år - en mer enn verdig alder i samtidskunstsammenheng. Nå er de ute etter å dele publikummet med hverandre.
- Den generelle interessen for samtidskunst er i vekst. En årsak kan være mediahypen som fulgte eksplosjonen i kunstmarkedet. Kunst blir nå sett på som sexy, særlig når den settes i sammenheng med penger, luksus, glamour, berømmelse og sosietetsliv. Foruroligende, men sant, sier Luz.

To av de mer erfarne kunstreisende som har fulgt maratonen i sommer er kunstnerne Marco Bruzzone og Charles Gute. Sammen med norske og amerikanske venner har de besøkt Münster, Venezia og Kassel.
- Münster var en slags skattejakt. Du må gå rundt og finne verkene selv, og du får sett byen. Jeg likte særlig Bruce Naumans verk «Square Depression», en 25 meter stor negativ pyramide, sier Bruzzone. Han var inntil nylig oslobasert, nå bor og arbeider han og hans norske kjæreste i Berlin.
- Vi drar for å dele opplevelsen med venner, sier han.

En annen åpenbar motivasjon er nysgjerrighet på kunsten.
- I år viste Documenta faktisk kunst du ikke ville sett andre steder, sier Bruzzone. Selv om han må innrømme at Documenta viste mange ukjente kunstnere, mener Gute at du må reise andre steder enn til sommerens fire store hvis du vil se noe nytt.
- Jeg synes det begynner å bli suspekt at folk reiser så langt for dette, for det er de samme kunstnerne som vises hele tida overalt. Denne impulsen til å reise blir mindre og mindre velbegrunnet. Han og kunstkritikerkjæresten har fått med seg tre Veneziabiennaler, én Documenta og et par Basel-messer tidligere år. Han er strengere med årets Veneziabiennale enn kritikerne har vært:
- Utstillingene er blitt dårligere. Biennalen var veldig corporate, tok ingen sjanser, tross at kurator Robert Storr er veldig dyktig. Venezia er kanskje bare for massivt til at én person kan få kontroll. Jeg trodde ikke det var mulig å gjøre biennalen noe kjedeligere enn forrige gang, men jo.
- Men dere dro likevel?
- Ja, man vet jo aldri.

En nærliggende kritikk mot Grand Tour-initiativet er at elitismen og assosiasjonene til aristokratiet som hang ved den opprinnelige dannelsesreisen, fremdeles gjør seg gjeldende. Kathrin Luz avviser at overklassekonnotasjonene har gyldighet. Hun understreker at nettsida deres formidler reise og losji i alle prisklasser. Amerikansk presse fokuserer likevel på VIP-faktoren. New York Times skriver at alle som er noe, drar til Europa for tiårets kunstmaraton, at privatjet-ene blir mange og de lukkede åpningsfestene overdådige. Charles Gute og kjæresten har pleid å gå på åpningene, men lot det være i år og siktet seg inn på senere datoer.
- Når rommet er fullt, synes ikke kunsten! På Veneziabiennalen blir noen køer så lange at du faktisk aldri kommer inn. Det er til og med verre enn køene i de store fornøyelsesparkene.

Så mye for VIP-pass, altså. Men det er tøft å reise Europa rundt i bil og sove på ungdomsherberger også, forteller Bruzzone.
- Da jeg trodde vinduet på supermarkedet i Münster var en installasjon av kunstneren Martha Rosler, skjønte jeg at i morgen må vi hjem.

Kunstturismen har blomstret de siste åra med framveksten av den såkalte opplevelsesøkonomien. Grand Tour-initiativet spiller på et gjenkjennelig motiv, en kjent og appellerende fortelling fra den europeiske kulturarven, for å markedsføre de tunge merkevarene de fire kunstarrangementene er. Bruzzone hisser seg ikke opp:
- De bedriver kommunikasjon, ikke utnyttelse. Gute mener på sin side at kunstturismetrenden gjør at arrangørene tar færre kunstneriske sjanser.
- De vil være helt sikre på hva de gjør. De gir ikke nøkkelen til kunstneren, for på åpningen må ingenting gå galt. Arbeidene skal være enkle å ha kontroll på. Man velger det trygge, det som har bevist at det fungerer, heller enn å la kunstnerne gjøre hva de vil, sier newyorkeren.
- Reisen fra USA er lang, drar det så mange som New York Times skal ha det til?
- Ikke så mange kunstnere, det blir for dyrt. Vi har kunnet dra fordi det har vært i embets medfør. Men kuratorene og samlerne drar. Kunstnerne sier de gjerne vil, men de ender opp med å bare kjøpe katalogen...

