Dress you up (in my love)
Katalogessay til avgangsutstilling MA Kunstfag, Kunsthögskolen i Oslo 2009
«Bilder uten tekst til er flaut, som nakne mennesker på et offentlig sted», harselerer kunstteoretikeren Boris Groys (1): i dag sees det som selvinnlysende at det må skrives et akkompagnerende stykke tekst når kunst skal vises fram. Teksten om utstillingen er hermetisk, ugjennomtrengelig og tung av fagterminologi og åpner gjerne med et smart sitat av en aktuell kunstteoretiker – tatt fra en like smart ny tittel, forteller fotnoten.
Teksten skrives for all del ikke for at noen skal lese den, fortsetter Groys, det ville vært naivt å prøve på noe sånt. «Heldigvis er det også få i kunstverdenen som har kommet på slike tanker». De kontekstualiserende ordene skal bare være der for å kle opp kunsten. Essayet i utstillingskatalogen er altså på samme tid uunnværlig og totalt overflødig. (Leser du ennå?)
Etter denne selvutslettende opptakt – fra dette nullpunkt – skal disse linjene nå trosse sin skjebne og prøve å si noe fornuftig om masterklassen av kunstnere og kunsthåndverkere som viser arbeider på Kunstfags avgangsutstilling denne våren. Ambisjonen må bli ydmyk. En forsiktig start. Kanskje noe om at Groys har rett. At de introduserende essayene er det bare å hoppe over, alltid, for i stedet å gå rett på sidene med studentenes presentasjoner, siden avgangskatalogen er for avgangsstudentenes verker og bare det, da ingen tekst i verden kan akkompagnere deg og det endelige prosjektet ditt godt nok den dagen du omsider uteksamineres etter det femårige non-stop-skippertaket som kalles mastergraden, fem år eldre og fem år mer kompetent til å møte det komplekse samtidige kunst- og kunsthåndverkfeltet. Kanskje noe sånt som at det ikke trenger å sies mer enn gratulerer og lykke til og her har du cavaen.
Dessuten møter alltid skribenten et dilemma i og med formatet «avgangsutstilling». Sånne er jo ikke satt sammen omkring noe gitt felles tema som hun bekvemt kan sette seg til å dosere over, men er derimot alltid en miks av like mange individuelle fordypningsfelter som det finnes studenter i klassen. Det finnes en risiko for at det blir påklistret, for ikke å si rent ut feil, om man setter seg fore å skulle analysere fellestrekk og tendenser i det man ser. Men så er det hjernen, da, som ved å prøve å skjelne mønstre i det mylderet den møter, alltid vil sikte seg inn på å avdekke en eller annen underliggende betydning i det, og sorteringen blir uunngåelig.
Ergo: blant Kunstfag-masterne 2009 finnes det en tendens til å ville behandle sin egen eller sin families historie, enten ved å bruke personlige erfaringer direkte eller ved å la fortellingen komme til syne i materialer og objekter. I andre prosjekter er ambisjonen heller politisk eller samfunnsbevisst: det handler om media, forbrukerrollen, statlig utøvd vold, likestilling, kollektiv apati, det offentlige rommet eller konsekvensene av globalisering, og stemmen bak den kunstneriske gestaltningen av temaet er noen ganger ettertenksom, andre ganger direkte forarget.
En tydelig tredje åre som binder flere av utstillerne sammen er interessen for å være med i den pågående diskusjonen om konseptuelt kunsthåndverk. Diskursen omkring det nye kunsthåndverket vi ser i dag – som ikke tilsvarer verken billedkunst, design eller søttitallets brukskunst, men er et eget, avgrenset felt med profilerte fanebærere som etter hvert evner å virkelig formidle aktualiteten i det de holder på med – er høyaktuell for alle som ser spørsmål om materialitet, bruksverdi, håndverk eller hverdagsobjektet som utslagsgivende for praksisen sin. Et fjerde trekk ved mange av arbeidene kunne vært det strippede formspråket. Geometriske figurer, det monokrome, rene, glatte og nakne.
