will soon be up and running, replacing the Icecreamvan blog/portfolio. Please visit www.jnw.nu!
"Transatlantic Journeys": wider distribution
My short story can now be purchased here:
OSLO
Tronsmo
Torpedo
Henie Onstad Art Centre, the book shop
STOCKHOLM
Konst-ig
My short story can now be purchased here:
OSLO
Tronsmo
Torpedo
Henie Onstad Art Centre, the book shop
STOCKHOLM
Konst-ig
"Transatlantic Journeys" on Swedish national radio
June 16: I was invited to Sveriges Radio to discuss my MA project
You can hear me being interviewed on channel P1´s program OBS, a daily broadcast on contemporary culture and ideas. The talk was part of their series about fiction and criticism.
Transatlantic Journeys. Photo: Randi Grov Berger.
June 16: I was invited to Sveriges Radio to discuss my MA project
You can hear me being interviewed on channel P1´s program OBS, a daily broadcast on contemporary culture and ideas. The talk was part of their series about fiction and criticism.
Transatlantic Journeys. Photo: Randi Grov Berger.
There´s Nothing Left But Crying
Group exhibition opening in Sthlm
Maki Okamoto
Beatrice Brovia
Ivana Kralikova
Vernissage: June 17th 2009 at 17.17
Opening hours: 12-16 Tuesday-Sunday
ShowKonstfack, Regeringsgatan 17, Sthlm
Curated by Johanne Nordby Wernø
after the artists´s original exhibition theme
Poster by Christian Brandt
**
June 18th: Thanks to all our guests for a wonderful opening yesterday!
Beatrice, Maki. Please note the tiny people with
wheels (!) in the upper right corner.
Group exhibition opening in Sthlm
Maki Okamoto
Beatrice Brovia
Ivana Kralikova
Vernissage: June 17th 2009 at 17.17
Opening hours: 12-16 Tuesday-Sunday
ShowKonstfack, Regeringsgatan 17, Sthlm
Curated by Johanne Nordby Wernø
after the artists´s original exhibition theme
Poster by Christian Brandt
**
June 18th: Thanks to all our guests for a wonderful opening yesterday!
Beatrice, Maki. Please note the tiny people withwheels (!) in the upper right corner.
Dress you up (in my love)
Katalogessay til avgangsutstilling MA Kunstfag, Kunsthögskolen i Oslo 2009
«Bilder uten tekst til er flaut, som nakne mennesker på et offentlig sted», harselerer kunstteoretikeren Boris Groys (1): i dag sees det som selvinnlysende at det må skrives et akkompagnerende stykke tekst når kunst skal vises fram. Teksten om utstillingen er hermetisk, ugjennomtrengelig og tung av fagterminologi og åpner gjerne med et smart sitat av en aktuell kunstteoretiker – tatt fra en like smart ny tittel, forteller fotnoten.
Teksten skrives for all del ikke for at noen skal lese den, fortsetter Groys, det ville vært naivt å prøve på noe sånt. «Heldigvis er det også få i kunstverdenen som har kommet på slike tanker». De kontekstualiserende ordene skal bare være der for å kle opp kunsten. Essayet i utstillingskatalogen er altså på samme tid uunnværlig og totalt overflødig. (Leser du ennå?)
Etter denne selvutslettende opptakt – fra dette nullpunkt – skal disse linjene nå trosse sin skjebne og prøve å si noe fornuftig om masterklassen av kunstnere og kunsthåndverkere som viser arbeider på Kunstfags avgangsutstilling denne våren. Ambisjonen må bli ydmyk. En forsiktig start. Kanskje noe om at Groys har rett. At de introduserende essayene er det bare å hoppe over, alltid, for i stedet å gå rett på sidene med studentenes presentasjoner, siden avgangskatalogen er for avgangsstudentenes verker og bare det, da ingen tekst i verden kan akkompagnere deg og det endelige prosjektet ditt godt nok den dagen du omsider uteksamineres etter det femårige non-stop-skippertaket som kalles mastergraden, fem år eldre og fem år mer kompetent til å møte det komplekse samtidige kunst- og kunsthåndverkfeltet. Kanskje noe sånt som at det ikke trenger å sies mer enn gratulerer og lykke til og her har du cavaen.
Dessuten møter alltid skribenten et dilemma i og med formatet «avgangsutstilling». Sånne er jo ikke satt sammen omkring noe gitt felles tema som hun bekvemt kan sette seg til å dosere over, men er derimot alltid en miks av like mange individuelle fordypningsfelter som det finnes studenter i klassen. Det finnes en risiko for at det blir påklistret, for ikke å si rent ut feil, om man setter seg fore å skulle analysere fellestrekk og tendenser i det man ser. Men så er det hjernen, da, som ved å prøve å skjelne mønstre i det mylderet den møter, alltid vil sikte seg inn på å avdekke en eller annen underliggende betydning i det, og sorteringen blir uunngåelig.
Ergo: blant Kunstfag-masterne 2009 finnes det en tendens til å ville behandle sin egen eller sin families historie, enten ved å bruke personlige erfaringer direkte eller ved å la fortellingen komme til syne i materialer og objekter. I andre prosjekter er ambisjonen heller politisk eller samfunnsbevisst: det handler om media, forbrukerrollen, statlig utøvd vold, likestilling, kollektiv apati, det offentlige rommet eller konsekvensene av globalisering, og stemmen bak den kunstneriske gestaltningen av temaet er noen ganger ettertenksom, andre ganger direkte forarget.
En tydelig tredje åre som binder flere av utstillerne sammen er interessen for å være med i den pågående diskusjonen om konseptuelt kunsthåndverk. Diskursen omkring det nye kunsthåndverket vi ser i dag – som ikke tilsvarer verken billedkunst, design eller søttitallets brukskunst, men er et eget, avgrenset felt med profilerte fanebærere som etter hvert evner å virkelig formidle aktualiteten i det de holder på med – er høyaktuell for alle som ser spørsmål om materialitet, bruksverdi, håndverk eller hverdagsobjektet som utslagsgivende for praksisen sin. Et fjerde trekk ved mange av arbeidene kunne vært det strippede formspråket. Geometriske figurer, det monokrome, rene, glatte og nakne.