Kilde: http://www.metmuseum.org/
Foto fra Documenta 12, Iole de Freitas' installasjon: Harald Flor / Dagbladet

Adelen reiste ut
(publisert som sidesak til foregående)

Ut på den originale dannelsesreisen la både briter, tyskere - og nordmenn.

Marit Werenskiold er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hennes tipp-tipp-tippoldefar, Jens, la i 1680-åra ut på dannelsesreise sammen med brødrene Niels, Christian og Otto. Den lange turen tok dem til blant annet England, Frankrike, Italia og Nederland, forteller hun.

Stolte forfedre
De fire var sønner av Norges rikeste mann, nemlig lagmann og godseier Werner Nielsen til Hafslund og Borregaard. Jens Wernersen ble adlet i 1717 og tok navnet Werenskiold. Blant etterkommerne hans finner vi maleren Erik Werenskiold (1855-1938), Marit Werenskiolds bestefar.

Michelangelo og Rafael
Dannelsesreisen endte tragisk for Otto, som døde underveis. Niels skrev seg inn som jusstudent i Leiden i Nederland, mens Christian fikk smaken på Italia, hvilket skulle resultere i en visstnok prektig malerisamling. Han valgte også å bo i landet i en årrekke tidlig på 1700-tallet. Malerisamlingen hans skal ha inneholdt påstått ekte verker av noen av kunsthistoriens aller største mestere, som Michelangelo og Rafael.

Gått tapt
Hvor samlingen er blitt av, vet ingen med sikkerhet. Godset Hafslund, der samlingen skal ha hengt, brant nemlig ned i 1750-åra. Men ettersom familien hadde solgt eiendommen like før, er det uvisst om kunstsamlingen gikk tapt. Marit Werenskiold har selv dratt til det danske slottet familien senere hadde som residens for å lete etter det dyrebare resultatet av forfedrenes grand tour, men uten å finne maleriene. Trolig eksisterer de ikke lenger.

2007-07-26T13:21:00.000-07:00

Fra et kjølig grenseland
(Morgenbladet 4/5/07)

Nico
«The Frozen Borderline: 1968-1970»
(Rhino/Warner)

Nyutgivelsen av Nicos The Marble Index og Desertshore er et gløtt inn i sjelen til en svartsynt galning fanget i en smellvakker kvinnes kropp.

I regissør Wes Andersons strålende, sorgmuntre film The Royal Tenenbaums (2001) finner vi en scene der den kronisk ulykkelige skjønnheten Margot møter broren sin på kaien etter lang tids adskillelse. Anderson har lagt Nicos umiskjennelige sangstemme i bakgrunnen. Det er et godt valg av lydspor. Nicos forrykt dype toneleie og stakkato uttale varsler om at noe skeivt og sårt er på gang (som et kjærlighetsforhold mellom adoptivsøsken), mens de søte folk-harmoniene antyder at det likevel kan gå godt til slutt. Den tyske aksenten tilfører et snev av europeisk avantgarde, slik de liker det i New York. Ikke er Gwyneth Paltrows Margot helt ulik Nico i utseende, heller: Begge er kjølige, utilgjengelige, "nordiske" blondiner med svartsminkede øyne og en streng hårklipp.

De to Nico-sangene Anderson valgte å inkludere på filmens lydspor er begge hentet fra albumet Chelsea Girl, hennes første soloplate. Men vil man lære Nico å kjenne slik hun selv helst ville bli husket, er nyutgivelsen The Frozen Borderline: 1968-1970 et bedre valg. Den er en sær og mørk dobbeltutgivelse bestående av The Marble Index (Elektra, 1968) og Desertshore (Reprise, 1970), Nicos andre og tredje studioalbum. I motsetning til førsteplaten byr de på materiale Nico skrev selv. Det er selskapet Rhino som står bak, og dermed videreføres Nicos mer eller mindre frivillige tradisjon om aldri å gi ut to album på det samme plateselskapet.

