Guruen bak knottene
(Morgenbladet, 29/11/04)

Produsentene stikker nesene fram etter år i kulissene.

Allerede som pur ung visste jeg godt at det var Quincy Jones som hadde produsert Michael Jacksons "Don´t Stop Til You Get Enough", som jeg hadde på tolvtommers vinyl og elsket til døde. Men jeg visste på ingen måte hva ”produsere” betydde, og jeg turte ikke spørre. Før nå.

"Darkchiiiild” Hva en produsent gjør, varierer fra band til band og fra produsent til produsent. I bunn og grunn er man en veileder for å få artisten til å skinne mest mulig”, forteller Kåre Chr. Vestrheim. Han jobber for tiden i studio som produsent på Jaga Jazzists kommende plate. ”Noen ganger må man få artistene til å bli mer avslappa, andre ganger mer gira. Og man gjør en mer eller mindre dyp inngripen i musikalske strukturer og uttrykk”, sier han.

Produsentrollen er sjangeravhengig. Den tradisjonelle rockeprodusenten holder seg i bakgrunnen. Rockementaliteten tilsier at det er artistens kunstneriske integritet som skal komme til uttrykk, uten inngripen som kunne komme til å polere uttrykket eller forstyrre det "ekte, autentiske" innholdet, sjela. Men produsentrollen er vitterlig langt mer profilert nå enn for bare få år siden, også innen rocken. For musikkinteresserte har det riktignok alltid vært viktig hvem som har produsentansvar på en utgivelse, men at en slik opplysning fungerer som journalistagn i brede medier, er ganske nytt.

I hip hop og moderne r´n´b, derimot, har produsentens rolle som mer profilert autoritet alltid vært selvsagt. Mye av forklaringen ligger i musikkformenes grunnleggende vesen - i hip hop brukes teknikken som "instrument", og produsent- og musikerrollen smelter sammen. I rocken, derimot, forbindes produsenten mer med formen det allerede gitte innholdet skal anta. Tradisjonen tilsier at musikeren kommer i studio med fiks ferdig instrumentbasert låt, og produsenten låner ut sine studiovante ører, gir innspillingen proff lyd og gjør i høyden noen arrangementsmessige endringer.

Avhengig av sjanger er det altså forskjell på hvor stor andel ”kunstner” en produsent kan ha i seg, og på artistens selvstendighet og særpreg oppi det hele. En Kelis-låt produsert av Neptunes låter likere en annen Neptunes-produsert låt enn en Kelis selv. Nevnte Neptunes står som selve symbolet på hip hop-produsentenes stjernestatus med sin dominans på hitlistene de siste årene, og det er ikke bare fordi de i tillegg gir ut plater som bandet N.E.R.D. Figurer som Timbaland, Darkchild og nå sist Lil' Jon er andre eksempler på produsenter hvis navn setter stjerner i øynene på artisten og kassaapparater i bevegelse.

Kanskje øker mytologiseringen som vokser rundt enkelte produsenter, altså på tvers av sjangerne, i og med at de ikke opptrer live og møter fansen til intervjuer, slik artistene gjør. De får forbli i bakgrunnen og bedrive sine genistreker i fred. Vi vet ikke helt hva de driver med, bare det er jævlig avansert. Og artistens respekt for dem understrekes i at de gjerne namedropper dem underveis i låta: Darkchiiild!

Autentisitetsjag. Er det mulig at egenskaper ved hip hop-produsenten - den tydelige profileringen av ham, hans økte grad av innflytelse på artistens uttrykk, stjernestatusen - er i ferd med å smitte over på rockeprodusenten?