Sånn. Det sier ikke noe av betydning om alle, og det sier ikke alt av betydning om noen. For disse kunstnerne og kunsthåndverkerne har ikke så mye mer til felles enn at de alle skal ut i det samme arbeidsmarkedet samtidig, et som i deres profesjoner mer enn før er de spisse albuers marked. Kravet om å måtte vinkle «produktet» sitt og selge seg som varemerke for å skille seg ut i den stadig esende mengden av kreative utøvere kan gi avsmak; påkjenningen ved å sogne til en underbetalt og utsatt yrkesgruppe er betydelig. Levekårsundersøkelsen fra 2008 sa sitt. Dette blir knallhardt. Og det blir jævlig gøy. Her har du cavaen, og velkommen ut.
(1) Boris Groys: «Art Power» (MIT Press 2008)
Katalogessay til avgangsutstilling MA Kunstfag, Kunsthögskolen i Oslo 2009
«Bilder uten tekst til er flaut, som nakne mennesker på et offentlig sted», harselerer kunstteoretikeren Boris Groys (1): i dag sees det som selvinnlysende at det må skrives et akkompagnerende stykke tekst når kunst skal vises fram. Teksten om utstillingen er hermetisk, ugjennomtrengelig og tung av fagterminologi og åpner gjerne med et smart sitat av en aktuell kunstteoretiker – tatt fra en like smart ny tittel, forteller fotnoten.
Teksten skrives for all del ikke for at noen skal lese den, fortsetter Groys, det ville vært naivt å prøve på noe sånt. «Heldigvis er det også få i kunstverdenen som har kommet på slike tanker». De kontekstualiserende ordene skal bare være der for å kle opp kunsten. Essayet i utstillingskatalogen er altså på samme tid uunnværlig og totalt overflødig. (Leser du ennå?)
Etter denne selvutslettende opptakt – fra dette nullpunkt – skal disse linjene nå trosse sin skjebne og prøve å si noe fornuftig om masterklassen av kunstnere og kunsthåndverkere som viser arbeider på Kunstfags avgangsutstilling denne våren. Ambisjonen må bli ydmyk. En forsiktig start. Kanskje noe om at Groys har rett. At de introduserende essayene er det bare å hoppe over, alltid, for i stedet å gå rett på sidene med studentenes presentasjoner, siden avgangskatalogen er for avgangsstudentenes verker og bare det, da ingen tekst i verden kan akkompagnere deg og det endelige prosjektet ditt godt nok den dagen du omsider uteksamineres etter det femårige non-stop-skippertaket som kalles mastergraden, fem år eldre og fem år mer kompetent til å møte det komplekse samtidige kunst- og kunsthåndverkfeltet. Kanskje noe sånt som at det ikke trenger å sies mer enn gratulerer og lykke til og her har du cavaen.
Dessuten møter alltid skribenten et dilemma i og med formatet «avgangsutstilling». Sånne er jo ikke satt sammen omkring noe gitt felles tema som hun bekvemt kan sette seg til å dosere over, men er derimot alltid en miks av like mange individuelle fordypningsfelter som det finnes studenter i klassen. Det finnes en risiko for at det blir påklistret, for ikke å si rent ut feil, om man setter seg fore å skulle analysere fellestrekk og tendenser i det man ser. Men så er det hjernen, da, som ved å prøve å skjelne mønstre i det mylderet den møter, alltid vil sikte seg inn på å avdekke en eller annen underliggende betydning i det, og sorteringen blir uunngåelig.
Ergo: blant Kunstfag-masterne 2009 finnes det en tendens til å ville behandle sin egen eller sin families historie, enten ved å bruke personlige erfaringer direkte eller ved å la fortellingen komme til syne i materialer og objekter. I andre prosjekter er ambisjonen heller politisk eller samfunnsbevisst: det handler om media, forbrukerrollen, statlig utøvd vold, likestilling, kollektiv apati, det offentlige rommet eller konsekvensene av globalisering, og stemmen bak den kunstneriske gestaltningen av temaet er noen ganger ettertenksom, andre ganger direkte forarget.
En tydelig tredje åre som binder flere av utstillerne sammen er interessen for å være med i den pågående diskusjonen om konseptuelt kunsthåndverk. Diskursen omkring det nye kunsthåndverket vi ser i dag – som ikke tilsvarer verken billedkunst, design eller søttitallets brukskunst, men er et eget, avgrenset felt med profilerte fanebærere som etter hvert evner å virkelig formidle aktualiteten i det de holder på med – er høyaktuell for alle som ser spørsmål om materialitet, bruksverdi, håndverk eller hverdagsobjektet som utslagsgivende for praksisen sin. Et fjerde trekk ved mange av arbeidene kunne vært det strippede formspråket. Geometriske figurer, det monokrome, rene, glatte og nakne.
Sånn. Det sier ikke noe av betydning om alle, og det sier ikke alt av betydning om noen. For disse kunstnerne og kunsthåndverkerne har ikke så mye mer til felles enn at de alle skal ut i det samme arbeidsmarkedet samtidig, et som i deres profesjoner mer enn før er de spisse albuers marked. Kravet om å måtte vinkle «produktet» sitt og selge seg som varemerke for å skille seg ut i den stadig esende mengden av kreative utøvere kan gi avsmak; påkjenningen ved å sogne til en underbetalt og utsatt yrkesgruppe er betydelig. Levekårsundersøkelsen fra 2008 sa sitt. Dette blir knallhardt. Og det blir jævlig gøy. Her har du cavaen, og velkommen ut.
(1) Boris Groys: «Art Power» (MIT Press 2008)
Plywood up, plywood down
My graduate show, Konstfack´s Spring Exhibition 2009, is over.
The Critical Writing and Curatorial MA´s space. WIRE="write, interpret, research, exhibit".