Modell-skuespiller-sanger. Hun ble født som Christa Päffgen enten i 1938 eller 1943 i enten Budapest eller Köln (det er på alle nivåer vanskelig å få kildene til å enes i tilfellet Nico). Etter en traumatisk barndom i et krigsherjet Berlin tilbrakte hun flere år som toppmodell, for det meste i Paris. Hun fikk store oppslag i Elle og Vogue og ble et kjent navn. Den høye blondinen med de markante kinnbena, det myke blikket og den chic'e panneluggen dro deretter i land filmroller blant annet i Federico Fellinis klassiker La Dolce Vita (der hun hadde sneket seg inn på settet og ble oppdaget) før hun på sekstitallet forlot Europa til fordel for New York og miljøet rundt Andy Warhols studio The Factory. Ifølge Warhols assistent, fotografen Gerard Malanga, ble de kjent etter at hun ivrig hang seg på dem da de besøkte Europa i anledning en utstilling av Warhols malerier. Dette var imidlertid ikke hennes første møte med kunstmetropolen: Allerede i 1959 hadde hun tatt skuespillertimer ved Lee Strasbergs kjente skole, på det samme kullet som Marilyn Monroe.

"Bananplaten". Også i New York fikk hun i begynnelsen mest oppmerksomhet for det slående utseendet. Oppførselen hennes var imidlertid svært lite ladylike. Nonchalante replikker som kunne kastrere den mest herdede New York-punker skulle bli en sentral del av imaget hennes, sammen med den dype, hule stemmen hun avleverte replikkene med, den plagede, eksentriske væremåten og oppriktigheten omkring den nesten livslange kjærligheten til heroin. Nico er i dag mest kjent for de tre sangene hun sang på proto-punkbandet The Velvet Undergrounds berømte "bananplate", The Velvet Underground and Nico (1967). Hun sang Lou Reeds tekster om SM-sex og dop som om hun skulle ha skrevet dem selv. Den hule, mørke stemmen hennes la et gotisk element til det urbane, gitarbaserte soundet.

Det var bandets mentor og manager, Andy Warhol, som tross de utilslørte protestene fra bandets andre vokalist og notoriske ego, Reed, satte sitt nye, blonde funn i front i husbandet – han var bekymret for om den svartkledde, alltid solbrillebærende kvartetten var for lite publikumsvennlig. Rivaliseringen (og kjærlighetsforholdet) mellom Reed og den gotiske chanteusen medvirket til at konstellasjonen The Velvet Underground & Nico ble kortvarig.Men om det var arbeidet med The Velvet Underground som sikret henne en viss berømmelse for ettertiden, var det ikke de som formet karakteren Nico. En kvinne hvis liste over nære bekjentskaper telte navn som Bob Dylan, Rolling Stones' Brian Jones og Jackson Browne trengte ikke slik hjelp. Nico snakket syv språk og utøvet en naturlig kontroll over sine omgivelser. "Andy interesserte seg for meg fordi jeg hadde vært med i filmer og jobbet med Stones," forklarte hun enkelt.

Den vesle rytteren. Med seg til New York hadde Nico ikke bare en koffert full av brukerutstyr og svarte, tettsittende buksedrakter, men også en liten sønn som den franske filmstjernen Alain Delon i mange år skulle nekte å vedkjenne seg farskapet til. Det er den åtteårige Ari Delon vi hører synge på den nedstrippede låtsnutten "Le Petit Chevalier", det korteste sporet på Desertshore. Ari synger klokkeklart og konsentrert (som for å imponere den utilgjengelige moren), og hans vesle bidrag er blant de mer lyttervennlige på platen (e). Størstedelen av sangene er nemlig mollstemte rapporter fra en mamma som femten år senere skulle få sin egen sønn hektet på heroin.

Der Chelsea Girl-materialet var skrevet for Nico av en rekke innleide låtskrivere, og The Velvet Underground-materialet var Reeds, er alt materialet på The Frozen Borderline hennes egne komposisjoner; hennes musikalske stemme. Hun har nå lagt sin elsk på instrumentet hun synes passer hennes uttrykk best: harmoniumet, et underlig, lite pumpeorgel med en trekkspill-lignende klang. Og amasonen Nico tråkker på pedalene, trykker på tangentene og kveder sine nihilistiske, atonale komposisjoner ispedd Wordsworth-sitater og drømmesekvenser på tysk og fransk. "Grunnen til at The Marble Index bare er tredve minutter lang," uttaler Frazier Mohawk, som var co-produsent på platen, "er at det er alt man orker å høre. Blir det mer, får man på en måte bare lyst å kutte pulsårene." Og visst faller mørket på når de representativt titulerte No One is There eller Janitor of Lunacy pumpes i gang. Det var John Cale, Velvet Underground-medlem og avantgardekomponist, som på begge albumene sto for alle arrangementer og som trakterer alle instrumenter bortsett fra harmoniumet. Den sære instrumenteringen bidrar til soundet av kråkeslott og okkulte ritualer. I No One is There avløses en middelaldersk intro på fiolin av klokkespill, My Only Child benytter seg av korsang med klang som i en katedral. Det piper og knirker, låtene forløper som i smerte.

