(Morgenbladet 17/9/04)
De nekter for å ha noe som helst med sommerens mye omdiskuterte mykrock å gjøre. Men det skal ikke mer enn en Otis Redding-låt til for å få dem til å gråte. Morgenbladet møtte Phoenix i Paris.
Sjenerer det Dem om vi røyker? Det er 25 grader og lummert i Paris. Byen har ikke fått med seg at høsten er her, og på kafeen i Montmartre går det i iskald drikke. Vel er det et rockeband som sitter foran meg, men det er ikke bare den stramme produksjonen på den siste, kritikerroste plata Alphabetical som med all tydelighet signaliserer at her er guttene sine som har vokst fra skitten denim og aske i miksebordet: De fire pariserne er pene i tøyet – garderobene spenner fra Lacoste/tøysko/Run DMC-caps til svart skjorte/svarte smale bukser/spisse skinnsko, bare én av dem insisterer på å ha på seg svarte solbriller inne, og til tross for radbrukken engelskuttale (som skjules overraskende godt på plate) er de velartikulerte og høflige.
-Vi er glade og travle. Vi har hatt en uke fri, og nå blir vi travle igjen. Bra, for det er september, og det er jo liksom da skolen skal starte. Jeg vil jobbe igjen, forteller Thomas Mars, vokalisten i bandet.
-Det gjør ikke oss noe at det er indian summer, for vi følger ikke solen uansett, vi jobber om natten, i studioet i kjelleren vår, legger gitarist Christian Mazzalai til.
Tjuefjerde september spiller Phoenix for et utsolgt Rockefeller i Oslo, og det bør ikke bli glissent i Stavanger, Trondheim, Bø og Bergen dagene i forveien, heller. Det er ikke første gangen de er her i år. Det er ikke andre, heller.
-Norge er det eneste landet der vi har solgt til gullplate, forteller Mars, vi vet ikke hva det kommer av.
"Alphabetical", andrealbumet, kom i mars. De fleste av omtalene har vektlagt bandets spesielle evne til uanstrengt å hente inspirasjon hos nokså ulike musikalske kilder, fra glatt åttitallsrock til r’n’b, og smelte det hele sammen til et elegant og særpreget uttrykk:
-Vi har alltid hatt dette i oss, denne blend thing. At vi blir tiltrukket av mange stiler. Men et andrealbum er jo alltid en reaksjon på det første, og fordi dét ("United" fra 2000) gikk i alle retninger, ville vi at Alphabetical skulle være mer fokusert og rett-fram. Det skulle være mer en selvrefleksjon enn bare å leke med alt vi liker. Alt rundt oss; bøker; film; alt inspirerer deg. It creates your brain, you know? Så drar du til steder du ikke hadde ventet. Men det er ikke en bevisst, åpenbar ting, vi kan ikke si at denne sangen ble inspirert av akkurat den boka eller den filmen, sier Mars.
Avisen The Guardian fikk tidligere i sommer en utlegning om hvordan den hellige Augustins (354-430 e Kr.) tanker om kunnskap, ånd og nåde kunne overføres til musikk. Men gitarist (og Mazzalais storebror) Laurent ”Branco” Brancowitz er ferdig med den boka nå. Han har begynt på Bibelen. Så da venter vi spent på tredjeskiva.
Children of Stooges. Mazzalai kan visst ikke få sagt det tydelig nok:
-Jeg håper virkelig ikke det er på grunn av denne softrockgreia at vi er populære i Norge, for vi er så definitivt ikke inspirert av softrockband. Morgenbladet har informert om at enkelte debattanter i Norge har tatt bandet hans til inntekt for sommerens kanskje største, om enn litt agurkduftende musikkdebatt; den om softrocken. For de uinnvidde: Striden sto om legitimiteten til en ny bølge som har begynt å gjøre seg gjeldende innen rocken, og som fremholder amerikansk vestkystrock anno 70-tall som et ideal. Her er, i korthet, sounden polert, musikerne flinkis og både aktører og studioutgifter høye - førstnevnte fortrinnsvis på kokain. Når hovedstadens nyerklærte Eagles-dyrkere nå ikke bare bekjenner seg til stilen, men hevder at dette er noe de har digga hele tiden, sier det seg selv at det smeller. Studiomusikere som ble tråkket på gjennom hele 80-tallet for de samme preferansene, kryper ut av hiet (Smuget i Oslo) med hagla klar, og anklager alle som ikke led samme vanskjebne for å være populistiske ”trendnisser” som smykker seg med en interesse for vestkystrock bare fordi det er det som er kult denne uka.
