Et hundelife
(Morgenbladet, 22/7/05)
Mette Hellenes
«Kebbelife – ett år med tjukken»
No Comprendo Press
Kebbe (verb), dumme seg ut og vite at det ikke blir siste gang - f. eks. ved å bæsje på seg på Kunstnernes Hus, jeg k-t igjen, Vanessa. Faen og.
Mette og Vanessa. Dette er bare et forslag. “Kebbe” kan, for alt jeg vet, like gjerne være et substantiv (kebbe (s), en framfusende kvinne med tynnslitt moral) eller et adjektiv (kebbe (adj), reserve-, noe man tar til takke med i mangel av noe bedre), som et verb. Sikkert er det at Kebbevennene til Mette Hellenes nå kan treffes i en ny tegneseriebok, den fjerde om de to kunstnervenninnene Mette og Vanessa.
Tjukken. Mannspersonen som nevnes i tittelen og hvis hårete anus får pryde omslaget, opptrer sjeldent i historiene. Det er ikke opplagt hvordan tittelen rettferdiggjøres, da hovedkebber Mette helt klart opererer alene i livet. Mer enn hun lever med tjukken, som ikke engang er viktig nok til å få stor forbokstav i kallenavnet sitt, lever hun med seg selv og Vanessa, og forsøksvis med andre bipersoner, i sin fastsementerte fløy av Oslos kunstmiljø. En og annen skogtur med tjukken gjør ikke at han oppleves som sentral. Kanskje er ”ett år med tjukken” et ironisk poeng, et som påpeker hvordan Mette nettopp slett ikke lever med en mann slik folk flest lever i forhold. Kanskje tror hun selv hun nå jammen har hatt et fint år med tjukken, mens leseren fort ser at det i realiteten er helt andre ting (nemlig kebbing) som har fått dominere.
Skamløst. Kunstmiljøet skildres intimt – for ikke å si klamt - og kanskje for internt, med de mange selvfølgelige henvisningene til Carnegie-prisen, Detox, stipender og flere navngitte faktiske kunstnere. Dette blir smalt. Hvis Bokklubbene har solgt mye av de to Kebbe-utgivelsene de tilbyr, står i sannhet klisjeen om standardmedlemmets tannløse mainstreamsmak for fall: “Jeg har ligget en gang med en som ikke hadde noe ordentlig kjønnsorgan”, kan Mette meddele Vanessa, og dét uten at et øyenbryn løftes, for i disse kretser er ingenting for lavmåls. Her er mørke og skamløshet, egne og andres fitter, bæsj, blomstrende herpes og fossende urinlekkasjer. Ingenting av det forannevnte er noe særlig for den blant tantene mine jeg alltid ser for meg som selve prototypen på en bokklubbkjerring, men det er vel nye tider. De rundt 160 sidene formørkes også av såre temaer som uønskede unger, mor-datter-trøbbel og julefyll, som valses over med et skjevt glis. ”Å, den der? Den er min. (...) Det er en jeg skammer meg over, datteren min som ble forsøkt fjernet”.
Følelser. Bipersonen Monica står for en omgangsform som ofte forbindes med kvinner og som Kebbevennene ynder å håne, og fortellingene om henne er blant albumets mest vellykkede. Monica trenger seg på i Mettes liv med en evig strøm av bitre spørsmål om hvorfor Mette ikke har svart på sms eller kommet på grillfest. Hun vil ”ta tak i det vonde” og hjelpe venninnene å snakke om det. Det vil ikke Kebbevennene. De vil bli dritings.
Rotete. ”Ett år med tjukken” er en springende utgivelse. Den kan ikke leses som et sammenhengende narrativ: Brått er Mette gravid, men så hører vi aldri noe mer om det. På én side kebbes det i Miami, på den neste har Mette tatt på seg et herrekostyme og en diger fjærprydet hatt og er på vei til Amsterdam, uten noen spesiell grunn (annet enn for de få innvidde, kanskje?). Det er jo intet ankepunkt at man velger å presentere enkeltstående striper, men bekjentskapet med Mette forblir litt vel flyktig når det hun utsetter seg selv for, så sjeldent følges opp. Når også det formale synes så tilfeldig, får hele utgivelsen et sammenrasket preg. Kebbepuppene – to vrengte bukselommer på høyde med navlen – er selvsagt alltid med, men utførelsen varierer fra side til side. At streken er uvøren, er imidlertid konsekvent. Noen steder er blekket flytt ut, eller tusjen tegner tykke og tynne konturlinjer om hverandre og synger tydeligvis på siste verset. Andre striper ser ut til å være rablet ned i full fart.
Faktiske outsidere. Å gjøre sammenligninger mellom Kebbelife og andre kjente norske tegneserier blir nesten søkt, for formålene er så ulike: hos kunstneren Hellenes mangler som regel sluttpoenget de fleste andre vektlegger, og det er lagt lite vekt på å tegne ”fint”. Men jeg kan ikke dy meg for å gjøre én: ser jeg bort fra de overtydelige poengene i enkelte striper og den vaklende koherensen, er dette virvaret av grenseoverskridelser og absurd avvikerfjas så absolutt å foretrekke fremfor noe som altfor ofte feilaktig passerer som outsidervirksomhet, nemlig Nemi (av Lise Myhre) og hennes alltid like politisk korrekte forutsigbarheter.
Se www.kebbelife.com.