Me & my book in my corner
Christian, who together with Clara designed my book and made us a great exhibition design of silk screened posters. Photos by Randi Grov Berger
The Spring Exhibition is over - already! Yesterday I passed my oral exam: I gave a lecture about my project before being questioned. My committee - Mara Lee, Kim West and Rolf Hughes - have all been fantastic. Thank you!
Never before have this may people visited Konstfack´s grad show (thanks to Anna). Read the major papers´ reviews here (in Swedish):
Dagens Nyheter
Svenska Dagbladet
My graduate show, Konstfack´s Spring Exhibition 2009, is over.
The Critical Writing and Curatorial MA´s space. WIRE="write, interpret, research, exhibit".
Me & my book in my corner
Christian, who together with Clara designed my book and made us a great exhibition design of silk screened posters. Photos by Randi Grov Berger
The Spring Exhibition is over - already! Yesterday I passed my oral exam: I gave a lecture about my project before being questioned. My committee - Mara Lee, Kim West and Rolf Hughes - have all been fantastic. Thank you!
Never before have this may people visited Konstfack´s grad show (thanks to Anna). Read the major papers´ reviews here (in Swedish):
Dagens Nyheter
Svenska Dagbladet
Welcome to our MA graduation show!
Hammer and nails in hand, we are getting ready in Höglagret in Telefonplan. May 12th is the date.
Check out all the art and design degree projects on www.konstfack2009.se and mine specifically here.
Hammer and nails in hand, we are getting ready in Höglagret in Telefonplan. May 12th is the date.
Check out all the art and design degree projects on www.konstfack2009.se and mine specifically here.
May is coming!
In Berlin and Stockholm, I am currently working on the short stories that are to be a substantial part of my MA thesis project when graduating from Konstfack´s critical writing & curatorial practice program this May.
They´ll be presented to the visitors of our Graduate Show, Vårutställningen, in the form of a book I´m developing in collaboration with fellow Konstfackers Clara Terne and Christian Brandt (Graphic Design/Illustration MA) - an extremely gifted duo who join me out of pure enthousiasm and in spite of already busy schedules. Thanks, guys, looking forward to these months!
The Vårutställningen, opening on May 12th, might expect an even higher number of visitors than usual this year, due to the two media upheavals about Konstfack students who, independent of one another, have been reported to the police for faking a suicide attempt in public and publishing a manic graffiti spree, respectively:
http://www.dn.se/kultur-noje/konst-form/vi-stottar-var-konststudent-1.794412 (in Swedish)
http://chronicle.com/news/article/5990/notes-from-underground-subway-vandalism-as-art-draws-mixed-reviews-in-sweden
All pr is good pr, as the number of new applicants to Konstfack will probaby show before long.
In Berlin and Stockholm, I am currently working on the short stories that are to be a substantial part of my MA thesis project when graduating from Konstfack´s critical writing & curatorial practice program this May.
They´ll be presented to the visitors of our Graduate Show, Vårutställningen, in the form of a book I´m developing in collaboration with fellow Konstfackers Clara Terne and Christian Brandt (Graphic Design/Illustration MA) - an extremely gifted duo who join me out of pure enthousiasm and in spite of already busy schedules. Thanks, guys, looking forward to these months!
The Vårutställningen, opening on May 12th, might expect an even higher number of visitors than usual this year, due to the two media upheavals about Konstfack students who, independent of one another, have been reported to the police for faking a suicide attempt in public and publishing a manic graffiti spree, respectively:
http://www.dn.se/kultur-noje/konst-form/vi-stottar-var-konststudent-1.794412 (in Swedish)
http://chronicle.com/news/article/5990/notes-from-underground-subway-vandalism-as-art-draws-mixed-reviews-in-sweden
All pr is good pr, as the number of new applicants to Konstfack will probaby show before long.
Kjønn kunst
(D2, 28/8/08)
Moderna Museet i Stockholm vil bruke 50 millioner på å utjevne kjønnsbalansen i sine samlinger. Nasjonalmuseets tidligere sjef Allis Helleland synes at det høres gammeldags ut.
– Jeg hadde en liten Warhol, en med blomster på. Vad sjutton, tenkte jeg, den er det jo ingen som ser her den henger, forteller kunstsamler Anna-Stina Malmborg. Her på sommerhytten i Dala-Floda omgir hun seg bare med folkekunst. Det er hjemme i stockholmsleiligheten hun deler med ektemannen – også han en pensjonert lege – samt i leiligheten deres i Cannes, at den tungt forsikrede kunsten av forrige århundres mest berømte kunstnere henger.
Etter at det lille blomsterbildet gikk på auksjon var ikke den tidligere lederen i Moderna Museets Venner i tvil om hvor de 5,2 millionene skulle: rett i potten til «Det Andra Önskemuseet», Moderna Museet i Stockholms prosjekt for å utjevne kjønnsbalansen i de eldre delene av sine berømte samlinger.
Nittves ønskeliste. Fungerende museumssjef Ann-Sofi Noring går effektivt gjennom en rad solfylte, hvite saler med samtidskunst.
– Det er ikke her vi har problemer, sier hun.
– Vi skal bakover i tid.
Ideen til «Det Andra Önskemuseet» oppsto under Moderna Museets midlertidige eksil i 2003, da man var nødt til å drive museet fra andre lokaler på grunn av skader på bygget på Skeppsholmen i Stockholm. Flyttingen gjorde ledelsen og kuratorene akutt klar over den 90 prosent tunge overvekten av mannlige kunstnere i samlingene, og museumssjef Lars Nittve og staben forfattet en radikal «ønskeliste» med navn på kjente og mindre kjente kvinnelige kunstnere fra tidlig 1900-tall, epoken der ubalansen viser seg aller tydeligst.
I 2006 publiserte Nittve et åpent brev i avisen Dagens Nyheter der han ba regjeringen om 50 millioner svenske kroner til innkjøp av historiske, kvinnelige kunstnere, prosjektet fikk navnet «Det Andra Önskemuseet». Håpet om en generøs femtiårsgave i tide til jubileet i år resulterte i kun fem statlige millioner. Men etter at private givere som Malmborg har meldt seg, er totalen i dag oppe i 30 millioner.