Etterhvert som diskusjonen fremskred, ble det imidlertid klart at softrockbegrepet er sprikende og kan inneholde ganske ulike elementer og representanter avhengig av hvor den aktuelle debattanten står, men sikkert er det i alle fall at våre menn i Paris – side om side med hjemlige representanter som Euroboys og tildels Jim Stärk - har blitt nevnt som representanter for sjangerens oppblomstring.
-Er vi en del av den?! Er vi en del av softrock? Det er en stor feil å inkludere oss i softrockrevival, for vi har aldri vært soft, sier Mars, i noe vi gjør. Vi er mer… ekstreme.
-Er det det motsatte av soft?
-Ja, jeg synes det. Harde.
Ekstrem: Thomas Mars.
Heller Jay-Z. Pressedekningen som har blitt bandet til del, har vært mye større rundt denne albumutgivelsen enn rundt deres første.
-Leser dere ofte omtaler av dere selv som dere ikke kjenner dere igjen i? Sånn typisk musikkjournalistsyntaks som ”Hall & Oates møter Justin Timberlake i hagen til Toto i Los Angeles i 1978, med joggeskoene til Pharrell Williams og dama til Jackson Browne, bla bla bla”? -Ja. De fleste av bandene som journalister nevner som referanser, kjenner vi ikke. Det gjør sikkert ikke flesteparten av journalistene heller. Og vi vet godt hvordan det funker: Late journalister plukket ut ett sitat fra et - i utgangspunktet digert - The Face-intervju der det sto at vi likte Elton John og Steely Dan, og dermed var vi merket for alltid. Vi er ikke enige i det hele tatt. Hele problematikken er ikke så viktig for oss, men sanneten er nå at vi føler mer slektskap med hip hop enn med alt dette… altså, mer med Jay-Z enn med, øh, Prefab Sprout. Vi forklarer jo aldri musikken vår, for vi vil at den skal go everywhere. Vi vil at hver lytter skal finne det han vil finne i musikken. Men i virkeligheten blir det annerledes, i virkeligheten sitter det en fyr og sier ”Phoenix høres ut som de og de mikset med de og de”, og så får det innvirkning på alle. Så vi føler oss litt sveket, for vi er barn av Stooges, av band som… du vet, vi er ikke barn av soft rock. I det hele tatt. Langt derifra. Vi jobber hardt for å gjøre noe nytt, noe som er clever og subtilt. Mange anmeldere er late, de gjør det så simpelt. Vi har lest enkelte anmeldelser som gledet oss, der anmelderen har skjønt hvor vi vil. Men alltid når du prøver å forlare hvorfor du liker et band… mange musikkjournalister har så mye å gjøre at de bare rekker å si hvem bandet er, og ikke hvorfor de liker det. Og ved å nøye seg med å gi de dårlige hintene, går du deg bort i referanser, og der stopper det. Du lytter ikke til musikken i det hele tatt.
Gråt ved midnatt. Journalisten har vært for lenge på venstre bredd og havnet i det filosofiske hjørnet.
-Kan musikk si noe om noe annet enn seg selv? Kan det være et språk?
Guttene blir usikre på hvor jeg vil, muligens med god grunn. Mars prøver seg:
- Altså, for meg gjør den alltid det. Unntatt "Ebony and Ivory" (Paul McCartney og Stevie Wonder-svisken, jour komm), som handler om et piano. Det har jeg aldri likt, når musikk snakker om musikk.
–Som i "While My Guitar Gently Weeps", ler Mazzalai, George Harrison skrev sånne. Og den franske musikeren Michel Berger – han har talent, men han snakker altfor mye om musikk! Alle tekstene hans er sånn, (Mars synger:) ”I play zis soooong / standing on my pianooo…”
Mazzalai vil videre:
-Det er alltid en misforståelsesbit involvert når en sang er suksessfull. "Sexy Boy", den kjente Air-låta, handler for meg om barndom og tegnefilmer. Den har en skikkelig tegnefilm-vibb. Men for Nicolas (Nicolas Godin er halvparten av Air, som er venner av Phoenix) handler den om pur galskap, den er det mest insane han kunne skrevet. Og det samme gjelder for oss: Vi hører og skriver på en måte som ingen helt kommer til å skjønne. Det er bare sånn det er. Det er et faktum. Du kontrollerer ikke alt. Alle tar sangen for det de selv vil. Mars:
-Men det er enkelte ting som bare taler til deg… jeg leste akkurat en artikkel om en Otis-sang, "Cigarettes and Coffea". Det sto at hvis du ikke begynner å gråte når du setter på denne sangen etter klokka ti om kvelden, når du er alene, da er det noe galt med deg. Så jeg gjorde det, jeg tok testen og satte på plata ved midnatt, og… jeg skjønte hva han mente.
