(Bladet Billedkunst, No.3, 8/5/07)
«Mute»
Bastard, Oslo
Hvis man en kveld etter klokken åtte denne våren syklet langs grøntområdet på Oslos forsofne Alexander Kiellands plass, kunne man se levende bilder avtegne seg innenfor en ramme av eksosgrå murvegg på den andre siden av bilveien. Helt alene og helt stumt danset filmen over den store, matte vindusflaten til Bastard i Uelandsgate. Videoutstillingen het «Mute», og den skal videre til Tromsø Kunstforening i høst og til Gøteborgs Galleri 54 i vinter.
Marianne Zamecznik og Lina Selander har sammen kuratert programmet på til sammen syv filmer. De syv har blitt vist suksessivt i en uke hver, ukonvensjonelt nok alltid fra og med dagen da det ellers er stille på gallerifronten – en mandag – og kun på nattestid, det vil si fra åtte til åtte. Ikke så mange ferdes i Uelandsgate; utstillingen kan trygt sies å være plassert «off-off» gallerigjengeres allfarvei. Visningstidspunktet øker bare følelsen av noe utilgjengelig eller hemmelighetsfullt. Heller ikke kommer man inn i lokalet, kan hilse på galleristen eller plukke opp noe presseskriv. Det er bare deg ute i trafikken og det levende bildet der på flaten mellom ute og inne, vinduet. Døren er låst. «Mute» fikk heller aldri noen vernissasje.
Filmen In Between av svenske Lena Bergendahl ble vist sent i februar, passende nok: verket minner tidvis mest om det du ser hvis du klarer å holde øynene åpne mens du banner deg gjennom snøføyka når det blåser og laver ned en skandinavisk vinterdag. Faktisk er det ikke snø, men vann som er motivet. Kameraet har fulgt en svømmende hest. «Snøen» som kommer mot oss, altså vannmengder med oksygenbobler i, virvles opp av kraftige bakben og setter en duvende hvit hestehale i bevegelse. Under vann får jo det synlige forrang framfor lydlige inntrykk, som reduseres til en dump, udifferensiert buldring. «Mute» handler også om bilde fremfor lyd, da alle filmene spilles av uten lydspor (selv om flere av dem ikke opprinnelig var stumme) og trafikken blir den eneste erstatningen. Elementene ild, luft/vind og vann går igjen i flere av verkene.
I Dive, som i In Between, står vannet sentralt. Vi ser en ung, solbrun og uvanlig idealvakker mann stupe om og om igjen i havet fra en brygge. Kunstneren, brasilianske Marcelo Krasilcic, har en utstrakt praksis også innenfor reklame og fashion. Kanskje er det en indikasjon på hvorfor vakre kropper og homoerotikk går igjen i arbeidene hans (gjerne sidestilt med hverdagslige stilleben og eksperimentering med fargefelter, ikke ulikt Wolfgang Tillmanns’ motivkrets). Kanadiske Eve K. Tremblay, som for øvrig nylig var aktuell med fotoarbeider på 0047 Oslos åpningsutstilling «Come Into The Open», viser filmen Max. Tremblay eksponerer ubehaget i den rastløse lille kroppen til en hyperaktiv guttunge, desperat etter oppmerksomhet.
Kuratorene ønsket at alle verkene skulle ha noe umiddelbart ved seg – ikke minst på grunn av den usedvanlige visningsformen, som jo ikke tilbyr noen hjelp til fortolkning. Løsningen ble å la menneskekroppen stå som felles tema for filmene. Alt i alt er «Mute» svært vellykket i all sin enkelhet. Den er avsides, litt hjemmelaget (pæra er synlig gjennom bildet, på tross av tre lag kefir på vindusflaten som erstatning for en kostbar projeksjonsduk) og poetisk inntagende. Filmene får leve sitt eget stillferdige liv. Det er som om bare de heldigste blant oss, vi som ved en tilfeldighet fant dem, får ta del i deres verden.
Foto: stillbilde fra Marcelo Krasilcics Dive
