(Dagbladet, Ideer-sidene, 20/7/07)
The Grand Tour gjenoppstår som samtidskunstmaraton i kommersiell regi.
Han var en ung aristokrat fra Tyskland, Storbritannia eller Skandinavia, i ferd med å ta en klassisk utdannelse. Han forlot hjemlandet for å reise i Europa, særlig Italia, helst i flere måneder. Målet var å se kunst og arkitektur og utvikle en «dannet karakter». Han reiste gjerne med en lærer eller mentor, og han kjøpte med seg antikviteter og kunst hjem som suvenirer. Han var den typiske representanten for dannelsesreisen, en utbredt kulturell praksis fra seint femtenhundretall og i tre århundrer framover, også kalt The Grand Tour.
I år fikk den utdødde historiske tradisjonen aktualitet igjen, i det minste i navnet. Fire store europeiske kunstmønstringer skulle finne sted samme sommer, og arrangørene bestemte seg for å sette sammen en liten stab som skulle gjøre avviklingen og koordineringen av reisen enklere for besøkende som ønsket å få med seg alle fire. De døpte samarbeidet Grand Tour 2007. Arrangørene vil ha deg fra den tradisjonstunge Veneziabiennalen via den glamorøse salgsmessa Art Basel til analytiske Documenta i tyske Kassel og rutas baby, Skulpturprosjekt Münster.
Initiativets hjerte er et kontor på fire medarbeidere, én fra hver av institusjonene, som driver webportalen www.grandtour2007.com. Den er i praksis en oversikts- og bookingside med direkte linje til utvalgte transporttilbud og overnattingssteder i de aktuelle områdene.
- Navnet Grand Tour vekker assosiasjoner til mye som er riktig for oss: kunst, kultur, modernisme, nomadisme og turisme, samt eventyr og personlig erfaring, sier Kathrin Luz. Hun er innleid som frilans pressemedarbeider for Skulpturprosjekt Münster gjennom sitt eget PR-byrå, som utelukkende jobber opp mot kunstbransjen, og er Münsters representant i Grand Tour-initiativet.
Daniele Maruca er Veneziabiennalens representant.
- På den historiske dannelsesreisen ble kulturelle modeller og felles arv delt. Folk med ulik nasjonalitet fikk en felles diskusjonsplattform. Europa har i år disse fire kunstarrangementene og vil gjerne dele. Men vi henvender oss til publikum fra hele verden, ikke bare europeiske land.
Mens Art Basel avholdes årlig og Veneziabiennalen hvert annet år, arrangeres Documenta bare hvert femte år og Münster så sjeldent som hvert tiende. Rytmen bestemmer altså at det kun er én gang i tiåret at de sammenfaller.
- Man lærte av forrige gang, i 1997, at det var behov for å organisere dette, sier Maruca. Luz forteller at tilbudet kommer til å bli gjentatt i 2017.
På de prestisjefylte åpningsdagene alene kommer 36 000 inviterte bransjefolk sammen: kuratorer, kunstnere, samlere og presse.
- Mens bransjen drar uansett, er vi opptatt av å rekruttere til det øvrige publikummet, sier Maruca. For om det er de eksklusive åpningene det er mest blest om, er tre av fire utstillinger åpne for publikum til langt ut på høsten. Hver av institusjonene har sitt faste publikum, etablerte som de alle er med sine over tretti år - en mer enn verdig alder i samtidskunstsammenheng. Nå er de ute etter å dele publikummet med hverandre.
- Den generelle interessen for samtidskunst er i vekst. En årsak kan være mediahypen som fulgte eksplosjonen i kunstmarkedet. Kunst blir nå sett på som sexy, særlig når den settes i sammenheng med penger, luksus, glamour, berømmelse og sosietetsliv. Foruroligende, men sant, sier Luz.
To av de mer erfarne kunstreisende som har fulgt maratonen i sommer er kunstnerne Marco Bruzzone og Charles Gute. Sammen med norske og amerikanske venner har de besøkt Münster, Venezia og Kassel.
- Münster var en slags skattejakt. Du må gå rundt og finne verkene selv, og du får sett byen. Jeg likte særlig Bruce Naumans verk «Square Depression», en 25 meter stor negativ pyramide, sier Bruzzone. Han var inntil nylig oslobasert, nå bor og arbeider han og hans norske kjæreste i Berlin.
- Vi drar for å dele opplevelsen med venner, sier han.
En annen åpenbar motivasjon er nysgjerrighet på kunsten.
- I år viste Documenta faktisk kunst du ikke ville sett andre steder, sier Bruzzone. Selv om han må innrømme at Documenta viste mange ukjente kunstnere, mener Gute at du må reise andre steder enn til sommerens fire store hvis du vil se noe nytt.
