Det nye initiativet
(Morgenbladet, 24/12/04)

2005 kan bli året da King Midas får gullstøv på fingrene. – Det er kniven på strupen nå, sier bandets frontmann Ando Woltmann.

Desemberavisene levner ingen tvil: dette er måneden for oppsummeringer og atter oppsummeringer av året som er gått. Denne siden er et fremadskuende unntak. Vi har møtt Ando Woltmann, vokalisten i et av bandene undertegnede har størst forventninger til i 2005: King Midas. Bandet har tatt det berømte steget fra lite, uavhengig plateselskap til mastodont. Fjerdealbumet, som de jobber med nå og som er ventet utgitt i mars, blir deres første på Universal. Det er på alle måter tydelig at det er nå det gjelder.
– Denne plata er alt vi eier og har her i livet. Hele vår verden dreier seg om den. Jeg tror det vil merkes når folk hører den at det er lagt ekstremt mye sjel og arbeid ned i den. Tårer og svette, varsler en ellers lavmælt og nøktern Woltmann.

Bylyder. Lesere som kjenner bandet, vet at alt det dreier seg om, er togstasjoner etter mørkets frembrudd, tysk bykulde, betongklossenes lange skygger over små, små mennesker som trasker forstedene i italienske sko og de håpefulle, men håpløse relasjonene mellom disse individene – alltid akkompagnert av en rytmeseksjon som gjør det hele til meget dansbar rock. Det pågående samarbeidet med produsenten Fred Ball, som er kjent både fra sitt eget prosjekt Pleasure og som produsent på Bertine Zetlitz' siste plate, kan bli en fruktbar affære.

– Vi har vært i London og spilt inn en singel allerede, den kommer i januar. "City Sounds" er en storbylåt, om å komme inn fra bygdene og forelske seg i byen, å merke bruset. En kjærlighetserklæring til byen, som er fantastisk vakker selv om den er ekstremt skitten og du bare får tyn, forteller Woltmann om sangen han selv har ført i pennen.

– Har du selv opplevd å flytte fra bygda til byen?

– Jeg har flyttet fra Oslo til Berlin! Fremmedfølelsen, ensomheten du føler selv om du er sammen med millioner av andre, er enda drøyere der, selvsagt også mye på grunn av arkitekturen, de fysiske omgivelsene. De får mennesket til å føle seg mye mindre enn det kanskje er, sier han.

Woltmann mener å se at flere og flere rundt ham "sliter jævlig i hverdagen" ettersom han blir eldre, og antyder en sammenheng med de flyktige mellommenneskelige forholdene byen oppfordrer til, ulikt på bygda, der han mener folk i større grad gifter seg med ungdomskjæresten og opplever stabilitet, til dels fordi man møter så mange flere mennesker og får et større nettverk når man lever i by. Dessuten:
– Etter mye turnering rundt i Norge og mye naturopplevelser, blir man litt lei. På tide å lage storbysymfoni.

Leirbåltesten. Woltmann sier at de har lagt mest vekt på å komponere fine melodier, låter som skal kunne spilles på kassegitar rundt leirbålet.
– Selv om jeg sitter fint lite rundt leirbål, og de gangene jeg gjør det, sitter jeg og er litt flau og skraper med sandalene i sanden... Nei, men vi gjør det litt enklere, kanskje, har ikke vært så redde for å gjøre litt mer åpenbare ting, lage fine refrenger. Det kan skape helt nye følelser som man ikke hadde klart å få frem hvis det hadde vært mer vanskelige låter.
Leirbåltesten (å lage låter som er så grunnleggende sterke at de skal tåle å strippes ned til kun nevnte camping-setting uten å tape seg, altså låter som ikke lener seg på avansert arrangement eller produksjon) innrømmes dog visse svakheter:

– Mange av mine favorittlåter hadde jo ikke vært noen ting uten produksjonen. Men i bunn og grunn er det jo låtene vi har laget som må funke, det er ikke sounden som skaper følelsen. Folk flest tenker jo ikke hele arrangementer når de hører en låt, eller driver og plukker fra hverandre låter inni hodet, det er det bare psychoer som driver med musikk, som meg selv, som gjør. Det folk husker er det de kan plystre. Plystretesten er ålreit, konkluderer Woltmann.

Andos inferno. Ikke alle kan få gehør hos multinasjonale plateselskaper for å ha med seg urokkelige preferanser med henhold til plate- og videoprodusent, coverdesigner, studio, tidsrammer og så videre, inn i kontrakten. King Midas har fartstid til å få det.
– Jeg vet nok ikke om jeg har bare godt å si om å være på et uavhengig selskap. Plata så flashy ut, men det er bare ikke alle som har peiling på business. Det var litt bittert, for vi tror den kunne solgt mer hvis apparatet var mer oppegående. Det var mye sosing, og alt gikk tregt.
Woltmann snakker om bandets forrige utgivelse, soulrockalbumet Romeo Turn, som til tross for til dels jublende anmeldelser, ikke ga bandet det gjennombruddet mange hadde spådd. Det ble gitt ut på lille Éllet, et selskap i nettverket til den integritetstunge og uten tvil begavede, men akk så økonomisk kriserammede bergenseren Mikal Telle. Nå, derimot, er de skinnkledde fem og deres nye busse Fred Ball på tryggere grunn.

– Uansett om vi hadde gitt ut denne plata på lite selskap: selger vi færre av denne enn av forrige, er det nesten ikke poeng i å være et band mer, sånn for vår egen del. Vi er klare for å ta et steg videre. Det er ingen vits i å gi ut en plate til på samme ambisjonsnivå som den forrige. Det er kniven på strupen nå, om vi skal orke å holde på med dette her mer. Kommer vel til å fortsette å lage musikk, men... å dedikere så mye er vanskelig hvis det liksom ikke funker, sier Woltmann.

Undertegnede håper ikke han må gjøre alvor av trusselen. King Midas er kanskje landets mest elegante band, det hvis låtmateriale oser mest av levd liv og stort utland, de som har de beste dansetrinnene på scenen og de stiligste skinnhanskene på, og som har en sjelden entertainer i front. Jeg ville blitt med hjem til hans Munich apartment på en hvilken som helst ukedag. For å høre på Roxy Music-skiver, altså.

Foto: Kristine Jakobsen, http://www.kingmidas.no/ (2007)