Sånn. Det sier ikke noe av betydning om alle, og det sier ikke alt av betydning om noen. For disse kunstnerne og kunsthåndverkerne har ikke så mye mer til felles enn at de alle skal ut i det samme arbeidsmarkedet samtidig, et som i deres profesjoner mer enn før er de spisse albuers marked. Kravet om å måtte vinkle «produktet» sitt og selge seg som varemerke for å skille seg ut i den stadig esende mengden av kreative utøvere kan gi avsmak; påkjenningen ved å sogne til en underbetalt og utsatt yrkesgruppe er betydelig. Levekårsundersøkelsen fra 2008 sa sitt. Dette blir knallhardt. Og det blir jævlig gøy. Her har du cavaen, og velkommen ut.
(1) Boris Groys: «Art Power» (MIT Press 2008)
Showing posts with label Katalogtekst / catalogues. Show all posts
Showing posts with label Katalogtekst / catalogues. Show all posts
Postkort fra hvor som helst
(Pressemelding til André Tehranis utstilling «Various Moments of Escape», Galleri 21:25, Oslo, 10.-18. desember 2007)
"High Above the Sea of cars (and Barking Dogs in Fenced-in Yards).
Panorama postcard from Jeff Tweedy" . Fargeblyant på papir.
Various Moments of Escape gir innblikk i et prosjekt som har strukket seg over nesten tre år. Utstillingen består av tre store digitale trykk og syv mindre tegninger utført med fargeblyant, og arbeidene utgjør to serier: en ”postkortserie” der alle bildene – trykk som tegninger – har ordet ”postkort” i tittelen, og en serie tegninger av korte tekstbrokker.
Metoden bak Andrés arbeider er alltid like nitid, innholdet som regel subtile refleksjoner over kulturelle standardstørrelser hentet fra film, musikk eller arkitektur. I disse bildene utviskes skillet mellom vesentlig og antatt uvesentlig informasjon i den mangfoldige strømmen av popkulturelle uttrykk vi konstant manøvrerer i. Various Moments visualiserer og reflekterer over den popkulturelle erfaringen.
Et hvilket som helst landskap: Postkortserien. For en musikkjunkie som har pop som et konstant bakteppe til det daglige atelierarbeidet, blir denne musikken et naturlig kildemateriale. Various Moments kan leses som en opphøyelse av popmusikk og annen popkultur, men mer presist er Andrés prosjekt et forsøk på å fange helheten i dag-til-dag-opplevelsen av denne kulturen uten å diskriminere mellom de relevante og de antatt overflødige bestanddelene – i tråd med tilnærmingen til kalifornieren Ed Ruscha, en sentral referanse.
Kunstskribenten Dave Hickey tror ikke på noe som ikke har en forankring i hans egen hverdag. Han kaller essayene sine om musikk, kunst og samtidskultur for ”forsøk på å formidle mine egne, idiosynkratiske dag-til-dag-opplevelser av kultur (...) og å redegjøre for dem” . Andrés postkortserie er slike redegjørelser. Ideen er enkel: serien gjengir de flyktige bildene som kan oppstå i bevisstheten når man hører en stedsbeskrivelse i en sangtekst (tekstlinje og opphavsmann er navngitt i henholdsvis tittel og undertittel). Stedene André har sett for seg er ordinære, golde, folketomme og definert av en bruksfunksjon (parkering, handel). Normalt ville ingen sendt noe postkort herfra.
Ruscha var blant de første som interesserte seg for slike steder. Men der han skildret sine boligkomplekser og bensinstasjoner i en tørr og dokumentarisk tone, er Andrés nesten sentimental. Også de utallige timene han har lagt ned i de samvittighetsfulle gjengivelsene vitner om en romantisk tilnærming.
