(Klassekampen, 9/6/07)
Tim Adams:
«Å være John McEnroe»
Oversatt av Monica Carlsen
Arneberg Forlag
God bok om voksesmerter, tennis og ensomhet.
Tennis kan jeg lite eller ingenting om. Faktisk er jeg temmelig blank på sport som sådan. Kall meg grunn, men sport interesserer meg utelukkende når den sklir helt ut og blir usportslig, når den siver inn i den øvrige kultursfæren og menger seg med filmen, med musikkindustrien eller med Hollywoods skandaler, eventuelt når den går opp i en høyere enhet med medrivende historiske, sosiale eller politiske kamper (som i tilfellet Muhammad Ali og borgerrettighetsbevegelsen i USA). I sentrum står da gjerne personligheter som har kommet i posisjon fordi de er eksepsjonelt begavede idrettsutøvere, men som når de skaper blest, gjør det vel så mye i kraft av dårlig impulskontroll, en glamorøs omgangskrets eller generell rappkjeft.
Til mitt forsvar: når en viss lidenskap først vekkes, som etter å ha lest Tim Adams´ biografi om den rastløse tennisstjernen John McEnroe, er det ikke bare skandalebiten, men også aspekter ved det rent sportslige det blir mulig å fatte interesse for. Dette er en god bok om tennis, hilsen tennisignoranten.
Forfatteren er til daglig journalist i engelske The Observer. I denne usedvanlig kortfattede biografien tegner han et konsist portrett av et – i fascinerende grad – plaget sinn, et menneske som lenge etter at glansdagene som ung sportsstjerne var over strevde med å finne seg til rette som voksen mann.
McEnroe var i sin storhetstid for rundt 25 år siden mest kjent for raseriutbruddene på banen. «Answer the fucking question!», smeller han på bokomslaget. Han giftet seg med den festglade skuespilleren Tatum O´Neal, også hun en for tidlig blomstrende figur med omstillingsproblemer (hva skal du finne på etter å ha vunnet Oscar som tiåring?). Stilen ga McEnroe tilnavnet «Superbrat», super-drittungen. Adams synes «en rasende Peter Pan» er mer treffende, og dennes forsøk på å utvikle en voksenpersonlighet er selve omdreiningspunktet i boken. Der andre unge stjernespillere gjerne tok på seg en (voksen) playboyrolle etter fylte 22, skriver Adams, forble McEnroe bare en unge. Og det er bare i eventyrene at dét er en særlig vellykket manøver.
Adams´ skildring er gjort med en generøsitet og en varme som ikke alle har greid å oppvise i tilfellet McEnroe. Medspillere, media og ekskone O´Neal fikk på sin side nok av mesterens barnlige, trassige innfall. Omstendighetene som gjør forfatteren mildere stemt er for det første at tennis i tv-overføringenes tid er en ensom sport (analysen av dette er glimrende) som har gjort «Mac» til en ensom mann, og da ikke bare på banen; han var av natur en lagspiller, men altså forbannet/velsignet med en stor begavelse i en individuell idrett. For det andre opplevde han å miste noe avgjørende da Björn Borg, den eneste av rivalene som kunne forsyne ham med en slags likevekt, tidlig i karrieren valgte å legge opp.
Bokens største styrke er at Adams ikke bare portretterer en tennisspiller, men også en tid og en kulturell utvikling som speiles i «Superbrat»s person: et Vesten, da med særlig vekt på tennislandet England, som rundt 1980 tok en vending vekk fra konservative verdier og i retning en opprørsk, selvopptatt kultur i det frie markedets ånd. Amerikaneren McEnroe var den første som via sponsoravtaler «solgte følelser», som lot konsumenten kjøpe en hel livsstil i en skoeske, noe Nike ga ham mange fete årslønner for.
Få klarer omstillingen til eks-tennisstjerne særlig godt. Adams hevder at McEnroe på sin side ble frigjort av å legge opp. Han er i dag tenniskommentator for de store tv-kanalene og spiller årlig i seniorturneringene. «Mac» har nå omsider unnsluppet sin skjebne og sitt image, påstår Adams. Mon om han er for optimistisk? Ifølge skribenten Julian Rubinsteins prisbelønte portrettintervju med den nå 48-årige McEnroe er newyorkeren fortsatt en skandale både på banen og privat, og to alternative karrierer (som henholdsvis rockemusiker og kunsthandler) er forkastet – han er fremdeles betydelig rastløs og plaget. Det er øyensynlig ikke alle sorger hans nye hobby, yoga, kan slukke.