I rommet for russisk avantgardekunst har et lite maleri av den hittil ukjente maleren Anna-Chaja Abelevna Kagan kommet opp – side om side med forlengst kanoniserte menn fra samme epoke.
– Pengegavene er absolutt ekstraordinære i størrelse, sier Noring.
– I tillegg har vi fått flere verker i gave.
Det lille, gule skiltet med påskriften «Det Andra Önskemuseet» under Kagans bilde vitner om at noen av kronene allerede har rullet ut igjen.
– Vilken pangmålning! Vi sikret vi oss det for ikke store summen, sier Noring stolt.
Pontus’ menn. I 1963 satt museumslegenden Pontus Hultén i Moderna Museets sjefsstol. Etter utstillingen «Önskemuseet» kjøpte han ved hjelp av en statlig gave på fem millioner kroner inn tilsammen 36 malerier og skulpturer av blant andre Pablo Picasso, Salvador Dalí og Rene Magritte til museumssamlingene. Disse nøkkelverkene utgjør nå fundamentet i en samling som besøkes av drøyt 300.000 årlig.
Hulténs innkjøp danner den historiske bakgrunnen for «Det Andra Önskemuseet». Fem millioner svenske kroner i 1963 tilsvarer omtrent 50 millioner i dag. Femårsjubileum da, femtiårsjubileum nå. 100 prosent menn innkjøpt da, 100 prosent kvinner nå.
Ifjor arrangerte museet Önskemuseet-seminar med deltagere i verdensklasse, som den amerikanske kunstneren Mary Kelly, en av vår tids viktigste konseptkunstnere. Et verk av henne ble nettopp kjøpt inn av under «Det Andra Önskemuseet»-flagg.
«Prosjektet står uten sidestykke,» sier Kelly i en e-post til D2 fra University of California.
«Jeg kan bare ønske at flere museer følger på.»
– Bevisstheten rundt kjønnsbalanse, og følelsen av at man ikke har sitt helt på det rene, er vidt spredt blant museer i Europa og USA akkurat nå, sier Noring.
Kvinnesaksmenn. Lars Nittve er ikke den eneste mannen i maktposisjon som har skreket opp om marginalisering av kvinnelige kunstnere. Svenske Bo Nilsson, erfaren kurator og leder for Kunsthal Charlottenborg i København, forteller at han planlegger «kvinneår» ved kunsthallen i 2010.
– Det er slett ikke ment som en provokasjon. Det er snakk om nødvendig balansering. Normalt er dette selektivt i menns favør. Nå kvoterer vi i år for å løfte frem problemstillingen. For oss er ikke dette så merkelig, sier han.
Amerikanske Jerry Saltz, kunstkritiker i New York Magazine, har også tatt stilling. Hans artikkel «Where are all the women?» fra ifjor, konkluderte med at skyteskiven Museum of Modern Art i New York «trenger å dra på shopping».
Hans opptelling gir en kvinneandel på mellom 3,5 og 8 prosent i de faste samlingene modernistisk kunst.
Oslo. Her i Norge finnes det ingen oversikt over balansen i de modernistiske samlingene til Nasjonalmuseet. Ifølge ferske tall museet legger frem for D2, ble det i 2007 kjøpt inn rundt regnet like mange kvinnelige som mannlige kunstnere, men to tredjedeler av de cirka ni millionene ble brukt på verk av menn. Tallene dekker imidlertid både eldre verker og samtidskunst.
For to år siden skrev bladet Billedkunst at så få som 15 prosent av verkene museet hadde kjøpt de tre foregående årene var av kvinnelige kunstnere. Daværende museumssjef Sune Nordgren svarte at han tok Lars Nittves strategi som en utfordring. Allis Helleland, nylig avgått direktør for Nasjonalmuseet, derimot, synes at «Det Andra Önskemuseet» høres «litt gammeldags» ut.
– Dette kan gjøres på andre måter. Jeg synes det er litt «smart», litt for friskt, sier hun.
Stockholm. I Moderna Museets luftige, kritthvite museumsbutikk ligger en bunke notatblokker med Andy Warhol-sitater på forsiden: «They always say time changes things, but you actually have to change them yourself».
Ann-Sofi Noring mener det ikke er noen ambisjon å bare fylle i historien når museet gjør nyinnkjøp.
– Vi må spørre hva som sier noe i vår tid, sier hun.
– Skal ikke samlingen gjenspeile epoken slik den faktisk var?
– Men vi ser ikke en korrekt speiling av epoken i samlingen. Visst var det flest mannlige kunstnere, men det var også kvinner som gjorde fantastiske ting og som påvirket sin tid. Det er livsviktig for oss å ha strategier for kjønnsbalanse. Vi er dumme om vi neglisjerer hvilken tid vi lever i. Vi er i tett samspill med nålevende kunstnere som vet hva som er i emning – og dét er bevisstheten om kjønnsbalanse, globalisering og maktforholdene i verden. Også publikum krever mer av oss. De kommer ikke hit bare for å bli underholdt eller få visse oppfatninger bekreftet.
– Noen vil si man skal kjøpe etter kvalitet, ikke kjønn?
– Velger man kvalitet, får man en bedre balanse, sier museumssjefen.
Historiske hull. Nasjonalmuseet i Oslo har satt i gang arbeidet med å finne ut hvor de har huller i samlingen, og «innen rimelig tid» skal det komme en ny innkjøpsstrategi.
– Men det er faktisk ikke så mange å kjøpe. Det vil alltid være en skjevhet. Det var menn som dominerte, og vi kan ikke finne opp kvinnelige kunstnere hvis kvaliteten ikke er høy nok, sier tidligere direktør Allis Helleland.
