(Dagbladet, Ideer-sidene, 13/7/07)
Nasjonalmuseets nye direktør plukker fem favoritter fra
samlingen for Dagbladet.
Man trenger ikke engang å putte på noen femmer før Allis Helleland er i gang. Vår nybakte, danskimporterte direktør holder tale om Nasjonalmuseets samlinger («Norges skattkammer») lenge før noe spørsmål er stilt. Visst kolliderte hennes «taxa» med en buss på veien hit og forårsaket en drøy forsinkelse, men etter oss venter et nytt møte, så her har vi ingen tid å miste, skjelvne direktørhender eller ei. Vi befinner oss i museets administrasjon ved Slottsparken i Oslo. Etter sak på sak om personkonflikter og organisatorisk gruff ved institusjonen har vi bedt om å få sjefen i tale om noe ganske annet: kunstfavoritter.
Fra samlingene til Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet og Riksutstillinger har vi bedt henne velge seg fem viktige verker å snakke om. Men intet tiltredelsesintervju uten noen obligatoriske spørsmål.
-Allis Helleland, hva blir dine viktigste oppgaver framover?
-Å bevare samlingene - under forsvarlige forhold. Det er samlingene som står i sentrum for alt vi foretar oss. Digitalisering blir ett av nøkkelordene; man skal kunne sitte i Argentina og bla seg fram til hva vi har i samlingen, på nettsidene våre. Det nye bygget vi skal få på Tullinløkka er også svært viktig.
- Museet har fått kritikk for å behandle samtidskunsten stemoderlig. Kommentar?
- Uten samtidskunsten, intet Nasjonalmuseum. Jeg jobbet for den i alle år ved Statens Museum i København. Vi var blant de første til å vise videokunst. Også samtidskunsten skal det forskes på. Det vanskeligste ved den er imidlertid at noen kanon ikke er etablert ennå, og det føles alltid usikkert når man kjøper. De store mesterne er ikke skilt ut, kanskje finnes de ikke, kanskje vil det vise seg at det ikke holder. Men vi skal ha eksperter ute i miljøet. Jeg ser gjerne at Tullinløkka blir et samlingspunkt for debatt omkring samtidskunsten.
1. Baldisholteppet. Fra 1000-tallet, befinner seg på Kunstindustrimuseet.
-I museet vårt forteller vi over tusen års historie. Vi kan begynne med Baldisholteppet, siden det er et av de eldste norske verkene vi har i samlingen. Den norske vevetradisjonen er ganske enestående. Dette teppet er så friskt, det ser ut som det ble vevd i går! Fargene er intense, det er fascinerende hvordan det har holdt seg. Det forteller mye om norsk kultur, om kulturen i vikingtiden. Opprinnelig var det en del av et større, narrativt vevearbeid. Vår tekstilekspert Anne Kjellberg kunne snakket om det i timevis.
Teppet sier mye også om utfordringene vi står overfor med henhold til bevaring: det skal ikke berøres av menneskehånd, og tåler ikke lys særlig godt. Men samtidig ønsker vi jo å vise det fram så det skal få fortalt sin historie. Det er en utfordring å sikre det mot brann, gi det optimale klimatiske forhold og så videre. Vi burde nesten puttet det i en bankboks med det samme!
2. Eremitagepokalen. Fra 1700-tallet, Kunstindustrimuseet.
-Denne er laget ved det norske Nøstetangen glassverk, som var operativt bare en kort periode, og der det arbeidet tyske glassmestere som kunne blåse og slipe med helt fantastiske resultater. De prydet glassene med små glasslipninger og ornamenter. Vi tror liksom ikke det finnes noe som våre forfedre gjorde bedre enn oss, men man kunne aldri laget noe som dette i dag. Dette var i dansketida, og Nøstetangenglass ble gjerne bestilt av velstående dansker. Eremitagepokalen ble bestilt av kong Frederik V for så å foræres en adelsmann. Bildet på den forestiller kongens sommerslott (eremitage).
3. Kittelsen. Theodor Kittelsen: «Soria Moria Slott». Serie fra 1900. Nasjonalgalleriet.
-Vi kunne selvsagt valgt et Munch-bilde fra malerisamlingen. Men jeg har valgt Kittelsen, for ham kjenner alle nordmenn på grunn av illustrasjonene hans til Asbjørnsen og Moes eventyr, der det som ikke står i teksten, står i illustrasjonene. Jeg har i alle år dratt på hytta i Norge med mann og barn, der vi har lest disse eventyrene.
Men Kittelsen var mye mer enn en illustratør, som maler i den nordiske symbolismetradisjonen er han underkjent. På sitt vis er han på høyde med Munch. Bildene hans er fulle av naturstemninger, av levendegjøringen av den norske naturen. Han viser fram alt det som er der, men som vi ikke ser i virkeligheten, som nøkken og Soria Moria slott. Når du går i den norske skogen og månen skinner gjennom grenene, da er han der. Vi skal for øvrig ha en liten Kittelsen-utstilling ved museet senere i år.