”Sell out”-spøkelset som har hjemsøkt alle rockeband med uttalte ambisjoner om å, nettopp, selge plater, synes i alle fall å være på vikende front. Mange uttrykker at de ikke lenger frykter tap av sjel eller integritet når de tør å gi litt slipp og la fingre som kan assosieres med big business få prøve seg på låtmaterialet. Det økte fokuset på produsenten, nå også innen rock, kan godt tolkes som en del av utviklingen bort fra autentisitetsmaset. Et eksempel: Når Cadillac fra Trondheim, som tidligere har yndet å profilere seg som ”ekte”, skitne undergrunnsrockere, villig innrømmer at de har latt sin amerikanske (selvsagt) produsent kutte låtene deres fra sju til tre minutter, da lukter det andre boller lang vei.

En annen sannsynlig årsak til rockeprodusentens gryende genistatus ligger i medias behov for å skape og omtale nye stjerner. Ved artistlanseringer er det alltid et faktum at veldig, veldig mange artister vil opp og fram samtidig, og det er en utfordring for både musikkjournalister og lyttere å orientere seg. Hvem fortjener vår oppmerksomhet, og hvem må vi nedprioritere? Idealistene iblant oss tror fortsatt at en god nok artist vil nå ut til folket før eller siden, at det er en rettferdighet bakt inn i systemet. Det er det ikke. Journalisten, og i neste instans, lytteren, vil lete etter en knagg å henge artistene på. Noe som virker spennende og får dem til å stikke seg litt ekstra frem, noe som kan bli utslagsgivende når valgets kvaler melder seg bak lyttedisken.

Og dette noe kan være så mangt: En egen evne til å pøse ut minneverdige onelinere i intervjusituasjoner ( Bobby Conn: ”Jeg trodde en periode at jeg var Antikrist. Jeg hadde visst gjort litt dårlig research”). Tragisk-romantiske omstendigheter som brå død (Elliott Smith, tilgi kynismen). En ny og overraskende tilknytning (”supergrupper” som Black Diamond Brigade og The National Bank), eller, sist men ikke minst, kjente enkeltnavn som gjester på ett eller flere spor på den aktuelle plata (en hvilken som helst av de større hip hop-skivene).

Og stadig oftere er det altså ikke bare gjestemusikere og -låtskrivere artistene roser samarbeidet med i intervjuer, og dermed utveksler godt ry og mulig fanbase med: Det er også produsenter, gjerne med artist-aktige navn som Howie B eller Richard X og skryte-cv herfra til London. Her er det ikke bare snakk om store artister som er bevandret i elektroniske landskap, som Bertine Zetlitz. Også for et ukjent rockeband er det stor hjelp i å kunne legge til en linje i presseskrivet om at albumet er produsert av en etablert størrelse i sjangeren, noe vi ser stadig oftere, også som et resultat av at rockere gjerne prøver å etablere seg som produsenter når de begynner å dra på åra. For eksempel har britenes yndlingsrebeller The Libertines gjort et poeng ut av at Mick Jones (The Clash) har gjort produksjonen for dem, akkurat som Le Tigres siste er produsert av Ric Ocasek (The Cars) og Futureheads´ av Andy Gill fra Gang Of Four.

Se opp! Et kjent produsentnavn kan altså både selge en artist, og sørge for at produsenten selv blir selv gjenstand for dyrking - litt ironisk i og med at produktet fortsatt er knyttet til å hjelpe en antatt hovedperson, artisten, frem. Kåre Chr. Vestrheim forteller at han havnet i produsentrollen nærmest tilfeldig. Likefullt blir han omtalt som en ”stjerneprodusent” og ”for tiden Norges mest ettertraktede" produsent. ”Se opp for navnet hans!”, advarer Dagbladet, ”dette er mannen bak (min utheving) Gluecifers Basement Apes-album!” Den stillfarne hovedpersonen høres pinlig berørt ut. ”Det blir patetisk når journalister driver sånn og skal hype, skape en rolle. I utlandet har jo noen produsenter nesten blitt popstjerner, sånn som Neptunes, men grunnen til at jeg ble produsent var vel helt motsatt, jeg ville jobbe i bakgrunnen. Med musikken”.