Tusenkunstnerne
(Morgenbladet, 24/11/06)


Pr-agent, diplomat, teoretiker og støttespiller i ett. Nå har de også fått sin egen utdannelse i Norge. Hva har skjedd med kuratorrollen?

Mandag: Agniezska Kurant, en av åtte deltagere på gruppeutstillingen Apparatus i Berlin, mailer og sier hun ikke aner når hun får kommet seg til byen. Det er tre måneder siden det nystartede galleriet Program begynte å arbeide med utstillingen, nå er det fem dager til åpningen. To av åtte arbeider er hengt opp, Kurants er ikke blant dem. Kurator Adina Popescu går til bakeriet over gaten etter mer kaffe. Mye mer.

Sirkulerer. Globalisering er ofte stikkord når "den nye kuratoren" beskrives. Tidligere var kuratoren (av det latinske curare, "ta vare på") fast ansatt ved en institusjon og ansvarlig for samlingen. Nå jobber hun eller han gjerne frilans og reiser rundt fra ett prosjekt til det neste.
– Selv institusjonene vil ofte ikke ansette folk på fast basis nå. Folk sirkulerer fra jobb til jobb, sier Carson Chan. Han er født i Hong Kong, oppvokst i Toronto, utdannet i arkitekturteori ved Harvard og i dag en av de ansvarlige for det ferske visningsrommet Program i den galleritunge bydelen Mitte i Berlin.
Sammen med Adina Popescu står Chan ansvarlig for galleriets første utstilling, han som vertskap og hun som gjestekurator. Popescu går ved den svenske kunstskolen Konstfacks prestisjetunge residency-program CuratorLab, og jobber samtidig frilans. Hennes innfallsvinkel er symptomatisk for de nye kuratorambisjonene.
– Jeg samarbeider nært med kunstnerne, som jeg gjerne har fulgt over flere år, sier Popescu.
– Jeg gjør studiobesøk, vi samtaler, og sammen videreutvikler vi den felles ideen til utstilling, fortsetter frilanseren, som understreker at kuratering bare er én del av praksisen hennes. I tillegg er hun kunstskribent, skriver fiksjon, holder foredrag og forsker.
– Siden denne livsstilen ligner kunstnerens, har enkelte feilaktig begynt å se kuratoren som en konkurrent til kunstneren. Men det er fortsatt kunstneren som tjener penger, og kritikeren og kuratoren som ikke gjør det.

Tirsdag: Adina og kunstner Warren Neidich diskuterer så det gjaller ute i gallerirommet. Warren vil plutselig endre verket sitt og montere nye elementer i den store veggskulpturen han har snekret opp. Adina er uenig og vet å motsi en bredskuldret mann med hammer når situasjonen krever det. Hennes jobb er å dele rommet mellom de åtte kunstnerne så alle interesser blir ivaretatt, og Warrens nye trebokser ofres.

Nye stjerner. Svenske Daniel Birnbaum er en av kuratorene som de siste årene har tatt steget opp i verdensklasse og blitt kjendiser. "Den diskursive, nomadiske kuratoren tok over kritikerens innflytelsesrike rolle da kunstverdenen mistet sine faste geografiske sentra," uttaler Birnbaum i siste nummer av ArtReview – hvor han også blir utropt til en av kunstverdenens 100 mektigste.
Blant de andre kuratorene som får den æren (21 av de 100 på ArtReviews liste er kuratorer), finner man Hans Ulrich Obrist, som nå jobber ved Serpentine Gallery i London, amerikaneren Robert Storr, sjef for neste års Venezia-biennale, og Christine Macel ved Centre Pompidou i Paris.

Det er et eller annet sted her, i dyrkingen av kuratorstjernene, innvendingen mot rollen melder seg: Er kuratoren en maktperson som tvinger sine egne visjoner på kunsten og kunstnerne?
– Du har jo en viss autoritet i og med at du er utstillingens author. Men hvis du ikke skal bli innskrenket, bør du lytte til kunstneren, sier Adina Popescu.
– At det har dukket opp flere kuratorer, betyr ikke nødvendigvis at de har mer makt, supplerer den norske frilanskuratoren Hanne Mugaas.
– Jeg vil heller si det fører til at det nå finnes kuratorer på flere nivåer, ikke bare øverst i systemet. Det skaper igjen flere muligheter for kunstnere.

Onsdag: En rund, gul lysskulpturball henger fortsatt ganske alene ute i galleriet. Jeppe Hein, det mest kjente navnet på plakaten, er i Hawaii, men assistentene hans har for lengst hengt opp No Presence (yellow). For å få vise storfisken Hein, har galleriet først måttet innhente tillatelse fra kunstneren selv, berlingalleristen hans og eieren av det allerede solgte verket.