En røff opptelling på Nasjonalmuseets nettside viser at 21 mannlige og ni kvinnelige kunstnere har hatt separatutstillinger ved museet siden 2003. Samtidig viser en hovedoppgave av Lin Marte Heggem ved Universitetet i Oslo at landets største kunstskole, Statens Kunstakademi i Oslo, utdannet nøyaktig like mange kvinner som menn mellom 1970 og 2000.
Bør statlige museer gjenspeile befolkningen, så alle skal kunne finne noe å identifisere seg med i utvalget?
– Jo, men det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere. Det vet vi ikke, sier Allis Helleland.
– Det kan være mange grunner til det. Du har de naturlige, at kvinner skal bruke en stor del av sitt voksne liv på å få barn og oppfostre dem. Men jeg tror skjevhetene vi snakker om blir mindre i fremtiden, i andre fag enn kunst også. De skyldes tradisjoner, og noen veldig sterke naturlige anlegg i kvinner.
– Noen av de gode kvinnene overskrider jo mennene. Men kvoter er ingen god idé. Vi kjøper ikke inn kunst etter andre kriterier enn kvalitet, sier Helleland.
Før hun kom til Oslo, ledet Helleland Statens Museum for Kunst i København, hvor det nå foreligger planer om kvinneår.
– I prosjektrommet ved Statens Museum i København hadde vi faktisk flere kvinner enn menn. Det var ikke noe vi tenkte på, det var bare så mange gode kvinner. Så det kommer. Jeg tror det kommer automatisk fordi det er så mange dyktige kvinner.
Ullstrømper. – Om man behøver en strategi for likestilling, kommer an på hva man vil med kunstmuseet sitt, sier etnologen Simon Ekström.
Han var konsulent da Etnografiska Museet i Stockholm ifjor bestilte en granskning av egne samlinger med kjønnsfortegn.
– Vil man bare gjenfortelle en kanon som vi vet mye om, og si at «vi har bra verker av disse kjente kunstnerne», da kan man jo bare fortsette å tasse varsomt rundt i ullsokkene. Men har man en videre ambisjon, blir det relevant å begynne å stille spørsmål ved fenomenet kunstnerskap: Hvem kunne egentlig bli kunstner?
Etnolog Ekström hevder at man da fort vil støte på kvinnelige kunstnere som mer eller mindre er gått i glemmeboken, men som kunstvitere opplever som sterke kunstnerskap.
– Jeg sier ikke at de er kjempemange, eller at de er så greie å finne, men de finnes åpenbart. Og det er vel en forskergjerning god som noen å prøve å finne dem. Det interessante er å diskutere selve kvalitetsbegrepet: Hvorfor har det en tendens til å produsere mannlige kunstnerskap?
Fifty-fifty. I Dalarna serverer Anna-Stina Malmborg kaffe og polarbrød og forteller om det første stevnemøtet med mannen hun i dag er gift med. Året var 1956 og turen gikk til Moderna Museet for se Picassos «Guernica».
Siden reiste paret ofte til utlandet og besøkte gallerier og atelierer.
– Kunst er jo blitt så fantastisk dyrt. Cy Twombly-bildet jeg ga Moderna i femtiårspresang ville de aldri hatt råd til. Men jeg har en klokkerkjærlighet til dem, sier hun.
– Bildet kjøpte jeg direkte av kunstneren i Roma i 1970, han var ikke så dyr på den tiden.
Paret har ingen barn, og gleder seg over å få donere bilder og penger til museet, helst mens de ennå lever. Gjennom å selge kunsten sin har de startet en stiftelse for innkjøp til museet. Kvotering er hun skeptisk til.
– Risken med fifty-fifty er at man ikke får like bra kvalitet på kvinnesiden, sier hun.
– Hva tror du Warhol ville sagt om hvordan du brukte de 5,2 milionene du fikk for bildet?
– Nei, jeg vet ikke ... vi var jo forresten der, i The Factory, på åttitallet. Han ville male et portrett av meg, men jeg syntes det var for dyrt. I dag angrer jeg litt på det.
Moderna Museet
Moderna Museets «Ønskeliste», et utvalg
Blogg-replikk! Akkurat som sist jeg intervjuet Allis Helleland, falt det opptil flere reaksjonære replikker under dette intervjuet, som ble gjort mens hun fremdeles satt som sjef for Nasjonalmuseet (uheldigvis for artikkelens slagkraft og heldigvis for øvrig gikk hun av bare et par dager før den kom på trykk):
"...det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere ...kvinner skal bruke en stor del av sitt voksne liv på å få barn og oppfostre dem"
En klar appell går herved ut til Audun Eckhoff: se til Nittve, Larsson og Saltz, ikke til Helleland!
(D2, 28/8/08)
Moderna Museet i Stockholm vil bruke 50 millioner på å utjevne kjønnsbalansen i sine samlinger. Nasjonalmuseets tidligere sjef Allis Helleland synes at det høres gammeldags ut.
– Jeg hadde en liten Warhol, en med blomster på. Vad sjutton, tenkte jeg, den er det jo ingen som ser her den henger, forteller kunstsamler Anna-Stina Malmborg. Her på sommerhytten i Dala-Floda omgir hun seg bare med folkekunst. Det er hjemme i stockholmsleiligheten hun deler med ektemannen – også han en pensjonert lege – samt i leiligheten deres i Cannes, at den tungt forsikrede kunsten av forrige århundres mest berømte kunstnere henger.
Etter at det lille blomsterbildet gikk på auksjon var ikke den tidligere lederen i Moderna Museets Venner i tvil om hvor de 5,2 millionene skulle: rett i potten til «Det Andra Önskemuseet», Moderna Museet i Stockholms prosjekt for å utjevne kjønnsbalansen i de eldre delene av sine berømte samlinger.
Nittves ønskeliste. Fungerende museumssjef Ann-Sofi Noring går effektivt gjennom en rad solfylte, hvite saler med samtidskunst.
– Det er ikke her vi har problemer, sier hun.
– Vi skal bakover i tid.