Gesamtkunst. I et intervju hun ga til fransk tv i 1972 fortalte Nico at hun alltid tenkte på teater og film når hun komponerte, at hun skapte visuell musikk. Interessen hennes for film ga utslag ikke bare i opptredener i Warhol-produksjoner som Chelsea Girls (1966, her kan også vesle Ari ses), flere av sporene på Desertshore var med på lydsiden i en film av den franske filmskaperen Philippe Garrel, som Nico spilte i hele syv av filmene til. Det er stills herfra som pryder omslaget til Desertshore. For Nico, som for alle på The Factory, var det et poeng å integrere film, musikk og kunst. Siden heroin var en altfor sentral del av gesamtkunstverket, ble få av aktørene særlig gamle. Da er det tragikomisk at da Nico døde på Ibiza i 1988, var det etter en skarve sykkelvelt. I begravelsen i Berlin spilte vennene sanger fra Desertshore på en liten kassettspiller. Kanskje valgte de seg You are Beautiful.

Blogg-rettelse:

Morgenbladet satte i forsidehenvisningen til denne anmeldelsen inn sitatet "Hun sang Lou Reeds tekster om SM-sex og dop som om hun skulle ha skrevet dem selv" - men desken hadde erstattet "dop" med "LSD". Enhver idiot vet imidlertid at syre var for hippier. Asfaltscenen Nico tilhørte, sverget til Quaaludes, heroin og speed. Takk.

Foto: Jeanloup Sieff, 1956.

2007-07-26T13:13:00.000-07:00

Fra mesterens skrivebordsskuff
(Dagbladet, Ideer-sidene, 12/7/07)

I høst utkommer Knut Hamsuns samlede - på sett og vis for første gang.

-Knut Hamsun er en pokker så god forfatter, og både han og leserne fortjener bedre enn den utgaven av samlede verker vi har måttet nøye oss med de siste femti åra, sier en engasjert Lars Frode Larsen. - Den gamle utgaven har blitt trykt opp så mange ganger, og har gjort sin tjeneste.

Larsen er Hamsun-forsker og -biograf og ansvarlig redaktør for de nye Hamsuns samlede, som Gyldendal forlag nå skal utgi i ikke mindre enn tjuesju bind. De første ni kommer allerede i høst, de siste i 2009 - neppe tilfeldig sammenfallende med mesterens 150-årsjubileum. Her har mengder av stoff som ikke tidligere har vært å finne i bokform, blitt inkludert: sakprosa, ungdomsverker, dikt og foredrag.

Det har ikke så sjelden vært med negativt fortegn at Knut Hamsuns navn har figurert i mediene de siste åra. Uenighet har rådet blant fagfolk og lesere både om hvor og hvordan et Hamsun-senter skulle bygges, og nå sist om utformingen av jubileet i 2009. Nå er tida kommet for mer oppløftende nyheter: både vedtaket om å bygge senter på Hamarøy (se egen sak) og Gyldendals satsning vil kunne bli spatak med jord over stridsøksa.

Av de ni bindene som kommer allerede i år, vil de seks første være romaner. To bind vil romme den første nye bolken med kortprosa, det vil si novellesamlinger og ungdomsdiktning, og i et siste kommer sakprosatekstene «Fra det moderne Amerikas åndsliv» og «Lars Oftedal».

Som ung mann hadde Hamsun to arbeidsopphold i USA, begge på 1880-tallet, og «.. Amerikas åndsliv» ble et av resultatene. Han valgte selv i sin tid ikke å inkludere den i samlede verker, da han i kjent, kritisk stil mente den var «en daarlig Bog». «Lars Oftedal» ble på sin side til etter Hamsuns noe spesielle artikkelserie for Dagbladet i 1889: Avisas redaktør, venstremannen Lars Holst, hyret Hamsun for å skrive en regelrett svertekampanje rettet mot den politiske motstanderen Oftedal. De to tekstene er bare et par eksempler på alt det som nå løftes opp og fram.

- Etter å ha redigert tre Hamsun-bøker for nyutgivelse på Gyldendal tidligere, vet jeg hvor mange interessante tekster av ham som ikke var med i den forrige Hamsuns samlede, forteller Larsen.

- Det er strengt tatt ikke engang riktig å kalle den utgaven for samlede verker. Dette verket blir det første som fortjener den tittelen, bortimot en tredjedel av tekstene her vil være nye. Den forrige ble utgitt i 1954-56, og da denne kom ut på nytt så seint som i 2000, var den identisk med 1954-verket - helt ned til trykkfeilene! Jeg har ikke tatt utgangspunkt i den, men i samlede verker fra 1934, som var den siste den påpasselige Hamsun selv tok hånd om.