- Jeg synes det begynner å bli suspekt at folk reiser så langt for dette, for det er de samme kunstnerne som vises hele tida overalt. Denne impulsen til å reise blir mindre og mindre velbegrunnet. Han og kunstkritikerkjæresten har fått med seg tre Veneziabiennaler, én Documenta og et par Basel-messer tidligere år. Han er strengere med årets Veneziabiennale enn kritikerne har vært:
- Utstillingene er blitt dårligere. Biennalen var veldig corporate, tok ingen sjanser, tross at kurator Robert Storr er veldig dyktig. Venezia er kanskje bare for massivt til at én person kan få kontroll. Jeg trodde ikke det var mulig å gjøre biennalen noe kjedeligere enn forrige gang, men jo.
- Men dere dro likevel?
- Ja, man vet jo aldri.
En nærliggende kritikk mot Grand Tour-initiativet er at elitismen og assosiasjonene til aristokratiet som hang ved den opprinnelige dannelsesreisen, fremdeles gjør seg gjeldende. Kathrin Luz avviser at overklassekonnotasjonene har gyldighet. Hun understreker at nettsida deres formidler reise og losji i alle prisklasser. Amerikansk presse fokuserer likevel på VIP-faktoren. New York Times skriver at alle som er noe, drar til Europa for tiårets kunstmaraton, at privatjet-ene blir mange og de lukkede åpningsfestene overdådige. Charles Gute og kjæresten har pleid å gå på åpningene, men lot det være i år og siktet seg inn på senere datoer.
- Når rommet er fullt, synes ikke kunsten! På Veneziabiennalen blir noen køer så lange at du faktisk aldri kommer inn. Det er til og med verre enn køene i de store fornøyelsesparkene.
Så mye for VIP-pass, altså. Men det er tøft å reise Europa rundt i bil og sove på ungdomsherberger også, forteller Bruzzone.
- Da jeg trodde vinduet på supermarkedet i Münster var en installasjon av kunstneren Martha Rosler, skjønte jeg at i morgen må vi hjem.
Kunstturismen har blomstret de siste åra med framveksten av den såkalte opplevelsesøkonomien. Grand Tour-initiativet spiller på et gjenkjennelig motiv, en kjent og appellerende fortelling fra den europeiske kulturarven, for å markedsføre de tunge merkevarene de fire kunstarrangementene er. Bruzzone hisser seg ikke opp:
- De bedriver kommunikasjon, ikke utnyttelse. Gute mener på sin side at kunstturismetrenden gjør at arrangørene tar færre kunstneriske sjanser.
- De vil være helt sikre på hva de gjør. De gir ikke nøkkelen til kunstneren, for på åpningen må ingenting gå galt. Arbeidene skal være enkle å ha kontroll på. Man velger det trygge, det som har bevist at det fungerer, heller enn å la kunstnerne gjøre hva de vil, sier newyorkeren.
- Reisen fra USA er lang, drar det så mange som New York Times skal ha det til?
- Ikke så mange kunstnere, det blir for dyrt. Vi har kunnet dra fordi det har vært i embets medfør. Men kuratorene og samlerne drar. Kunstnerne sier de gjerne vil, men de ender opp med å bare kjøpe katalogen...
Kilde: http://www.metmuseum.org/
Foto fra Documenta 12, Iole de Freitas' installasjon: Harald Flor / Dagbladet
Adelen reiste ut
(publisert som sidesak til foregående)
Ut på den originale dannelsesreisen la både briter, tyskere - og nordmenn.
Marit Werenskiold er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hennes tipp-tipp-tippoldefar, Jens, la i 1680-åra ut på dannelsesreise sammen med brødrene Niels, Christian og Otto. Den lange turen tok dem til blant annet England, Frankrike, Italia og Nederland, forteller hun.
Stolte forfedre
De fire var sønner av Norges rikeste mann, nemlig lagmann og godseier Werner Nielsen til Hafslund og Borregaard. Jens Wernersen ble adlet i 1717 og tok navnet Werenskiold. Blant etterkommerne hans finner vi maleren Erik Werenskiold (1855-1938), Marit Werenskiolds bestefar.
Michelangelo og Rafael
Dannelsesreisen endte tragisk for Otto, som døde underveis. Niels skrev seg inn som jusstudent i Leiden i Nederland, mens Christian fikk smaken på Italia, hvilket skulle resultere i en visstnok prektig malerisamling. Han valgte også å bo i landet i en årrekke tidlig på 1700-tallet. Malerisamlingen hans skal ha inneholdt påstått ekte verker av noen av kunsthistoriens aller største mestere, som Michelangelo og Rafael.
Gått tapt
Hvor samlingen er blitt av, vet ingen med sikkerhet. Godset Hafslund, der samlingen skal ha hengt, brant nemlig ned i 1750-åra. Men ettersom familien hadde solgt eiendommen like før, er det uvisst om kunstsamlingen gikk tapt. Marit Werenskiold har selv dratt til det danske slottet familien senere hadde som residens for å lete etter det dyrebare resultatet av forfedrenes grand tour, men uten å finne maleriene. Trolig eksisterer de ikke lenger.