Siste tango. Vi skifter tema. Er det riktig at populærkultur-Paris er som en fossil å regne? Drar man til Berlin eller New York med en interesse for ny musikk og kunst, er det stor sannsynlighet for at man kjenner til en rekke steder å oppsøke. Paris, derimot, fremstår som en konservativ, fredet høyborg, uvillig til både å starte nye og adoptere allerede eksisterende strømninger i popkultur. Mars sukker oppgitt.
-Ja. Paris er mer som Roma enn som New York. Det er mer et turiststed, et sted der alt er lett. Du kan ha et godt liv her, for alt som omgir deg er så vakker og alt sånt. Men det er sant at det ikke er noen scene som ønsker deg velkommen. Deck d’Arcy kaster seg for første gang inn i diskusjonen:
-For tre år siden prøvde de seg på et slags prosjekt i Palais de Tokyo, forteller bassisten fra under trailercapsen, for å prøve å gjøre denne siden av byen mer levende. Palais er et stort utstillingssted, der de altså prøvde å gjøre ulike avantgardeprosjekter, men det gikk ikke. Det ble faktisk en katastrofe, en fiasko, og dét illustrerer påstanden din godt. Den er dessverre helt riktig!
-Politikerne har alltid prøvd å hjelpe kulturen, gi penger til musikere og slikt, men det er en dårlig kombo hver gang. Det har aldri funket. Her i Paris er de nok mer fokusert på store arkitekturprosjekter og sånt, ikke avantgardegreier. Men for cirka fem år siden var det en veldig stor elektronikascene i Paris, med mye som skjedde, mange ting å gjøre på kveldene. Nå er det dødt igjen, og før det var det ingenting.
–Og den scenen (anført av Air og Daft Punk), har dessuten det til felles med Phoenix at de maktet å eksportere musikken sin ut, og nå flere enn bare Frankrike? –Ja, det er på grunn av språket, mener Mars. Det var lett for folkene i ’98 å eksportere, for enten laget de instrumentalmusikk, eller de samplet engelskspråklige vokalpartier. Vi har mye å takke dem for, for det er sånn det funker: Hvis "United" hadde blitt sluppet nå og ikke da, ville den aldri kommet ut av Frankrike. Men den gangen hadde vi åpne dører. Og vi håper folk vil kunne takke oss sånn som vi takker dem, for vi holder dørene åpne.
Mazzalai gjentar sin klagesang:
-Før den elektronikascenen var det ingenting. Frankrike snakket bare til Frankrike, på fransk. Før du eksporteres må du først ha blitt stor hjemme - vanligvis. Så man kan si til de andre landene at ”vi har dette her, vi kan dele med dere”. Og når du ikke synger på fransk her, er det et mareritt.
-Og hadde dere suksess her før dere ble populære ute? -Nei. Nei.
My future’s so bright... Ferien er, som allerede nevnt, over, og det er tilbake på jobb også for rockestjerner. Phoenix skal ut på en to måneders europaturne, og i januar står USA for tur. Men et band har da vel flere strenger å spille på enn turnering, og i disse guttenes tilfelle, mange å leke med: Sofia Coppola brukte deres ”Too Young” på lydsporet til sin kritikerroste film ”Lost In Translation” i fjor. De gjorde en låt til Dior Hommes fashionshow, og brukte sistnevntes motehus’ kjente designer Hedi Slimane som fotograf på "Alphabetical"-utgivelsen. De har samarbeidet med Air og med Daft Punk.
-Vi har alltid likt å jobbe med venner. Det er lettere. For det er mer spontant, mer ekte. Og mye bedre enn at plateselskapet bestemmer at ”nå synes vi det er lurt at dere jobber med de og de”.
–Det går rykter om at dere har planer om å jobbe med Coppola igjen?
-Ikke ennå. Kanskje, vi får se.
Phoenix smiler lurt.
-Men nå må vi nesten på øving.
Blog-sladder, 2007: Vokalist Mars og Coppola er i dag kjærester og har barn.
Foto: Pascal Teixeira / www.wearephoenix.com