I 1954 var det papirrasjonering i Norge, og papir veide tungt i forlagsbudsjettene. Det var dermed om å gjøre å få trykket mest mulig på hver side - med slike resultater som for eksempel at hele Hamsuns diktsamling ble presset inn på knappe seksti sider, innimellom det øvrige innholdet. Det styrende prinsipp i redigeringen var at alle bindene skulle ha samme tykkelse, dermed ble utvalget verken kronologisk eller særlig logisk.

Larsen karakteriserer det som «hulter til bulter» og lover at han selv har arbeidet etter helt andre prinsipper og etterstrebet en mer oversiktlig redigering. Diktene blir nå samlet i ett bind, som kommer i 2009.

En rekke nyskrevne etterord, ført i pennen av Larsen, vil sette tekstene i kontekst og angi deres plassering og rolle i forfatterskapet. Men prosjektets aller største nyhetsverdi ligger kanskje i den grundige revisjonen av språket.
-Hvert ord i dette verket skal revideres i retning moderne riksmål. Blir det ikke bråk av slikt?
- Jo, vi ser ikke bort fra at det kan avføde reaksjoner - vi endrer jo Hamsun! Vi vil sikkert måtte gå ut og redegjøre for prinsippene vi har lagt til grunn. Det er viktig å få presisere hva det er vi gjør: Det er bare ortografien som endres, ordvalget vil selvsagt være intakt. Det er ikke som i vitsen om at Willy Dahl ville døpe om Camilla Colletts «Amtmandens døtre» til «Fylkesmannens berter» da han moderniserte den.
- Vil ikke folk innvende at Hamsun selv var typen som gjerne henrettet typografer som la til så mye som ett tegn på egen hånd?
- Jo, han var sær slik, men det er viktig å vite at han selv faktisk var opptatt av å endre språket, eller «oppnorske» det, som han sa, etter som tida gikk. Ved nye opptrykk moderniserte han stadig språket, på tross av at han hevdet han ikke rørte det.

Larsen finner fram tykke manuskripter inneholdende henholdsvis en første, andre og tredje versjon av «Sult» og viser hvordan «faaet» med tida ble «faat» og «sulted» ble «sultet».
- Vi føler at vi har ham på vårt lag i dette, selv om han sikkert ville skreket opp...

Selv erfarne Hamsun-lesere kan bli kjent med mye nytt stoff i tida som kommer. Mye av stoffet er nemlig nytt ikke bare som bestanddeler i samlede verker, men i bokform overhodet. «Taler på torvet», sakprosatekster om alt fra salmer til Hitler, er et eksempel. «Sult» er med både slik vi kjenner den i romanform og i den første, kortere versjonen som ble trykket anonymt i tidsskriftet Ny Jord i 1888. Det sistnevnte inngår som «Andet stykke» i romanversjonen, lett endret, og har aldri vært trykket opp igjen - før nå.
- Er det i det hele tatt stoff du har valgt bort?
- Ikke akkurat. Likevel skal man være forsiktig med å kalle utgivelser som denne komplette. Hvis du ser på hvor mye en mann som Hamsun produserte av artikler og essays, hvor skal du sette grensen for hva som skal med? Når han ble bedt av forlaget om å si noe pent om ei bok de skulle gi ut, og dette ble trykket i en annonse, skal vi inkludere den? Eller når han lot seg sitere i tobakksreklamene i avisen på at «Tiedemanns er alltid min gode venn» eller noe sånt, trenger det å inngå?

Knut Hamsun ble født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen 4. august 1859. Det betyr at vi om drøye to år kan feire hans 150-årsdag. Kirke- og kulturdepartementet har bestemt at det er Nasjonalbiblioteket som skal koordinere jubileumsmarkeringene. Lars Frode Larsen registrerer med en viss undring at ikke prosjektforumet med Nasjonalbiblioteket i spissen har tatt kontakt med Hamsunselskapet i Oslo.
- De har jo hatt møter, men det later til at det er på kommunalt nivå det skal skje. Ordførerne i Hamsun-kommunene Grimstad, Lom og Hamarøy har vært invitert. Skal ingen fra Oslo involveres i planene? For meg er den mest sentrale Hamsun modernisten Hamsun, og han kan ikke sies å ha skrevet nordlandsromaner.

Foto: NRK/www.hamsun.dk