var et studentinitiert samarbeid mellom Estetiske Studier ved Universitetet i Oslo og Kunstakademiet i Oslo i regi av Lina Tosterud, Marie Buskov og meg selv.
Mari Hovden og Jorunn Aarseth var prosjektets formgivere.
Deltager Gerd Elise Mørland og initiativtager Marie Buskov
Les omtale i Billedkunst no. 3, 9/5/06 og i Universitas 4/4/06
Hvert samarbeidspar - en student fra Estetikk, én fra Akademiet - satt etter endt workshop med et felles arbeid som ble presentert i Galleri 21:24/21:25 i Oslo og i utstillingskatalog (finnes hos UKS og Torpedo).
Begge foto av designer Mari Hovden, www.beginbeganbegun.com
Alle tre organisatorene var også selv deltakere i prosjektet. Teksten som utgjorde bidraget mitt (under) hører sammen med min samarbeidspartner Hilde Honeruds fotografier og videoarbeid. Den ble trykket opp i små hefter og distribuert i galleriet.
--
I all sin nesten-tomhet dytter det hvite, flimrende videobildet ansvaret fra seg og over på betrakteren. Det er i deg som ser på, at det tomme må fylles
Videoen påstår, ganske berettiget, å inneholde fint lite. Ingenting annet enn kalde og grunne optiske lesninger av selve skannerprosessen; presentert serielt, men så hurtig at de oppleves som levende bilder. Tom teknikk, heldigital stillhet. Men like fullt ser jeg spøkelser i det hvite rektangelet: det menneskelige øyet vil så gjerne skjelne figurer inni den hvite pulsen. Hver gang det mekaniske hjertet slår, i de knappe brøkdelene av et sekund da bildet trekker seg sammen, blir mørkere og mer kontrastert, prøver øyet mitt å skjelne noe - noen. Det spør seg om det ikke så omrisset av et menneske der,
nå! nå! nei nå!
innenfor den brunlige randen som kan ligne kanten på et gulnet familiefoto. Bare ved å kalle den mekaniske bevegelsen ”puls”, stiller jeg meg ukritisk bak antropomorfismen
--
Se en bølgende, hvit, grunn flate, idiotisk stirrende tilbake på deg. Det tomme og enkle har evnen til å bevilge oss time-out fra forventningene til at ethvert verk skal ha intern utvikling og transcendente betydningsnivåer, det lar oss forholde oss til verket som likefremme objekter vi deler rom med. Se Andy Warhols film Empire, en åtte timers begivenhetsløs gjengivelse av Empire State Building. I Empire er tiden som går mens du beglor den – i tilnærmet sanntid –den eneste tiden du trenger å forholde deg til, og bygget som står der og står der, er det hele
Empire er film som vil være foto. Fotografiene I og II er foto som vil være film, i den forstand at de søker å inkorporere bevegelse og temporalitet - så fåfengt det enn synes. De leker trassig med mediets egenskaper. Disse er alle stillferdige. Men like gjerne kan dette likefremme, paradoksalt nok, i stedet være noe voldsomt larmende:
-Vi ønsker at vi kunne være ukunstlede igjen. Vi ønsker å snu den økende strømmen av erfaring, av verdslighet med dens ansvar,
sier Murray Jay Siskind i Don deLillos Hvit Støy om den ukompliserte, elementære gleden – uskylden - ved å se store kjøretøyer kollidere og eksplodere i flammehav i påkostede, amerikanske actionfilmer.
--
-[Kollisjonene] uttrykker teknologiens selvmordstrang,
fortsetter Murray. Også kunsten har en trang til selvmord. Vi har sett den gjenta seg i ulike manifestasjoner. Med Duchamp forsvant kravet om opphøyd skjønnhet og originalitet, med modernismen tømtes maleriet for fortellinger, med minimalistene forsvant det transcendentale meningsinnholdet også, og konseptualistene kastet like gjerne ut selve kunstobjektet. Språket og ideen ble deres materialer. På trass har kunstnerne hensatt sine betraktere til spørsmål
men hvor er verket? Er dette alt? Dette hvite arket? Dette støvet? Dette enstavelsesordet?
kranglet med dem og motarbeidet den lettkjøpte opplevelsen i galleriet. Forpurret søndagsutflukten betraktelig
_
selvmyrde
stryke ut
slette ut
sulte ut
svinne
strippe
sladde
støye
skjule
sveipe
__
Tegningene av rammer i fotografiene I og II er ikke risset opp eller malt av noen omhyggelig menneskehånd; de er skapt ”av seg selv”, nærmere bestemt er de avtrykk av tid, av lys og av støvpartikler. Kanskje av litt naturlig fett
Dermed står mediums- og innholdssiden i disse bildene for den samme tilblivelsesprosessen. For som medium er fotoet et avtrykk, og (til forskjell fra maleriet) ikke direkte resultat av en menneskelig gest. Det er et fotokjemisk produsert spor laget av nøyaktig beregnede mengder lys og tid og av mekaniske lukkere oa, og dermed av natur et indeksikalsk tegn – et som virker ved å være et fysisk merke etter noe annet som en gang var. Fotavtrykk på bakken, leppestift på glasset og ripemønster i vindusflatene på t-banen er for semiotikeren i samme familie.
-At one point, as it began to rain, I lay down until the pavement became wet, then got up, leaving a shadow – my presence.*
Var det et innrammet foto som pleide å henge på den hvite veggen, og som fungerte som sjablong for avtrykket vi ser, tredobles representasjonen av ”det fotografiske”
* Andy Goldsworthy
--
Melkeflekker på den hvite t-skjorta, hvitblyant på arket, størknet jif på benken. Å hviske selv om man er alene, å be en døv hund om unnskyldning, ”neon” skrevet med sløyfer av hvitt neonlys på en hvit vegg
--
Jeg fant Lawrence Weiners tekstverk
things made to be seen / forcefully obscured
hengende øverst i trappen på Kunstnernes Hus nylig, og jeg plukket det med meg for å bruke det i en annen sammenheng der det gir mer mening for meg; denne. Jeg fant i det et bilde på kunstnerne som trasser og beveger seg ut i margen av virket sitt. De som insisterer på fortsatt kunstnerstatus (hvilket har som sin kjerne produksjonen av ting som skal betraktes), men lar alt de viser frem, være så redusert - obscured. Som en rulletrapp som har stoppet er kunstneren tilstede, men gjør ikke det han skal
Susan Sontag skriver om hvordan kunstnere har nærmet seg stillheten, det tomme, det ufortolkbare. Men, påpeker hun, utvekslingen mellom verk og betrakter kan aldri opphøre fullstendig, et visst minimum vil stå igjen. Ingen god askese unnlater å produsere en vinning (og ikke et tap), et utbytte, helt uavhengig av om dette er i tråd med kunstnerens intensjon. Man kan alltids begynne å gå selv i trappa som står
--
Lest:
Susan Sontag: The Aesthetics of Silence i Styles of Radical Will, 1966
Don deLillo: Hvit Støy
Hilde Honerud (bilde) - Johanne Nordby Wernø (tekst)
Galleri 21:24 / 21:25
2006
