(Anmeldt i D2, 18/4/08)
Tommy Olsson:
«Knust - kritiske fragment 2000-2006»
(Cappelen Damm)
«Knust» er en samling på rundt seksti av Tommy Olssons tekster. De fleste er kunstanmeldelser som tidligere har stått på trykk blant annet i Morgenbladet og på nettsiden Kunstkritikk.no. Andre er fra utstillingskataloger eller forskjellige tidsskrifter. De som ikke tar for seg billedkunst, handler gjerne om sex, vår apokalyptiske tidsalder, film eller alt i ett.
Som han selv kjekt fastslår i forordet, er Olsson blitt noe av et fenomen i nyere norsk kunstoffentlighet. Svensken, som nå er veletablert i Norge, er utdannet billedkunstner og har først og fremst markert seg med videokunst. Men etter 11. september 2001, da det mediet – ifølge ham – mistet all sin potens som kunstnerisk virkemiddel i det øyeblikket det foreviget to fly som skar seg inn i World Trade Center «som en kniv i romtemperert margarin», har han lagt kameraet på hyllen til fordel for tastaturet.
Kontroversiell kritiker. Tommy Olsson tilhører kategorien skribenter med mange ord. Hos ham blir kvantiteten i seg selv, etter hvert som man tar inn disse nesten 350 sidene, å forstå som et stiltrekk ved teksten. Den språklige maksimalismen går i ett med en generøsitet på innholdssiden: det er Olssons egen historie, også de private, de seksuelle og de traumatiske delene av den, som er det naturlige utgangspunktet for en hvilken som helst tekst. Det skaper en umiskjennelig stil, og det har skaffet opphavsmannen flere fans og enda flere kontroverser enn noen annen kritiker i landet.
«Man skal være forsiktig med hva man skriver», sier han et sted. Men bare ett. Langt oftere forekommer «jeg»/«meg», «knulle», «vet ikke... hva vet vel jeg?» og «Teddy uten filter». Men misforstå ikke: like tett er det mellom kunsttermene. Dette er en bok om samtidskunst mer enn om fylla.
Bush-kritikk. Som kunstkritiker er Olsson begeistret, nysgjerrig og ærlig selv der det svir. Den jomfruelig fordomsfrie undersøkelsen av Magne Furuholmens ellers litt uglesette malerier er fantastisk, og diskusjonen av malerisjangeren i «Hvem er redd for brunt, grått og... eh, brunt?» en moderne klassiker (jo, det er en drøfting av maleriet, tross digresjonene fra strippebaren i Moss). Sistnevnte er et eksempel på den bablende, ordrike stilen når den er på sitt beste.
Som Bush-kritiker blir Olsson derimot forutsigbar. Heller ikke i slakten av røykeloven, som han innrømmer å gjenta til det kjedsommelige («Gud, som jeg maser!»), er refleksjonsnivået høyt, men her synes jeg i det minste de dogmatiske utbruddene er morsomme: «Dagfinn Høybråten har gjort meg til nigger i et statlig apartheidprosjekt... fascister.»
Men det går en hårfin grense mellom smart og teit, og de stedene Olsson-maksimalismen fungerer mindre bra og blir rent babbel, skulle man som leser ønske seg en strammere redigering av tekstene. Da tenker jeg ikke på å skjære ned på kjønnsordene, men på bedre å bære frem det teksten skal si. Man ser for seg at han som en annen naturkraft er unntatt redaksjonell intervensjon. Noen ganger bør krattet beskjæres, og det kan ikke krattet gjøre helt på egen hånd. Noe svorsk kunne man forresten også rensket ut: «solen går opp», «leverere».
Tydelige meninger. Sier Tommy Olsson oss noe verdifullt om hva samtidskunsten er og er til for, om hva den gjør med mennesket som utsetter seg for den? Javisst. Videre er han en kritiker som gjennom praksisen sin demonstrerer at det står individer bak kunstkritikkens verdidommer, mennesker med et navn og en adresse, med en viss smak og med interesser. Dette ropes alltid ut til hans forsvar når noen har hisset seg opp etter å ha lest en hel kunstanmeldelse som ikke nevner de utstilte verkene med et ord, og det er da noe i det: Vil vi ikke nettopp ha kritikere som har tydelige meninger, men som på samme tid ikke påberoper seg noen objektiv myndighet?
Tommy Olsson utgjør en nødvendig, dog ikke tilstrekkelig betingelse for den norske kunstoffentligheten av i dag. Det behøves flere stemmer som skriver like selvstendig og særegent som ham, men da uten å ta etter stilen. Denne byen er ikke stor nok for flere enn én gonzo-maksimalist.