Ideen til «Det Andra Önskemuseet» oppsto under Moderna Museets midlertidige eksil i 2003, da man var nødt til å drive museet fra andre lokaler på grunn av skader på bygget på Skeppsholmen i Stockholm. Flyttingen gjorde ledelsen og kuratorene akutt klar over den 90 prosent tunge overvekten av mannlige kunstnere i samlingene, og museumssjef Lars Nittve og staben forfattet en radikal «ønskeliste» med navn på kjente og mindre kjente kvinnelige kunstnere fra tidlig 1900-tall, epoken der ubalansen viser seg aller tydeligst.
I 2006 publiserte Nittve et åpent brev i avisen Dagens Nyheter der han ba regjeringen om 50 millioner svenske kroner til innkjøp av historiske, kvinnelige kunstnere, prosjektet fikk navnet «Det Andra Önskemuseet». Håpet om en generøs femtiårsgave i tide til jubileet i år resulterte i kun fem statlige millioner. Men etter at private givere som Malmborg har meldt seg, er totalen i dag oppe i 30 millioner.
I rommet for russisk avantgardekunst har et lite maleri av den hittil ukjente maleren Anna-Chaja Abelevna Kagan kommet opp – side om side med forlengst kanoniserte menn fra samme epoke.
– Pengegavene er absolutt ekstraordinære i størrelse, sier Noring.
– I tillegg har vi fått flere verker i gave.
Det lille, gule skiltet med påskriften «Det Andra Önskemuseet» under Kagans bilde vitner om at noen av kronene allerede har rullet ut igjen.
– Vilken pangmålning! Vi sikret vi oss det for ikke store summen, sier Noring stolt.
Pontus’ menn. I 1963 satt museumslegenden Pontus Hultén i Moderna Museets sjefsstol. Etter utstillingen «Önskemuseet» kjøpte han ved hjelp av en statlig gave på fem millioner kroner inn tilsammen 36 malerier og skulpturer av blant andre Pablo Picasso, Salvador Dalí og Rene Magritte til museumssamlingene. Disse nøkkelverkene utgjør nå fundamentet i en samling som besøkes av drøyt 300.000 årlig.
Hulténs innkjøp danner den historiske bakgrunnen for «Det Andra Önskemuseet». Fem millioner svenske kroner i 1963 tilsvarer omtrent 50 millioner i dag. Femårsjubileum da, femtiårsjubileum nå. 100 prosent menn innkjøpt da, 100 prosent kvinner nå.
Ifjor arrangerte museet Önskemuseet-seminar med deltagere i verdensklasse, som den amerikanske kunstneren Mary Kelly, en av vår tids viktigste konseptkunstnere. Et verk av henne ble nettopp kjøpt inn av under «Det Andra Önskemuseet»-flagg.
«Prosjektet står uten sidestykke,» sier Kelly i en e-post til D2 fra University of California.
«Jeg kan bare ønske at flere museer følger på.»
– Bevisstheten rundt kjønnsbalanse, og følelsen av at man ikke har sitt helt på det rene, er vidt spredt blant museer i Europa og USA akkurat nå, sier Noring.
Kvinnesaksmenn. Lars Nittve er ikke den eneste mannen i maktposisjon som har skreket opp om marginalisering av kvinnelige kunstnere. Svenske Bo Nilsson, erfaren kurator og leder for Kunsthal Charlottenborg i København, forteller at han planlegger «kvinneår» ved kunsthallen i 2010.
– Det er slett ikke ment som en provokasjon. Det er snakk om nødvendig balansering. Normalt er dette selektivt i menns favør. Nå kvoterer vi i år for å løfte frem problemstillingen. For oss er ikke dette så merkelig, sier han.
Amerikanske Jerry Saltz, kunstkritiker i New York Magazine, har også tatt stilling. Hans artikkel «Where are all the women?» fra ifjor, konkluderte med at skyteskiven Museum of Modern Art i New York «trenger å dra på shopping».
Hans opptelling gir en kvinneandel på mellom 3,5 og 8 prosent i de faste samlingene modernistisk kunst.
Oslo. Her i Norge finnes det ingen oversikt over balansen i de modernistiske samlingene til Nasjonalmuseet. Ifølge ferske tall museet legger frem for D2, ble det i 2007 kjøpt inn rundt regnet like mange kvinnelige som mannlige kunstnere, men to tredjedeler av de cirka ni millionene ble brukt på verk av menn. Tallene dekker imidlertid både eldre verker og samtidskunst.
For to år siden skrev bladet Billedkunst at så få som 15 prosent av verkene museet hadde kjøpt de tre foregående årene var av kvinnelige kunstnere. Daværende museumssjef Sune Nordgren svarte at han tok Lars Nittves strategi som en utfordring. Allis Helleland, nylig avgått direktør for Nasjonalmuseet, derimot, synes at «Det Andra Önskemuseet» høres «litt gammeldags» ut.
– Dette kan gjøres på andre måter. Jeg synes det er litt «smart», litt for friskt, sier hun.
Stockholm. I Moderna Museets luftige, kritthvite museumsbutikk ligger en bunke notatblokker med Andy Warhol-sitater på forsiden: «They always say time changes things, but you actually have to change them yourself».
Ann-Sofi Noring mener det ikke er noen ambisjon å bare fylle i historien når museet gjør nyinnkjøp.
– Vi må spørre hva som sier noe i vår tid, sier hun.
– Skal ikke samlingen gjenspeile epoken slik den faktisk var?
– Men vi ser ikke en korrekt speiling av epoken i samlingen. Visst var det flest mannlige kunstnere, men det var også kvinner som gjorde fantastiske ting og som påvirket sin tid. Det er livsviktig for oss å ha strategier for kjønnsbalanse. Vi er dumme om vi neglisjerer hvilken tid vi lever i. Vi er i tett samspill med nålevende kunstnere som vet hva som er i emning – og dét er bevisstheten om kjønnsbalanse, globalisering og maktforholdene i verden. Også publikum krever mer av oss. De kommer ikke hit bare for å bli underholdt eller få visse oppfatninger bekreftet.