Gammelt nytt. Siden Alfred H. Barr, som i 1929 ble den første direktøren ved Museum of Modern Art i New York, har kunstverdenen hatt store kuratorer. Men i dag, sier galleriansvarlig Carson Chan, er de synligere, de har en egen stemme.
– Dagens kuratorer må ha blikk for det estetiske, være organisator, teoretiker og diplomat, sier Chan.
– Kunstnere, samlere og gallerister ... du tar på deg ulike hatter overfor de ulike aktørene. Samlere må forsikres om at du ikke vil utnytte dem. Overfor kunstneren må du være mer bestemt. Til pressen må du selge showet, få folk til å komme og fremstille deg selv og utstillingen som noe interessant og nytt.
Leif Magne Tangen er kunstkritiker og kurator. For ham dreier kuratering seg om å være en samtalepartner for kunstneren, en som muliggjør nye prosjekter for kunstnere han har tro på.
– Hva kjennetegner en godt kuratert utstilling?
– Kuratoren er den som kontekstualiserer verkene, så det hviler på om kuratoren har greid å skape en god kontekst. Men det er vanskelig å definere hva som er gode og dårlige sammenhenger. Det spørs i hvilken grad kuratoren lar verkene vokse innenfor rammen.

Verdenstap. Men hva skjer med kunsten når kuratoren bestemmer sammenhengen den skal stå i? Kunsthistoriker Tommy Sørbø er opptatt av det han kaller "verdenstapet", knyttet til "en ny, ekstrem subjektivisme" i kunstverdenen.
– Med verdenstap mener jeg det som går tapt når kunstgjenstanden bare skal få eksistere der og da – i forhold til kuratorens overordnede konsept, forklarer Sørbø.
– Jeg mener det finnes en rest i kunstverket som vil noe uavhengig av hva vi ønsker av det. En kjerne som motsetter seg konteksten vi plasserer det i.
– Hvorfor er det så viktig?
– Fordi jeg får en ensomhetsfølelse ved tanken på at vi mennesker skal måtte skape verden på nytt og på nytt.

Torsdag: Adina og og Warren diskuterer igjen. Den lille filmen som skal avspilles inni veggskulpturen endres, under tvil, til Belle du Jour med Catherine Deneuve.

Plattform. De siste årene har spesialiserte kuratorutdannelser dukket opp over hele verden – nå også i Norge (se undersak). Men blir man nødvendigvis en god kurator av å gå på kuratorskole?
– Mange av de beste kuratorene i dag har aldri gått gjennom noe sånt program. Den beste måten å lære yrket på, er bare å gjøre det, mener Carson Chan, som selv ikke har noen formell kuratorutdanning. Han frykter at studieprogrammene vil gi en ensretting av kuratorrollen. Når kuratorer kommer fra ulike bakgrunner, blir utstillingene mer forskjellige – og dermed mer overraskende.
– Jeg tror ikke man kan lære kuratering gjennom et studieprogram. Det er bedre bare å gå inn i yrket med en solid faglig bakgrunn fra for eksempel filosofi eller kunstfag, sier Adina Popescu – selv utdannet filosof.
Hanne Mugaas, som har gått kuratorutdanningen både ved Goldsmiths i London og CuratorLab i Stockholm, parerer:
– Man blir ikke automatisk en god kurator av å ta kuratorutdannelse, på samme måte som man ikke blir en stor kunstner av å studere kunst. Likevel fungerer utdanningen som en god plattform. Det viktigste er uansett ikke undervisningen, men at man får utveksle erfaringer med medstudentene – og selv setter i gang prosjekter.

Lørdag: Kl. 13.00. Agniezska Kurant ankommer omsider Berlin og galleriet, bare for å oppdage at vindusmålene hun har fått per telefon, er feil. Foliene hun skal montere i vinduene, kuttes i siste liten med fem centimeter.
Kl. 16.00. Kunstneren Pash Buzari henger opp arbeidene sine. Omslaget til vinylutgaven av Pink Floyds The Dark Side of the Moon festes sirlig til veggen med knappenåler, så det blir stående i en krapp vinkel ut fra veggen. Carson innrømmer at han skjønner lite av prosjektet: "Det er Adina som er kuratoren." Kl. 18.00. Åpning! Blomster og champagne åpenbarer seg, gjestene super flaskeøl og skummer verklisten på A4-ark som fortsatt er varme fra kopimaskinen. Ingen ser de sirlige pyramidene av sagmugg det aldri ble tid til å feie opp da det siste verket kom opp på veggen.

Foto av Carson Chan og Adina Popescu: JNW/Berlin

Se pdf på Programs hjemmesider!