(Dagbladet, Ideer-sidene, 17/8/07)
Fotograf Jonas Bendiksen (29) og kameraet hans reiste langs Russlands sørlige grenser i sju år. Nå vender den prisbelønte historiefortelleren tilbake til Norge.
Selv kaller Jonas Bendiksen seg en historieforteller som bruker bilder. Fagfolk omtaler ham som Norges beste fotojournalist, helt i en klasse for seg. I 2004 ble han tatt opp i prestisjebyrået Magnum. Tønsbergenseren har portrettert innbyggerne i Nairobis slumområder og fulgt nepalske maoister, og er nå aktuell med utstilling om livet i ekssovjetiske satellittstater. Hva hans neste prosjekt vil dreie seg om, nøler han med å fortelle. Men det er en kvalifisert gjetning at det er Norge som skal til pers.
- Jeg pleier å la ting siles i hjernen en stund før jeg snakker høyt om dem. Men jeg kan si at det er en unik sjanse for en fotograf å komme hjem etter elleve år og få se hjemstedet med helt nye øyne. Han smiler lurt.
Hemmelighetsfull, altså. For øvrig er den bereiste Magnum-fotograf Jonas Bendiksen en raus og vennlig mann som iler til med Farris når journalisten nå har klart å bli kritisk bilsyk på den vesle drosjeturen fra Akersgata og hit til villaområdet på Oslo vest. Det tilbys rekreasjon på terrassen tilhørende den romslige leievillaen han deler med sønnen og kona. Her sitter Bendiksen i sola (jo!) og ser ut som en sunn og sterk bønnestengel. Den snakker norsk ispedd rare anglisismer; familien bodde i New York i en årrekke før de flyttet «hjem» i forrige uke.
Villaen er Bendiksens hjemmebase når han i 2008 åpner utstillingen «Stedene der vi bor», et prosjekt om livet i storbyslummen. Nobels Fredssenter i Oslo, der mange i fjor fikk med seg Magnum-kollega Abbas utstilling, er vertskap. Men allerede søndag debuterer Bendiksen som utstiller på norsk jord. Da viser Preus Museum et utvalg bilder fra boka hans, «Satellites - photographs from the fringes of the former Soviet Union» fra 2006, i anledning Fotografiets Dag. Bildene er tatt over syv år i seks ulike områder sør i det gamle Sovjetunionen.
-Historiene jeg vil fortelle handler ofte om enklaver, samfunn som er avstengt fra omgivelsene. Det gjelder både «Satellites» og «Stedene der vi bor». Jeg spekulerer på om denne interessen har å gjøre med bakgrunnen min, med en spredt familie og røtter rundt omkring. Bendiksen har norsk far og en amerikansk mor hvis foreldre emigrerte til USA fra Russland og Ukraina. Kona er amerikansk.
-Etter det gamle Sovjet fikk vi femten nye land. Men i sprekkene mellom disse oppsto det også en rekke uoffisielle stater - områder som var blitt kalt «satellitter» helt fra tida da Moskva var himmellegemet de hadde felles, kulturelt og geografisk spredt som de var. Flere av dem er fortsatt russiskstøttede. De kan ha både gjerder, grensepoliti, egen valuta og president - men de finnes ikke på kartet, og de anerkjennes ikke som uavhengige stater av andre land. Da Sovjet falt, omtrent da jeg begynte å se verden med voksne øyne, oppdaget familien min at vi hadde slekt i Leningrad. Vi begynte å korrespondere og besøke dem. Dette var en stor begivenhet i familien og vekket mange tanker i meg. Det var som om min egen familie sto i sentrum for store verdenshendelser. Jeg måtte bare dra østover så fort jeg hadde friheten til det. Til statene som ikke finnes.
-Der du har slektninger?
-Nei, jeg dro til Øst-Sibir. Slektningene hadde flyttet til New Jersey!
Etter et år på fotoskole i England («ikke noe å skrive hjem om») og et år som lærling hos Magnum i London, dro altså den ambisiøse tjueåringen til Vladivostok og Birobidzjan og siden videre til steder som Abkhazia og Transdniester - stedsnavn de fleste av oss forbinder med nittitallets mest kjente tyggegummireklame, om noe overhodet. En av de tidlige reisene gikk til et område i Kasakhstan der befolkningen har et aparte problem: deler fra russiske romskip, badet i giftig drivstoff, slippes regelmessig fra verdensrommet over hjemstedet deres og lander der de lander. Bendiksen demonstrerer med den tomme farrisflaska i rollen som rakett hvordan det bare er en liten del av romskipet (korken) som er ment å gå i bane. Resten (hele flaska) dumpes fra luften etter avgang.
-Jeg leide en gammel Lada og kjørte alene ut på leting etter skraphandlerne, lokale folk jeg hadde hørt at tjener til livets opphold ved å demontere og selge rakettdelene. Men så stoppet bilen midt ute i ørkenen. Det var dumt, men det var heldig også, for dem som til slutt kom og reddet meg, var skraphandlerne!
I boka forteller han om andre opplevelser med tilsvarende dramatisk tilsnitt, som da Transdniesters biske autoriteter anklaget ham for å være sentral i et internasjonalt
spionnettverk og kastet ham ut av landet.
-Har du ofte vært på tynn is?
-Nei. Jeg er ingen dumrian. Og så er jeg pappa. Mange tar mye større risikoer enn meg. Jeg har vært i krigssoner, men ikke de verste.
Som mange andre fotojournalister tar Bendiksen som regel selv initiativ til et prosjekt, for så å få det finansiert gjennom magasiner. Årets sommerferie ble amputert av en reise til Island på National Geographics regning. Også The Independent, Vanity Fair, Newsweek og tyske Geo har trykket hans fotoessays. Om bildene er kunst i tillegg til fotojournalistikk er noe andre snakker om, sier fotografen, men som han selv er lite opptatt av:
-Arbeidet defineres ikke av om det er et galleri man viser det i.
Nylig publiserte han et langt og grundig innlegg om flytrafikk, livsstil og CO2 på Magnums blogg. Et liknende engasjement for alt annet enn prestisjepriser og estetisk tiltalende arbeid dukker ikke opp hver dag. Bendiksen karakteriserer seg selv som rastløs og nysgjerrig og blir forlegen når spørsmålet om han er idealist kommer opp.
-Det er lett å forelske seg i selve den sensuelle prosessen å skape vakre bilder. Men det er viktig for meg å ikke stoppe der.
-Hvordan reagerer menneskene du fotograferer?
-Generelt opplever jeg at folk vil ha historiene sine fortalt, også de som lever under ekstreme forhold. I det siste prosjektet («Stedene..») møtte jeg noen av de mest sårbare folkene i verden. De satte pris på prosjektet, nesten enstemmig.
I «Stedene vi bor» undersøkes levekårene til folk i slumområdene i fire ulike verdensbyer. Utgangspunktet er at 2008 blir året da statistikken når et historisk punkt der det blir et faktum at storparten av verdens befolkning bor i urbane og ikke rurale områder. Omtrent samtidig når antallet mennesker som bor i slummen én milliard. Slummen er i ferd med å bli verdens vanligste form for boligområde, alt ifølge Bendiksen.
Vi avbrytes når Dagbladets fotograf ankommer terrassen, blek av ærefrykt for kollegaen han skal portrettere. Han får Farris. En måke tar til med freidig akrobatikk over hagemøblementet før den nonchalant slipper sin ladning på intervjueren. Igjen iler verten til, denne gang med
servietter. Han er jo ingen diva, heller, bare en historieforteller.
Se Jonas Bendiksens arbeid på www.jonasbendiksen.com