– Noen vil si man skal kjøpe etter kvalitet, ikke kjønn?
– Velger man kvalitet, får man en bedre balanse, sier museumssjefen.
Historiske hull. Nasjonalmuseet i Oslo har satt i gang arbeidet med å finne ut hvor de har huller i samlingen, og «innen rimelig tid» skal det komme en ny innkjøpsstrategi.
– Men det er faktisk ikke så mange å kjøpe. Det vil alltid være en skjevhet. Det var menn som dominerte, og vi kan ikke finne opp kvinnelige kunstnere hvis kvaliteten ikke er høy nok, sier tidligere direktør Allis Helleland.
En røff opptelling på Nasjonalmuseets nettside viser at 21 mannlige og ni kvinnelige kunstnere har hatt separatutstillinger ved museet siden 2003. Samtidig viser en hovedoppgave av Lin Marte Heggem ved Universitetet i Oslo at landets største kunstskole, Statens Kunstakademi i Oslo, utdannet nøyaktig like mange kvinner som menn mellom 1970 og 2000.
Bør statlige museer gjenspeile befolkningen, så alle skal kunne finne noe å identifisere seg med i utvalget?
– Jo, men det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere. Det vet vi ikke, sier Allis Helleland.
– Det kan være mange grunner til det. Du har de naturlige, at kvinner skal bruke en stor del av sitt voksne liv på å få barn og oppfostre dem. Men jeg tror skjevhetene vi snakker om blir mindre i fremtiden, i andre fag enn kunst også. De skyldes tradisjoner, og noen veldig sterke naturlige anlegg i kvinner.
– Noen av de gode kvinnene overskrider jo mennene. Men kvoter er ingen god idé. Vi kjøper ikke inn kunst etter andre kriterier enn kvalitet, sier Helleland.
Før hun kom til Oslo, ledet Helleland Statens Museum for Kunst i København, hvor det nå foreligger planer om kvinneår.
– I prosjektrommet ved Statens Museum i København hadde vi faktisk flere kvinner enn menn. Det var ikke noe vi tenkte på, det var bare så mange gode kvinner. Så det kommer. Jeg tror det kommer automatisk fordi det er så mange dyktige kvinner.
– Jo, men det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere. Det vet vi ikke, sier Allis Helleland.
Ullstrømper. – Om man behøver en strategi for likestilling, kommer an på hva man vil med kunstmuseet sitt, sier etnologen Simon Ekström.
Han var konsulent da Etnografiska Museet i Stockholm ifjor bestilte en granskning av egne samlinger med kjønnsfortegn.
– Vil man bare gjenfortelle en kanon som vi vet mye om, og si at «vi har bra verker av disse kjente kunstnerne», da kan man jo bare fortsette å tasse varsomt rundt i ullsokkene. Men har man en videre ambisjon, blir det relevant å begynne å stille spørsmål ved fenomenet kunstnerskap: Hvem kunne egentlig bli kunstner?
Etnolog Ekström hevder at man da fort vil støte på kvinnelige kunstnere som mer eller mindre er gått i glemmeboken, men som kunstvitere opplever som sterke kunstnerskap.
– Jeg sier ikke at de er kjempemange, eller at de er så greie å finne, men de finnes åpenbart. Og det er vel en forskergjerning god som noen å prøve å finne dem. Det interessante er å diskutere selve kvalitetsbegrepet: Hvorfor har det en tendens til å produsere mannlige kunstnerskap?
Fifty-fifty. I Dalarna serverer Anna-Stina Malmborg kaffe og polarbrød og forteller om det første stevnemøtet med mannen hun i dag er gift med. Året var 1956 og turen gikk til Moderna Museet for se Picassos «Guernica».
Siden reiste paret ofte til utlandet og besøkte gallerier og atelierer.
– Kunst er jo blitt så fantastisk dyrt. Cy Twombly-bildet jeg ga Moderna i femtiårspresang ville de aldri hatt råd til. Men jeg har en klokkerkjærlighet til dem, sier hun.
– Bildet kjøpte jeg direkte av kunstneren i Roma i 1970, han var ikke så dyr på den tiden.
Paret har ingen barn, og gleder seg over å få donere bilder og penger til museet, helst mens de ennå lever. Gjennom å selge kunsten sin har de startet en stiftelse for innkjøp til museet. Kvotering er hun skeptisk til.
– Risken med fifty-fifty er at man ikke får like bra kvalitet på kvinnesiden, sier hun.
– Hva tror du Warhol ville sagt om hvordan du brukte de 5,2 milionene du fikk for bildet?
– Nei, jeg vet ikke ... vi var jo forresten der, i The Factory, på åttitallet. Han ville male et portrett av meg, men jeg syntes det var for dyrt. I dag angrer jeg litt på det.
Moderna Museet
- Ligger på Skeppsholmen i Stockholm.
- Åpnet i 1958, feirer i år 50-årsjubileum.
- «Det Andra Önskemuseet» er et opprop med ønske om 50 millioner svenske kroner fra regjeringen til innkjøp av verker av kvinnelige kunstnere fra tidlig 1900-tall.
- Til nå er 30 millioner kommet inn: Fem fra regjeringen, resten fra private velgjørere.
Moderna Museets «Ønskeliste», et utvalg
- Hilma av Klint (1862-1944)
- Georgia O’Keeffe (1887-1986)
- Lubov Popova (1889-1924)
- Hannah Höch (1889-1978)
- Frida Kahlo (1907-1954)
- Dora Maar (1907-1997)
- Lee Krasner (1908-1984)
- Dorothea Tanning (1910-)
- Louise Bourgeois (1911-)
- Agnes Martin (1912-2004)
- Yayoi Kusama (1929-)
- Eva Hesse (1936-1970)
- Cindy Sherman (1954-)
- Anna Kagan (1902-74)
- Tora Vega Holmström (1880-1967)
- Barbara Hepworth (1903-75)
- Susan Hiller (1940-)
- Lee Lozano (1930-99)
- Mary Kelly (1941-)
- Judy Chicago (1939-)
Blogg-replikk! Akkurat som sist jeg intervjuet Allis Helleland, falt det opptil flere reaksjonære replikker under dette intervjuet, som ble gjort mens hun fremdeles satt som sjef for Nasjonalmuseet (uheldigvis for artikkelens slagkraft og heldigvis for øvrig gikk hun av bare et par dager før den kom på trykk):
"...det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere ...kvinner skal bruke en stor del av sitt voksne liv på å få barn og oppfostre dem"
En klar appell går herved ut til Audun Eckhoff: se til Nittve, Larsson og Saltz, ikke til Helleland!