Stivnet lyd: Teksttegningene. Også serien One hundred and something-something drawings for the lazy and hearing impaired kan sies å handle om hierarkiet mellom viktig og uviktig. Når serien en gang blir komplett, kommer teksten i bildene til å gjengi lyden av hele Steven Spielbergs Catch me if you can, en tilfeldig utvalgt og ganske gjennomsnittlig suksessfull film. (I jakten på gode musikk- og filmopplevelser må konsumenten gjennom mye middelmådig. André ser med forsonende øyne på dette faktum, og plate- og filmreferansene i bildene hans er derav alltid bare et slags tverrsnitt i massen, aldri en personlig kanon). Per i dag gjengir bildene filmens innledningssekvens.
Kjøpefilm på DVD har en meny for teksting der man blant andre alternativer kan velge ”Subtitles in English for the hearing impaired”, engelsk for hørselshemmede. Når denne funksjonen er aktivert, vil filmen spilles av med transkripsjoner ikke bare av dialogen, men av alle lydene i filmen. Denne tekstingen utelater ingenting – skritt, latter, musikk og dører som åpnes registreres på lik linje med nøkkelreplikker. Igjen utflates et hierarki, denne gang ved at betydningsforskjellen mellom dialogen og de andre lydene blir borte. De flyktige lydene man (over)hører i tv-stolen en vanlig tirsdag er blitt til noe synlig og varig der de henger i glass og ramme. Prosessen ligner på den som ligger bak når de forglemmelige stedene får blir noe å skrive hjem om i postkortserien.
Format 10 x 15
Slik det er brukt i Andrés prosjekt, fungerer postkortet emblematisk for det popkulturelle produktet, og da særlig popsangen: det er masseprodusert, rimelig og tilgjengelig. Det er konvoluttløst og dermed åpent og demokratisk. Det har et bestemt format (oftest 10x15cm), og teksten forfattes ofte på en klisjévennlig standardmal, slik popsangens vers-refreng-vers-progresjon ble opphøyd til lov av låtskriverne hos Tin Pan Alley, Brill Building og Motown, amerikanske pionerer innen masseprodusert pop. Som popsangen er det narrativt, det tilbyr en instant, liten fortelling; og det gir det samme løftet om eskapisme.
(Pressemelding til André Tehranis utstilling «Various Moments of Escape», Galleri 21:25, Oslo, 10.-18. desember 2007)
"High Above the Sea of cars (and Barking Dogs in Fenced-in Yards).
Panorama postcard from Jeff Tweedy" . Fargeblyant på papir.
Various Moments of Escape gir innblikk i et prosjekt som har strukket seg over nesten tre år. Utstillingen består av tre store digitale trykk og syv mindre tegninger utført med fargeblyant, og arbeidene utgjør to serier: en ”postkortserie” der alle bildene – trykk som tegninger – har ordet ”postkort” i tittelen, og en serie tegninger av korte tekstbrokker.
Metoden bak Andrés arbeider er alltid like nitid, innholdet som regel subtile refleksjoner over kulturelle standardstørrelser hentet fra film, musikk eller arkitektur. I disse bildene utviskes skillet mellom vesentlig og antatt uvesentlig informasjon i den mangfoldige strømmen av popkulturelle uttrykk vi konstant manøvrerer i. Various Moments visualiserer og reflekterer over den popkulturelle erfaringen.
Et hvilket som helst landskap: Postkortserien. For en musikkjunkie som har pop som et konstant bakteppe til det daglige atelierarbeidet, blir denne musikken et naturlig kildemateriale. Various Moments kan leses som en opphøyelse av popmusikk og annen popkultur, men mer presist er Andrés prosjekt et forsøk på å fange helheten i dag-til-dag-opplevelsen av denne kulturen uten å diskriminere mellom de relevante og de antatt overflødige bestanddelene – i tråd med tilnærmingen til kalifornieren Ed Ruscha, en sentral referanse.
