(Pressemelding til André Tehranis utstilling «Various Moments of Escape», Galleri 21:25, Oslo, 10.-18. desember 2007)
"High Above the Sea of cars (and Barking Dogs in Fenced-in Yards).
Panorama postcard from Jeff Tweedy" . Fargeblyant på papir.
Various Moments of Escape gir innblikk i et prosjekt som har strukket seg over nesten tre år. Utstillingen består av tre store digitale trykk og syv mindre tegninger utført med fargeblyant, og arbeidene utgjør to serier: en ”postkortserie” der alle bildene – trykk som tegninger – har ordet ”postkort” i tittelen, og en serie tegninger av korte tekstbrokker.
Metoden bak Andrés arbeider er alltid like nitid, innholdet som regel subtile refleksjoner over kulturelle standardstørrelser hentet fra film, musikk eller arkitektur. I disse bildene utviskes skillet mellom vesentlig og antatt uvesentlig informasjon i den mangfoldige strømmen av popkulturelle uttrykk vi konstant manøvrerer i. Various Moments visualiserer og reflekterer over den popkulturelle erfaringen.
Et hvilket som helst landskap: Postkortserien. For en musikkjunkie som har pop som et konstant bakteppe til det daglige atelierarbeidet, blir denne musikken et naturlig kildemateriale. Various Moments kan leses som en opphøyelse av popmusikk og annen popkultur, men mer presist er Andrés prosjekt et forsøk på å fange helheten i dag-til-dag-opplevelsen av denne kulturen uten å diskriminere mellom de relevante og de antatt overflødige bestanddelene – i tråd med tilnærmingen til kalifornieren Ed Ruscha, en sentral referanse.
Kunstskribenten Dave Hickey tror ikke på noe som ikke har en forankring i hans egen hverdag. Han kaller essayene sine om musikk, kunst og samtidskultur for ”forsøk på å formidle mine egne, idiosynkratiske dag-til-dag-opplevelser av kultur (...) og å redegjøre for dem” . Andrés postkortserie er slike redegjørelser. Ideen er enkel: serien gjengir de flyktige bildene som kan oppstå i bevisstheten når man hører en stedsbeskrivelse i en sangtekst (tekstlinje og opphavsmann er navngitt i henholdsvis tittel og undertittel). Stedene André har sett for seg er ordinære, golde, folketomme og definert av en bruksfunksjon (parkering, handel). Normalt ville ingen sendt noe postkort herfra.
Ruscha var blant de første som interesserte seg for slike steder. Men der han skildret sine boligkomplekser og bensinstasjoner i en tørr og dokumentarisk tone, er Andrés nesten sentimental. Også de utallige timene han har lagt ned i de samvittighetsfulle gjengivelsene vitner om en romantisk tilnærming.
Stivnet lyd: Teksttegningene. Også serien One hundred and something-something drawings for the lazy and hearing impaired kan sies å handle om hierarkiet mellom viktig og uviktig. Når serien en gang blir komplett, kommer teksten i bildene til å gjengi lyden av hele Steven Spielbergs Catch me if you can, en tilfeldig utvalgt og ganske gjennomsnittlig suksessfull film. (I jakten på gode musikk- og filmopplevelser må konsumenten gjennom mye middelmådig. André ser med forsonende øyne på dette faktum, og plate- og filmreferansene i bildene hans er derav alltid bare et slags tverrsnitt i massen, aldri en personlig kanon). Per i dag gjengir bildene filmens innledningssekvens.
Kjøpefilm på DVD har en meny for teksting der man blant andre alternativer kan velge ”Subtitles in English for the hearing impaired”, engelsk for hørselshemmede. Når denne funksjonen er aktivert, vil filmen spilles av med transkripsjoner ikke bare av dialogen, men av alle lydene i filmen. Denne tekstingen utelater ingenting – skritt, latter, musikk og dører som åpnes registreres på lik linje med nøkkelreplikker. Igjen utflates et hierarki, denne gang ved at betydningsforskjellen mellom dialogen og de andre lydene blir borte. De flyktige lydene man (over)hører i tv-stolen en vanlig tirsdag er blitt til noe synlig og varig der de henger i glass og ramme. Prosessen ligner på den som ligger bak når de forglemmelige stedene får blir noe å skrive hjem om i postkortserien.
Format 10 x 15
Slik det er brukt i Andrés prosjekt, fungerer postkortet emblematisk for det popkulturelle produktet, og da særlig popsangen: det er masseprodusert, rimelig og tilgjengelig. Det er konvoluttløst og dermed åpent og demokratisk. Det har et bestemt format (oftest 10x15cm), og teksten forfattes ofte på en klisjévennlig standardmal, slik popsangens vers-refreng-vers-progresjon ble opphøyd til lov av låtskriverne hos Tin Pan Alley, Brill Building og Motown, amerikanske pionerer innen masseprodusert pop. Som popsangen er det narrativt, det tilbyr en instant, liten fortelling; og det gir det samme løftet om eskapisme.
