(Bokmagasinet, Klassekampen, 31/3/07)
Rob Sheffield:
«Love is a Mix Tape»
Crown Publishing
Pop-nerd slukker sorgen med humor og nittitallsnostalgi.
Rob Sheffield er musikkjournalist med femten års erfaring fra lokalradio, fanziner og etter hvert tv og ledende magasiner som Rolling Stone. Han er også en altfor ung enkemann. I «Love is a Mix Tape» forteller han historien om et første møte, en forelskelse, et ekteskap og en fatal blodpropp. Han holder lite tilbake, han rear ut sin själ, som Bob Hund uttrykte det; han synger fortellingen på melodier av Pavement, Missy Elliott, Dinosaur Jr. og Prince, nynner den til Siouxie and the Banshees, sipper den til Nirvana.
Historien er strukturert rundt fenomenet mixtapes. I praksis betyr det at hvert kapittel innledes med en spilleliste på formatet side A/side B, en liste som – skal vi tro hovedtesen i boka – fungerer som en presis beskrivelse av hovedpersonens liv omkring den tida teipen ble skapt.
For de uinnvidde: I popterminologien var en mixtape en helt vanlig opptakskassett som man selv fylte med et utvalg nøye utvalgte sanger, tatt opp enten rett fra radioen eller fra andre plater. Hadde man ingen opptakskassett, kunne man bruke vanlige kjøpekassetter med Esso-sponsede radiohitsamlinger, og ganske enkelt dekke de to hullene på kassettens underside med teip – da lurte man kassettspilleren, og det ble mulig å ta opp nye sanger over det opprinnelige innholdet. De fleste av oss som nå er noen-og-tyve, lærte dette trikset rundt Ace of Bases storhetstid, det vil si tidlig på nittitallet, jf. preteritumsformen. Det er den samme epoken romanen konsentrerer seg om.
Før eller siden måtte selvsagt nittitallet – i likhet med de forutgående tiårene – gjøres til gjenstand for tung nostalgi og idyllisering. Rob Sheffield har tatt på seg oppgaven. På nittitallet fikk den såkalte alternativrocken et kommersielt gjennombrudd. Noen sørget da det smale ble mainstream; Sheffield var ikke blant dem. Indie-gjennombruddet fulgte i kjølvannet av Nirvanas suksess og ble ikke det minste dempet av Kurt Cobains dramatiske og høyst salgbare død i 1994. Tvert imot ble grungen allemannseie gjennom filmer som «Singles». Popmusikken var et felt som lot kvinner husere i offentligheten på en helt annen måte enn i dag, og generelt var USA «et sted der fred, frihet og velstand virket som noe som kunne vare».
Om det siste argumentet ikke holder stikk i enhver kontekst, er det sant i Sheffields personlige og lokale sådanne. Hans nittitalls-USA var et der han omsider fant en kvinne å elske. Kjærlighetshistorien fortelles nært, ømt og kjærlig av en både myk og ydmyk mann, og etterlater ingen tvil om at dette var the real thing. Det var den altoppslukende musikkinteressen og ikke så mye mer han og hans Renée hadde felles, men dét var mer enn nok: Hun var hans store helt.
Likevel næret han ambivalens for den mer og mer anakronistiske institusjonen ekteskap, en forvirring jeg kjenner igjen. Vi er begge av typen som synes det er mer skremmende å være en levende ektefelle enn en død junkie, som hovedpersonen uttrykker det i et avsnitt om Kurt Cobain – også han ung og gift og en betydningsfull figur for den nygifte og vettskremte protagonisten. Delene om Cobain anskueliggjør bokas hovedpoeng, nemlig at popmusikk slett ikke er bare lydsporet bak noe annet og viktigere, men stramt sammenflettet med dette andre. Tekstene på Nirvana-platene setter i gang store erkjennelser omkring død, ekteskap og kjærlighet, og er med på å endre hovedpersonen som menneske.
Sheffield er musikkjournalist i ett og alt. Han skriver poptekstene inn i fortellingen og sin egen fortelling inn i poptekstene; han integrerer musikken i språket slik han har integrert den i livet. Tenk deg en Nick Hornby-figur, bare med bedre utbygd personlighet – kanskje fordi dette ikke er fiksjon, men memoarer. «Hail Biggie, full of grace,» lyder hyllesten til den avdøde rapperen Notorious B.I.G. Andre steder flettes ordrette sitater fra sanger sømløst inn i fortellende setninger: «I'm a complicated man and no one understands me but my woman [sitat fra Isaac Hayes' «Theme From Shaft»], except she's dead and she doesn't understand it any better than I do.» Den svarte humoren er med all tydelighet på plass.
For dette er ingen mørk bok. Selv om sorgen tar mye plass, er «Love is a Mix Tape» først og fremst en medrivende fortelling om det å komme seg videre etter katastrofen – om at rekken av søvnløse netter og dager med endeløs, besatt stirring på fotografier av Jackie O., alle amerikaneres erke-enke, mirakuløst nok tar slutt en gang. Kanskje grenser språkføringen iblant mot magasinsjargong, kanskje kunne boka som roman betraktet vært strammere komponert, kanskje vil noe av stoffet virke fremmed på lesere som aldri har vært opptatt av popmusikk og fankultur. Selv fant jeg samme glede i den som i en over gjennomsnittlig god romantisk komedie, med det viktige forbehold at Sheffields vitser er smartere: «Går kjæresten din med briller? Nei, han går med walkman.»