Kunstskribenten Dave Hickey tror ikke på noe som ikke har en forankring i hans egen hverdag. Han kaller essayene sine om musikk, kunst og samtidskultur for ”forsøk på å formidle mine egne, idiosynkratiske dag-til-dag-opplevelser av kultur (...) og å redegjøre for dem” . Andrés postkortserie er slike redegjørelser. Ideen er enkel: serien gjengir de flyktige bildene som kan oppstå i bevisstheten når man hører en stedsbeskrivelse i en sangtekst (tekstlinje og opphavsmann er navngitt i henholdsvis tittel og undertittel). Stedene André har sett for seg er ordinære, golde, folketomme og definert av en bruksfunksjon (parkering, handel). Normalt ville ingen sendt noe postkort herfra.
Ruscha var blant de første som interesserte seg for slike steder. Men der han skildret sine boligkomplekser og bensinstasjoner i en tørr og dokumentarisk tone, er Andrés nesten sentimental. Også de utallige timene han har lagt ned i de samvittighetsfulle gjengivelsene vitner om en romantisk tilnærming.
Stivnet lyd: Teksttegningene. Også serien One hundred and something-something drawings for the lazy and hearing impaired kan sies å handle om hierarkiet mellom viktig og uviktig. Når serien en gang blir komplett, kommer teksten i bildene til å gjengi lyden av hele Steven Spielbergs Catch me if you can, en tilfeldig utvalgt og ganske gjennomsnittlig suksessfull film. (I jakten på gode musikk- og filmopplevelser må konsumenten gjennom mye middelmådig. André ser med forsonende øyne på dette faktum, og plate- og filmreferansene i bildene hans er derav alltid bare et slags tverrsnitt i massen, aldri en personlig kanon). Per i dag gjengir bildene filmens innledningssekvens.
Kjøpefilm på DVD har en meny for teksting der man blant andre alternativer kan velge ”Subtitles in English for the hearing impaired”, engelsk for hørselshemmede. Når denne funksjonen er aktivert, vil filmen spilles av med transkripsjoner ikke bare av dialogen, men av alle lydene i filmen. Denne tekstingen utelater ingenting – skritt, latter, musikk og dører som åpnes registreres på lik linje med nøkkelreplikker. Igjen utflates et hierarki, denne gang ved at betydningsforskjellen mellom dialogen og de andre lydene blir borte. De flyktige lydene man (over)hører i tv-stolen en vanlig tirsdag er blitt til noe synlig og varig der de henger i glass og ramme. Prosessen ligner på den som ligger bak når de forglemmelige stedene får blir noe å skrive hjem om i postkortserien.
Format 10 x 15
Slik det er brukt i Andrés prosjekt, fungerer postkortet emblematisk for det popkulturelle produktet, og da særlig popsangen: det er masseprodusert, rimelig og tilgjengelig. Det er konvoluttløst og dermed åpent og demokratisk. Det har et bestemt format (oftest 10x15cm), og teksten forfattes ofte på en klisjévennlig standardmal, slik popsangens vers-refreng-vers-progresjon ble opphøyd til lov av låtskriverne hos Tin Pan Alley, Brill Building og Motown, amerikanske pionerer innen masseprodusert pop. Som popsangen er det narrativt, det tilbyr en instant, liten fortelling; og det gir det samme løftet om eskapisme.
Vennligst forstyrr
(Katalogessay til Tempo Skien, august 2007)
”How the work alters the site is the issue...” –Richard Serra
DEL 1. SKIEN AGORA
Personlige fortellinger som deles, kan bli til bilder og former i andres hender. Noe verbalt og mentalt fortolkes og gjenoppstår som et håndfast, visuelt argument. Ord om et sted og menneskene som lever der blir appropriert og manifesterer seg i massiv stein, i fargerik hardplast, i papir og i metall; beretninger viderebringes som elektronikk fastmontert i parken eller overdimensjonerte bokstavkjeks i mur balanserende på bryggekanten. Følelsesladde utdrag fra en liten bys livshistorie settes i glass og ramme eller kastes brutalt på sjøen (men forblir synlig i det grunne vannet ved brygga for alle som tar seg tid til å se etter).
Les hele essayet på http://temposkien.org/projects/please-disturb--vennligst-forstyrr/
Subscribe to:
Posts (Atom)