4. Mauds kjole. Dronning Mauds kroningskjole i gullamé. Båret ved kroningen i Nidarosdomen, 1906. Kunstindustrimuseet.
-Nå har vi nevnt vev, glass, maleri... det neste på listen må bli innen design. Jeg synes det er spennende at vi har mote i samlingene våre. Vi har blant annet hele den store samlingen kongelige drakter, som har mye å fortelle oss om Norge i krigs- og etterkrigstid. Disse draktene er forbundet med stolthet og verdier, akkurat som Kittelsen er det. Drakt er i det hele tatt fascinerende. Det er underlig hvordan motene kommer tilbake etter mange år, det ser jeg jo hos mine egne barn. Moten kan dessuten fortelle om et samfunns økonomiske historie. Kjolelengdene varierer i takt med konjunkturene!
5. Elmgreen & Dragset. Michael Elmgreen og Ingar Dragset: «Ongoing» fra 2002.
-Jeg har valgt et kunstnerpar som også er kjent i Danmark, og som interessen er veldig stor for internasjonalt: dansk-norske Elmgreen & Dragset. Vi er stolte av dem både i Danmark og her i Norge. Dette verket, et avlangt kjøkkenbord som er bendt til en sirkel med åpning i midten, er ganske nyinnkjøpt. Kunstnerne er kjente nettopp for å ta hverdagslige objekter og gjøre ørsmå endringer på dem. Norske kunstnere bor i dag i Berlin, New York, Beijing... vi må spørre oss hva «norsk kunst» er da, hva begrepet innebærer. Denne duoen er symbol på den nye generasjonen kunstnere som opererer internasjonalt. Vi kan ikke kreve at norsk kunst lages i Norge. Nøstetangenglass er jo norsk selv om det ble skapt av tyskere? Og J.C. Dahl malte i Dresden. Norsk kunst er det som er kommet i norsk regi. Vi skal samle det som har et
forhold til Norge.
«Var det fem? Men nå fikk jeg ikke med noe arkitektur!» Helleland fortviler.
-Sverre Fehns nye paviljong til Arkitekturmuseet blir jo en perle, og Snøhettas bygg i Alexandria gjorde meg stolt da jeg så det.
Vår knapt tilmålte tid er ute, og en ny avtale venter i en blank, svart Mercedes utenfor. Direktøren hilser henne:
-Velkommen til mitt museum! Helleland har en knapp uke bak seg
i direktørgjerningen. Godt at hun allerede føler seg hjemme.
Fakta Allis Helleland (54)
- Fra 1. august ny direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
- Kom fra stillingen som omstridt direktør for Statens Museum for Kunst i København
- Utdannet kunsthistoriker med avhandling om den danske nyklassisisten C. W. Eckersberg
- Vokst opp i indremisjonsmiljø på Jylland, bor nå i Oslo med mannen, overlege Håkon Einar Helleland
To nye arenaer
(Sidesak til foregående)
Nybygget på Tullinløkka åpner dørene innen 2012, Arkitekturmuseet på Bankplassen i 2008.
- Jeg holder meg til min minister. Vi må stole på ham. Slik svarer Allis Helleland på spørsmålet om når det nye museumsbygget på Tullinløkka vil stå klart. Trond Giske har nemlig lovet at bygget vil være reist og vel så det til jubileumsfeiringen i 2014. Direktøren sa i forrige uke til NRK Østlandssendingen at praktbygget dermed trolig vil stå klart i 2011 eller 2012. Det er fremdeles ikke avgjort når en arkitektkonkurranse vil utlyses.
-Enestående!
Forvandlingen vil bli total i forhold til Tullinløkka slik vi kjenner plassen i dag. Riktignok utgjør Kunsthallen – tegnet av arkitekt Magne Magler Wiggen, oppført i 2005 og underlagt Nasjonalgalleriet - et positivt innslag, men ellers dominerer asfalten.
- Folk skal komme fra hele verden for å se museumsbygget. Det skal bli et markant, enestående, nytenkende bygg for vår tid, lover Helleland.
Mestermøte
Men om Tullinløkka er det største byggeprosjektet Nasjonalmuseet jobber med for tida, er det ikke det eneste. Arkitekturmuseet i det C.H. Grosch-tegnede bygget på
Bankplassen 3 fornyes og får et tilbygg.
- Sverre Fehn har hatt det morsomt med å utfolde seg overfor Grosch, forteller Allis Helleland. Fehn har ikke bare stått for det nye tilbygget, paviljongen, han har også omarbeidet det gamle Norges Bank-bygget fra 1830. Sammen blir de museets nye arena for arkitektur.
Blogg-replikk! Det forbauset meg litt at ingen tok tak i følgende sitat fra den nye direktøren:
"Også samtidskunsten skal det forskes på. Det vanskeligste ved den er imidlertid at noen kanon ikke er etablert ennå, og det føles alltid usikkert når man kjøper. De store mesterne er ikke skilt ut, kanskje finnes de ikke, kanskje vil det vise seg at det ikke holder." Også hennes omtale av Elmgreen/Dragset-verket vitner i mine øyne om en mangelfull forståelse for samtidskunst. JNW