Fire uker på Oslo-besøk
(Ok, Bærum, da.) Høvikodden sojourn.
Som en del av masterprosjektet mitt har jeg installert meg på Henie Onstad Kunstsenter for et én måneds praksisopphold som assistent for kurator Tone Hansen. Prosjektet mitt skal være ferdig i mai ´09 (pust med magen, nå) og blir en drøfting av alternative former for kunstkritikk.
As part of my MA thesis at Konstfack´s WIRE (Critical Writing and Curatorial Practice programme), I have arranged for a one month internship at Henie Onstad Art Centre in Oslo.
(Ok, Bærum, da.) Høvikodden sojourn.
Som en del av masterprosjektet mitt har jeg installert meg på Henie Onstad Kunstsenter for et én måneds praksisopphold som assistent for kurator Tone Hansen. Prosjektet mitt skal være ferdig i mai ´09 (pust med magen, nå) og blir en drøfting av alternative former for kunstkritikk.
As part of my MA thesis at Konstfack´s WIRE (Critical Writing and Curatorial Practice programme), I have arranged for a one month internship at Henie Onstad Art Centre in Oslo.
Bærum sun on my office window
It looks like the summer is over*
Back to work, this year on the MA thesis only. I visited London and Brighton last week, mostly to catch a talk at London´s Institute of Contemporary Art by Maria Fusco, editor of the journal The Happy Hypocrite:
The first issue: Linguistic Hardcore
The journal caught my attention since publications on my MA thesis topic, the fiction text as critical art writing, or experimental art writing in general, don´t grow on trees. Read more about it at Book Works, the publisher´s, or on ICAs webpage! See also Art Review´s thoughts on the birth of the journal - sign in on artreviewdigital.com and choose the September issue.
Cosey Fanni Tutti, artist, musician, co-founder of the legendary
band Throbbing Gristle and ex-sex worker, is interviewed
* it is.
WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.
Back to work, this year on the MA thesis only. I visited London and Brighton last week, mostly to catch a talk at London´s Institute of Contemporary Art by Maria Fusco, editor of the journal The Happy Hypocrite:
The first issue: Linguistic HardcoreThe journal caught my attention since publications on my MA thesis topic, the fiction text as critical art writing, or experimental art writing in general, don´t grow on trees. Read more about it at Book Works, the publisher´s, or on ICAs webpage! See also Art Review´s thoughts on the birth of the journal - sign in on artreviewdigital.com and choose the September issue.
Cosey Fanni Tutti, artist, musician, co-founder of the legendaryband Throbbing Gristle and ex-sex worker, is interviewed
* it is.
WIRE is the MA programme in Critical Writing and Curatorial Practice at the art and design college Konstfack in Stockholm (WIRE = write, interpret, research, exhibit). In posts labeled The WIRE Diaries, you´ll find a continuous update on what we do and some reflections on it all. Note that these are hardly official Konstfack or WIRE evaluations but on my part only.
3 days in Berlin
...gives you almost enough time to cover the whole of the 5th Berlin Biennial for Contemporary Art
I visited Berlin this weekend and caught not only a glimpse of summer, but also three out of four biennial venues.
In KunstWerke (KW) in central Berlin: Norwegian grand old man Pushwagner showed his graphic novel about an overcontrolled , bourgeois and violent society where everyone wears the same costume and takes the same sedative at night.
The novel, "Soft City", was created in the late sixties in collaboration with the late author Axel Jensen - truly one of the greatest writers I read during my formative years. His universes are not unlike those of another favorite of mine, Kurt Vonnegut. But where was I?
Pushwagner and author Axel Jensen about 25 years ago
Beautifully installed, the lines of the vitrines repeat the artist´s.
Funny how the characters always say "chau!" (sic) when they leave.
Another KW room that made an impact was Tris Vonna-Michell´s entire room of projections. Hard to reproduce in photographs, as the walk through the big, dark room, steadily changing from the new slides that came on and the many soundtracks sneaking up on you from still new speakers, constituted much of the experience.
Photo of Hariton Pushwagner and Axel Jensen: Dag W. Grundseth via Aftenposten.no. Other photos: JNW. Content courtesy of the artists!
...gives you almost enough time to cover the whole of the 5th Berlin Biennial for Contemporary Art
I visited Berlin this weekend and caught not only a glimpse of summer, but also three out of four biennial venues.In KunstWerke (KW) in central Berlin: Norwegian grand old man Pushwagner showed his graphic novel about an overcontrolled , bourgeois and violent society where everyone wears the same costume and takes the same sedative at night.
The novel, "Soft City", was created in the late sixties in collaboration with the late author Axel Jensen - truly one of the greatest writers I read during my formative years. His universes are not unlike those of another favorite of mine, Kurt Vonnegut. But where was I?
Pushwagner and author Axel Jensen about 25 years ago
Beautifully installed, the lines of the vitrines repeat the artist´s.
Funny how the characters always say "chau!" (sic) when they leave.
Another KW room that made an impact was Tris Vonna-Michell´s entire room of projections. Hard to reproduce in photographs, as the walk through the big, dark room, steadily changing from the new slides that came on and the many soundtracks sneaking up on you from still new speakers, constituted much of the experience.
Photo of Hariton Pushwagner and Axel Jensen: Dag W. Grundseth via Aftenposten.no. Other photos: JNW. Content courtesy of the artists!
Subscribe to:
Posts (Atom)
